Art brut (kunst)

Irren-Anstalt Band-Hain malt av Adolf Wölfli (1864–1930) i 1910 regnes som art brut, kunstverk laget av ikke-profesjonelle utøvere og andre «outsidere».

Anna Zemánková, Ingen tittel, 1960-tallet

Art brut (fra fransk L'art brut for «den rå kunsten») er en form for kunst gjort av selvlærte eller angivelig naive kunstnere med at de til felles har liten eller ingen kontakt med kunstverdenens konvensjoner. Ofte illustrerer denne «rå kunsten» ekstreme mentale tilstander, ukonvensjonelle ideer eller forseggjorte fantasiverdener. Det kan være kunstutøvere som ikke trenger å se seg selv som kunstnere, men som likevel skaper kunstverk som andre kan oppfatte som fascinerende. Som det meste av framstillinger og stilretninger i kunsten og kunsthistorien er grensene både flytende og uklare. Å være bevisst naiv eller primitiv i framstillingen kontra det å mangle åpenbar kunnskap, lærdom og erfaring, slik en selvlært amatørkunstner kan være, er vanskelig å skille. Art brut er bare en av mange betegnelser på dette: på engelsk kalles det outsider art (kunst på utsiden av den etablerte kunstverden), på svensk for särlingskonst (underlig, eksentrisk, avvikende kunst).

Kontroversen rundt den nøyaktige definisjonen av outsiderkunst og beslektede felt har pågått helt siden bevisstheten om fenomenet begynte. Utviklingen om kreative uttrykksformer som eksisterer utenfor aksepterte kulturelle normer, eller i utkanten av «de skjønne kunstarter», begynte med psykiatriens forskning tidlig på 1900-tallet. Det er vist blant annet av at det norske Nasjonalbiblioteket var vertskap for en digital utstilling i september 2021 kalt «Hva er outsider art?», arrangert av stiftelsen Nasjonalt medisinsk museum, en del av Norsk Teknisk Museum. Her defineres outsiderkunst som «pasientkunst». En stor samling av slik kunst finnes på Dikemark sykehus i Asker, kunst skapt i terapirommet. Åse Minde ved Oslo universitetssykehus har tittelen kunstpsykoterapeut.

Begrepenes historie

Adolf Wölfli (1864–1930) fra Sveits, assosiert med outsiderkunst

Interessen for kunsten til psykisk syke, sammen med barns og skaperne av «bondekunst», ble først demonstrert av gruppen Der Blaue Reiter (tysk: «Den blå rytter»), en tysk ekspresjonistisk kunstnergruppe i München rett før utbruddet av den første verdenskrig med kunstnere som Vasilij Kandinskij, Franz Marc, August Macke, Alexej von Jawlensky og andre. Det kunstnerne oppfattet i arbeidet til disse nevnte gruppene var en uttrykkskraft født av deres opplevde mangel på raffinement. Eksempler på dette ble gjengitt i 1912 i den første og eneste utgaven av deres publikasjon, Der Blaue Reiter Almanac. Under første verdenskrig ble Macke drept ved Champagne i 1914 og Marc ble drept ved Verdun i 1916; tomrommet etter disse dødsfallene ble til en viss grad fylt av Paul Klee, som fortsatte å hente inspirasjon fra disse «primitivistene».

Interessen for kunsten til mentalt syke på psykiatrisk sykehus fortsatte å vokse på 1920-tallet. I 1921 utga doktor Walter Morgenthaler (1882-1965) boken Ein Geisteskranker als Künstler («En psykiatrisk pasient som kunstner») om Adolf Wölfli, en psykisk syk pasient i hans omsorg. Wölfli hadde spontant begynt å tegne, og denne aktiviteten så ut til å berolige ham. Hans mest fremragende verk var et illustrert epos på 45 bind der han fortalte sin egen imaginære livshistorie. Med 25 000 sider, 1 600 illustrasjoner og 1 500 collager er det et monumentalt verk. Wölfli produserte også et stort antall mindre verk, hvorav noen ble solgt eller gitt som gaver. Arbeidene hans er blant annet utstilt på Adolf Wölfli-stiftelsen ved Kunstmuseum Bern.

Et avgjørende og definerende øyeblikk var utgivelsen av Bildnerei der Geisteskranken («Kunstnerisk av psykisk syke») i 1922 av den tyske psykologen og kunsthistorikeren Hans Prinzhorn (1886–1933). Det var den første formelle undersøkelsen av psykiatriske arbeider, basert på en samling av tusenvis av eksempler fra europeiske institusjoner. Boken og kunstsamlingen fikk mye oppmerksomhet fra datidens avantgardekunstnere, inkludert Paul Klee, Max Ernst og Jean Dubuffet.

Kunstnere med lidelser

Lars Hertervigs «Rullestadjuvet» fra 1855-1856. Hertervig var skolert og kunstutdannet, men mørket i sinnet hans synes også å ha preget hans kunst.

Personer med en viss formell kunstnerisk utdannelse så vel som veletablerte kunstnere er ikke immune mot psykiske lidelser, og kan også bli institusjonalisert. For eksempel, William Kurelek, senere tildelt Order of Canada for sitt kunstneriske livsverk, ble som ung mann innlagt på Maudsleys psykiatriske sykehus hvor han ble behandlet for schizofreni. På sykehuset malte han og produserte The Maze (labyrint, forvirring), en mørk skildring av hans torturerte ungdom. Han ble overført fra Maudsley til Netherne Hospital fra november 1953 til januar 1955, for å jobbe med Edward Adamson (1911–1996), en pioner innen kunstterapi og skaperen av Adamson Collection.

De fleste kunstnere arbeider med sitt eget sinn og sine mentale bilder. Det betyr ikke at alle kunstnere sliter mentalt, eller at alle som sliter mentalt er kunstnere. Selv Edvard Munch hadde en periode etter 1909 hvor han var rastløs, «mer enn noen gang preget av reiser, hardt arbeid, rangling og uregelmessig liv, som slet på hans helse.» Munch oppholdt seg i sju måneder (1908-1909) på doktor Daniel Jacobsens privatklinikk i København hvor han blant annet malte et stort portrett i helfigur av den nevnte legen. Jacobsen var spesialist innen nervemedisin.

Det er ingen hemmelighet at Lars Hertervig (1830-1902) slet mentalt. Allerede under hans utdannelse i Düsseldorf med Hans Gude som lærer i 1854 klagde Hertervig på tegn på sinnlidelser, hallusinasjoner, og forfølgelsestanker. Denne sykdommen kom til å sette sitt preg resten av hans liv og på hans kunst.

Jean Dubuffet og art brut

På innsiden av museet Collection de l'art brut

Den franske kunstneren Jean Dubuffet ble særlig fenget av Bildnerei der Geisteskranken og startet sin egen samling av slik kunst, som han kalte art brut eller «rå kunst». Dubuffets konsept for art brut var verk som var i sin rå tilstand, ukokt av kulturelle og kunstneriske påvirkninger. I 1948 dannet han Compagnie de l'Art Brut sammen med andre kunstnere, inkludert poeten og forfatteren André Breton, den fremste teoretikeren for surrealismebevegelsen. Samlingen Dubuffet etablerte ble kjent som Collection de l'art brut og kurator var Slavko Kopač i nesten tre tiår. Den inneholder tusenvis av verk og er nå permanent plassert i Lausanne, Sveits.

Dubuffet karakteriserte art brut som:

De verkene som er skapt fra ensomhet og fra ekte og autentiske kreative impulser – der bekymringene for konkurranse, anerkjennelse og sosial promotering ikke forstyrrer – er, på grunn av nettopp disse fakta, mer verdifulle enn produksjoner av profesjonelle. Etter et viss kjennskap til disse oppblomstringene av en opphøyet feber, levd så fullt og så intenst av forfatterne deres, kan vi ikke unngå følelsen av at i forhold til disse verkene framstår en kulturell kunst som i sin helhet som et spill om et fåfengt samfunn, en villedende parade.
:— Jean Dubuffet, Place à l'incivisme (Desember 1987 – februar 1988)

Dubuffet hevdet at «kultur», det vil si hovedstrømningene i samfunnets kultur, klarte å assimilere enhver ny utvikling i kunsten, og ved å gjøre det overtok den makten som denne utviklingen måtte ha hatt. Resultatet var at ethvert ekte uttrykk ble kvalt. Art brut var hans løsning på dette problemet – bare art brut var immun mot kulturens påvirkninger, immun mot å bli absorbert og assimilert, ettersom disse kunstnerne selv ikke var villige eller i stand til å bli assimilert.

Utvalg av bilder

• 
  «Flühe-Blume» av Adolf Wölfli, 1917
• 
  «Compartiments géométriques» av Bruno Montpied, 1977
• 
  «Gehmalinnen» av August Natterer, 1920-tallet
• 
  Billedfortelling av Katarzyna Gawłowa
• 
  «Daikiri» av Susana Noriega, blandet teknikk på lerret

Kulturell kontekst

Kykladisk kunst: kvinnefigur i marmor fra Kreta, 2800–2200 f.Kr. Arkeologisk museum i Khaniá.

Interessen for art brut eller outsiderkunst blant kunstnere og kunstkritikere på 1900-tallet kan bli sett på som en del av en større vektlegging på å avvise en del av de etablerte verdier innenfor det modernistiske kunstmiljøet. De første tiårene av 1900-tallet ga opphav til kubismen og dadaisme, konstruktivistiske og futuristiske bevegelser innen kunst, som alle involverte en dramatisk tendens og bevegelse bort fra fortidens kulturelle former. Dadaisten Marcel Duchamp forlot for eksempel «malerisk» teknikk for å la tilfeldigheten og slumpen få en rolle i utformingen av hans kunst. Blant Duchamps kunstneriske intervensjoner er det få som har skapt så mye kontrovers eller vært så forvirrende som hans antatte skrinlegging av maleriet.

På midten av århundret var det en del kunstnere, inkludert Pablo Picasso, som lette utenfor de vante tradisjonene i den etablerte finkulturen etter inspirasjon, og fant da inspirasjon blant annet gjenstandene fra såkalte «primitive» samfunn, uskolert kunst gjort av barn og vulgær reklamegrafikk. Når barn tegner eller maler forfølger de en unik opplevelse av verden som lar dem danne en distinkt og ærlig uttrykksfull stil, og et berømt sitat fra Picasso er «Et hvert barn er kunstnere. Problemet er hvordan vi kan forbli kunstnere når vi blir voksne.»

Primitivisme i kunst var egentlig ikke en skole eller retning, men en tendens blant ulike samtidskunstnere fra mange nasjoner som søkte til fortiden og fremmede kulturer etter ferske estetiske materialer etter hvert som urbanisering, fremmedgjøringen og industrialisering økte. Eksempelvis kunne kykladisk kunst, den eldste og primitiv kunsten i Egeerhavet fra århundrene før klassisk gresk utviklet og utbedret seg, i vår tid oppleves som forbausende moderne i uttrykket ved å være strippet for all ytre staffasje. I denne forstand er «primitiv kunst» ikke negativt ladd.

Ved at Dubuffet fremmet art brut, outsiderkunst, pasientkunst – kunstuttrykk fra sinnssyke og andre i utkanten av samfunnet – er nok et eksempel på avantgardekunst, den «brutale skjønnhet», som utfordrer etablerte kulturelle verdier.

Se også

• Naivistisk kunst
• Kitsch
• Eksotisisme
• Psykedelisk kunst
• Surrealisme

Ytterligere litteratur

• Bottoms, Greg (2007): The Colorful Apocalypse: Journeys in Outsider Art, Chicago: University of Chicago Press, ISBN 978-0-226-06685-1
• Decimo, Marc (2007): Les Jardins de l'art brut, Les presses du réel, Dijon
• Foster, Hal (Sommer 2001): «Blinded Insight: On the Modernist Reception of the Art of The Mentally Ill», October, No. 97, s. 3–30.
• MacGregor, John M. (1989): The Discovery of the Art of the Insane. Princeton, Oxford.
• Maclagan, David (2009): Outsider Art: From the margins to the marketplace, London: Reaktion books
• Rexer, Lyle (2005): How to Look at Outsider Art, New York: Abrams
• Rhodes, Colin (2000): Outsider Art: Spontaneous Alternatives, London: Thames and Hudson.

Eksterne lenker

(en) Outsider art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Jeanine Taylor Folk Art – Leverandør av outsiderkunst
• Raw Vision Magazine – Internasjonalt kunstmagasin viet outsiderkunst
• Gricha-rosov.com – Omfattende database og presentasjon av internasjonale outsiderkunstnere (på fransk, men har omfattende illustrasjoner)
• Museum of Naive and Marginal Art Arkivert 12. november 2022 hos Wayback Machine.