Dal
En dal eller et dalføre er en langstrakt fordypning i landskapet.[2] Daler kan være skapt av erosjon fra rennende vann eller isbreer (erosjonsdaler), eller av bevegelser i jordskorpen (brudd- og sprekkdaler). Alle daler har en elv i bunnen unntatt de som ligger i uttørkede områder. Begrepet dalføre brukes vanligvis om lengre eller sammenhengende daler, som f.eks. Gudbrandsdalen, Hallingdal eller Numedal. Det finnes tre typer erosjonsdaler (med mellomformer): såkalte «U-daler» og «V-daler», og daler som er delvis fylt opp av sedimenter slik at de har fått en delvis flat dalbunn.
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Dal kommer av norrønt dalr som trolig stammer fra germansk *dala-. Ordet kan være beslektet med walisisk dol (eng, beite, dal), russisk dol (dal, underside) og serbokroatisk dolina (bekken, doliner er brukt i geologisk terminologi om fordypninger i karstlandskap blant annet i Rana[3] ). «Dal» i forskjellige kombinasjoner og bøyninger er vanlig stedsnavn i Norge. Engelsk valley og fransk vallee er trolig ikke beslektet med ordet dal.[4] Ordet dal er beslektet med engelsk dale (synonym for valley) og tysk Tal. Ordet dollar (myntenheten) har samme opphav ved at mynter preget i Böhmen ble kalt joachimsthaler, forenklet thaler eller daler.[5][6] På engelsk sier man dalesman om innbyggere i dales nord i England.[7]
U-dal
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: U-dal
Er en dal med bratte, parallelle sider, samt at den er jevnbred. Dalen har som oftest flat bunn. U-dalen er skapt ved erosjon av en strømmende isbre. Trolig ble U-dalene skapt av vekselvis breerosjon og elveerosjon, i isfrie perioder har elvene gravd dalene dypere og neste istid har igjen fordypet og omformet dalene. Hyller i dalsidene antas å være rester av tidligere dalbunn. De fleste store daler i Norge er skapt på denne måten.[8] Navnet kommer fra at dalen kan ha en profil som minner om bokstaven U eller tilnærmet parabelform.[9]
Eksempler på U-daler i Norge er Hemsedal, Gudbrandsdalen og Adventdalen. Romsdalen er eksempel på en U-dal som er «overfordypet» i forhold til omgivelsene, den er dyp, har bratte dalsider og nokså flat dalbunn.[8][10] Fjordene er U-daler fylt av havet.[11] Sognefjorden er en druknet dal. U-dalene i Norge stammer fra isbreenes framrykk og tilbaketrekning i nedisingsperiodene i kvartærtida som startet for ca. to millioner år siden og varte fram til ca. 6500 f.kr..[8][12][13]
Iseroderte U-daler har ofte en veksling mellom åpne og trange parti der de åpne partiene er preget av bred og flat dalbunn og bratte dalsider, slike partier kalles dalbekken. Medalen mellom Røisheim og Flåklypa i Bøverdalen er et typisk dalbekken. Ved Flåklypa går elven i et trangt gjel og nedenfor har Bøverdalen tydelig U-profil. Ved Harpefoss har Gudbrandsdalen en tydelig terskel og Lågen har gravd et gjel i terskel og danner Harpefossen som utnyttes i Harpefossen kraftverk. Mellom to bekkener er dalen ofte trang og elven har gravd dype gjel gjennom terskler i dalbunnen, denne vekslingen gir de iseroderte dalene en typisk trinnvis lengdeprofil. De fleste dalbekkener er fylt opp av erosjonsmateriale. I noen tilfeller danner bekkenet en innsjø som Mjøsa, Gjende og Bandak og disse kalles for fjordsjøer (eller dalsjøer).[8][12][13] De grunne Lesjavatna fylte store deler av dalbunnen i Lesja og ble tappet ned for å avdekke matjord.[14][15]
Iseroderte U-daler har ofte U-formede sidedaler som «henger» ved at de munner ut et stykke oppe i hoveddalens dalside. Elven fra hengedalen går ofte i en foss som kan utnyttes til kraftproduksjon. Eksempel i Norge er Frydalen (Fryas dalføre) som henger over Gudbrandsdalen, elven har i fallet ned til Lågen gravd ut et dypt gjel og lagt opp en stor grusvifte i hoveddalen.[8][17]
Sidefjorder er ofte markert grunnere enn hovedfjorden og danner slik en undersjøisk hengedal. For eksempel er nesten alle sidefjordene til Sognefjorden hengende. Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens hovedfjorden er nær 1200 meter dyp like ved Fjærlandsfjordens munning. Vadheimfjordens munning er 400 meter dyp. Ikjefjordens munning er bare 50 meter dyp like ved der hovedfjorden er på sitt dypeste.[18]
V-dal
[rediger | rediger kilde]
Er en dal med V-formet profil. Dalen er dannet ved elve-erosjon. Langs dalsidene er det gjerne mye løs stein som glir ned mot en elv hvor de males i stykker og fjernes med strømmen av elven. En slukt eller gjel er en smal V-dal med bratte sider, for eksempel Grand Canyon i USA der det er svært tørt og lite erosjon langs dalsidene.[11][19]
Tjårrisdalen, en liten sidedal til Junkerdalen, er V-formet mens hoveddalen er U-formet. Dette skyldes trolig at isen i hovedsak har beveget seg på tvers av Tjårrisdalen og ikke gravd nevneverdig.[20] Mellom Aurdal og Bagn i Valdres har elven Begna gravd ut et gjel eller dyp V-dal i bunnen av den opprinnelige U-dal. Hovedveien E16 går langs berget i denne V-dalen.[21]
En liten V-dal i jord eller løse masser kalles også en ravine.[22]
Brudd- og sprekkdaler
[rediger | rediger kilde]En sprekkdal eller riftdal dannes der forkastninger lager en sprekke i jordskorpen.[23] En stor og kjent riftdal er Riftdalen i Øst-Afrika.
En graben, dannet ved innsynking mellom to forkastninger i jordskorpen, vil ofte ha form av en dal. Den nedsunkne blokken av jordskorpen i en riftdal kalles en graben.[11]
Mellomformer og kombinasjoner av riftdal og graben finnes.
Daler i Norge
[rediger | rediger kilde]Fjorder og daler er et av tre hovedtrekk ved landformene i Norge. Fjorder og daler er nedskåret i berggrunnen, skapt hovedsakelig av isbreer i kvartærtiden.[24] Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.[25]
På Sørlandet og Østlandet er fallet fra høyfjellet slakt og dalene er tilsvarende lange og slake. For eksempel Gudbrandsdalslågen og Rauma har begge utspring fra Lesjaskogsvatnet 600 meter over havet, mens Rauma løper 65 km til utløp i havet har Gudbrandsdalslågen/Glomma omkring 500 km til havet. På Østlandet munner de lange dalene ut i sletteaktig landskap sør for Mjøsa. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning. På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. På Vestlandet og i Nordland er det store høydeforskjellen over kort avstand blant annet i forbindelse med hengende daler. I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer.[25]
De relativt bratte elvene særlig på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner agnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret. Dette er synlig blant annet i Raumas og Auras øvre løp der nedbørsfelt har blitt overtatt fra Gudbrandsdalslågen som har fått tilsvarende mindre vannføring.[26]
Noen store dalfører i Norge
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Melby, Morten W. (2001). Verdier i Rauma (Istra), Rauma kommune i Møre og Romsdal. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning. ISBN 8270725250.
- ^ https://snl.no/dal
- ^ https://snl.no/karst
- ^ De Caprona, Y. (2013). Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet. Oslo, Kagge.
- ^ Falk, Hjalmar (1991). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. ISBN 8252525482.
- ^ https://snl.no/daler
- ^ DK illustrated Oxford dictionary. Oslo: Teknologisk forl. 1998. ISBN 8251205506.
- ^ a b c d e Karlsen, Ole G. (1981). Delta: naturgeografi for den videregående skolen. [Oslo]: TANO. ISBN 8251814782.
- ^ Harbor, J. M. (1992). Numerical modeling of the development of U-shaped valleys by glacial erosion. Geological Society of America Bulletin, 104(10), 1364-1375.
- ^ Ramberg, I. B. (Ed.). (2008). The making of a land: geology of Norway. Geological Society of London.
- ^ a b c Malam, John (2000). Jorden. [Oslo]: Egmont bøker Fredhøi. ISBN 8204068077.
- ^ a b Garmo, Torgeir T. (1990). Lomsførar for natur og kultur. [Lom]: Steinvarp. ISBN 8290990006.
- ^ a b Gjessing, Just (1978). Norges landformer. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200017729.
- ^ «Lesja – Store norske leksikon». Besøkt 25. august 2016.
- ^ Kleiven, Ivar: Lesja og Dovre. Kristiania: Aschehoug, 1923.
- ^ Standal, Helge J. (1999). Fotturar på Sunnmøre. Volda: Iriss forl. ISBN 8299208122.
- ^ Rødevand, Øivind (1982). Natur og kultur: geografi for den videregående skolen. [Oslo]: NKS-Forlaget. ISBN 8250800737.
- ^ Nesje, A., & Whillans, I. M. (1994). Erosion of Sognefjord, Norway. Geomorphology, 9(1), 33-45.
- ^ Seymour, Jacqueline (1979). Naturen vår. Oslo: Hjemmets bokforl. ISBN 8270015555.
- ^ Landet ved Polarsirkelen: geologi og landskapsformer. [Trondheim]: Norges geologiske undersøkelse. 1995. ISBN 8273851621.
- ^ Norges geologiske undersøgelses aarbog for 1891. Kristiania: I Kommission hos H. Aschehoug. 1891.
- ^ Norge blir til: Norges geologiske historie : en innføring i bilder og tekst for undervisningsbruk. Oslo: Schibsted. 1976. ISBN 8250806530.
- ^ Regler og råd for navnsetting av geologiske enheter i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. 1986.
- ^ Erikstad, Lars (2009). Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument. Del 13: Inndeling på landskapsnivå. Norsk institutt for naturforskning/Universitetet i Oslo. ISBN 978-82-92838-22-8.
- ^ a b Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
- ^ Jørgensen, Per (1997). Kvartærgeologi. Oslo: Landbruksforl. ISBN 8252921078.
