Anatolia
Anatolia, også kjent som Lilleasia, er en halvøy i sørvestlige Asia. Som det vestligste framspring av Asia utgjør Anatolia det meste av dagens stat Tyrkia. Regionen ble tradisjonelt inndelt i landskapene Kappadokia, Pontos, Paflagonia, Bitynia, Galatia, Frygia, Mysia, Troas, Aiolis, Lydia, Karia, Lykia, Milyas, Kabalia, Pamfylia, Pisidia, Lykaonia, Isauria og Kilikia.
Navn
[rediger | rediger kilde]Anatolia kommer fra gresk Ἀνατολή, Anatolḗ, «øst» eller «(sol)oppgang».[trenger referanse] Det moderne tyrkiske navnet er Anadolu. Lilleasia kommer fra gresk Μικρὰ Ἀσία, Mīkrá Asía, «liten Asia».[trenger referanse] Det moderne tyrkiske navnet er Küçük Asya.
Geografi
[rediger | rediger kilde]Anatolia avgrenses av Svartehavet i nord, Middelhavet i sør, og Egeerhavet i vest. Marmarahavet forbinder Svartehavet i nordøst (gjennom Bosporosstredet) med Egeerhavet i sørvest (gjennom Dardanellene), og skiller dermed Anatolia fra Trakia på det europeiske fastlandet. I henhold til den tradisjonelle definisjonen er den østlige grensen til den anatoliske halvøy en diagonal linje som strekker seg fra İskenderunbukta (Alexandrettabukta) ved Tyrkias kyst mot Middelhavet til breddene av provinsen Artvin i den østlige delen av den tyrkiske kysten av Svartehavet.
Fjellplatået øst for denne linjen var historisk kjent som det armenske høylandet (Armenia Major). Denne regionen er nå omdøpt (og i stor grad beliggende innenfor) Øst-Anatolia lengst øst i Tyrkia og møter Lille Kaukasus, et område som ble lagt inn under det russiske keiserdømmets region Transkaukasia (eller Sør-Kaukasia) på 1800-tallet.[2][3] Øst-Anatolia er derimot en relativ ny betegnelse som ble definert i 1941 for å erstattet det historisk mer velkjente Vest-Armenia.[4][5]
Siden tidlig på 1900-tallet har Anatolia ofte blitt betraktet som synonymt med asiatiske Tyrkia ettersom det utgjør mer enn 95 prosent av landets totale landareal,[6] og dets østlige og sørøstlige grenser er i stor grad oppfattet som Tyrkias grenser med nabolandene Georgia, Armenia, Nakhitsjevan (i Aserbajdsjan), Iran, Irak, og Syria, i retningen med klokka.
Historie
[rediger | rediger kilde]På grunn av sin strategiske beliggenhet ved skillet mellom Asia og Europa, har Anatolia vært fødested for flere sivilisasjoner helt fra oldtiden, med neolittiske (yngre steinalder eller bondesteinalderen) bosetninger som Çatal Höyük 7500 f.Kr, Nevali Cori 8000-7000 f.Kr, Göbekli Tepe 9000 f.Kr, Cayönü Tepesi 8000-6.900 f.Kr, Hacilar og Mersin. Bosetningen i Troja startet i neolittisk tid og fortsetter fram til jernalderen.
Tyrkifiseringen av Anatolia begynte allerede under Seldsjukkriket på slutten av 1000-tallet og fortsatte under Det osmanske rike mellom tidlig på 1300-tallet og tidlig på 1900-tallet, ytterligere forsterket under Tyrkia, inkludert språk, religion, genetisk andel av befolkningen og dessuten endringer i historiske stedsnavn.[7]
Store sivilisasjoner og folkegrupper som har levd i eller erobret Anatolia omfatter hattianere, luviere, hettittere, frygere, kimmeriere, lydiere, persere, tabaler, grekere, pelasgiere, armenere, galatere, romere, gotere, bysantinere, seljuktyrkere og osmanere.
Språk
[rediger | rediger kilde]Oldtidens innbyggere av Anatolia snakket nå utdødde anatoliske språk tilhørende den indoeuropeiske språkfamilen. Disse ble i stor grad erstattet av gresk fra klassisk antikk tid og i løpet av hellenistisk, romersk og bysantinsk tid.
Alle Anatolias folkegrupper hadde mange forskjellige etniske og språklige tradisjoner, og den dokumenterte historien viser at anatoliere har brukt både indoeuropeiske og semittiske språk, i tillegg til mange språk av usikker opprinnelse. På grunn av den høye alderen på de indoeuropeiske språkene hettittisk og luvisk, har det blitt fremmet av et mindretall forskere at Anatolia kan vært det hypotetiske senteret som det indoeuropeiske språket har spredt seg ut fra.
Dagens innbyggere av området snakker stort sett tyrkisk og kurdisk, som kom dit da tyrkiske folkegrupper erobret regionen og dannet Det osmanske riket på 1200-tallet. Anatolia har vært multietnisk siden osmansk tid, og de ikke-tyrkiske språkene kurdisk, assyrisk, arabisk, lazisk, georgisk og gresk, snakkes fortsatt i dag av minoriteter i regionen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Geographical Regions of Turkey», Anatolia.com
- ^ Adalian, Rouben Paul (2010): Historical dictionary of Armenia, 2. utg., Lanham, MD: Scarecrow Press, ISBN 0810874504, s. 336–338
- ^ Grierson, Philip; Mørkholm, Otto; Westermark, Ulla, red. (1991): Early Hellenistic coinage: from the accession of Alexander to the Peace of Apamea (336–188 B.C.), Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0521395046, s. 175
- ^ Sahakyan, Lusine (2010): Turkification of the Toponyms in the Ottoman Empire and the Republic of Turkey. Montreal: Arod Books. ISBN 978-0969987970.
- ^ Hovannisian, Richard (2007): The Armenian genocide cultural and ethical legacies, New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers, ISBN 1412835925, s. 3.
- ^ Hooglund, Eric (2004): «Anatolia» i: Encyclopedia of the Modern Middle East and North Africa. Macmillan/Gale – via Encyclopedia.com. Sitat: «Anatolia comprises more than 95 percent of Turkey's total land area.»
- ^ Bayazit Yunusbayev et al. (21. april 2015): «The Genetic Legacy of the Expansion of Turkic-Speaking Nomads across Eurasia» i: PLoS Genetics 11:4: e1005068. doi:10.1371/journal.pgen.1005068
