Claude Simon
| Claude Simon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Claude Eugène Henri Simon 10. okt. 1913[1][2][3][4]  Antananarivo, Madagaskar | ||
| Død | 6. juli 2005 (91 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Forfatter | ||
| Utdannet ved | Collège Stanislas de Paris Lycée Saint-Louis | ||
| Ektefelle | Réa Karavas | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière de Montmartre[3] | ||
| Morsmål | Fransk[5] | ||
| Språk | Fransk | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences | ||
| Utmerkelser | Nobelprisen i litteratur (1985)[6][7][8] Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres Prix Médicis (1967) Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (1996) | ||
| Periode | Nouveau Roman | ||
| Debut | Le Tricheur / Fuskeren, 1945 | ||
| Viktige verk | Hommage à Piero della Francesca | ||
|
| Nobelprisen i litteratur 1985 |
Claude Simon (født 10. oktober 1913, død 6. juli 2005) var en fransk forfatter som fikk Nobelprisen i litteratur i 1985 ved at han «… forener i sine romaner poetens og malerens skapende gjerning med en dyp samtidsbevissthet i skildringen av menneskelige kår.»[9]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Simon ble født i Antananarivo på Madagaskar, som da var en fransk koloni, av franske foreldre. Hans far var en yrkesmilitær som døde under det første året av den første verdenskrig. Han vokste opp med sin mor og hennes familie i Perpignan ved foten av Pyreneene, midt i vindistriktet i Roussillon. Blant hans forfedre var en general i tiden til den franske revolusjon. Han bodde ofte i dette området, og var selv vindyrker i tiden etter krigen. Området danner bakgrunn for blant annet romanene Le vent (Vinden, 1957) og L'herbe (Gresset, 1958).
Etter videregående skole ved Collège Stanislas i Paris og kortere opphold ved University of Oxford og i Cambridge, tok han undervisning i maling ved akademiet til André Lhote.
I 1937 meldte han seg som frivillig i den spanske borgerkrigen. Han opplevde hvordan det republikanske styret ble ødelagt innenfra grunnet kommunistenes kamp mot anarko-syndikalistene. Gatekampene i Barcelona i 1937 dannet bakgrunnen for blant annet romanen Le palace (1962). Etter Francos seier streifet Simon rundt, og var blant annet i Spania, Tyskland, Sovjetunionen, Italia og Hellas. Denne erfaringen, foruten også den andre verdenskrig, viste seg i hans litterære arbeid.[10]
I begynnelsen av krigen deltok Simon i slaget ved Meuse i 1940, hvor han ble tatt til fange. Det dumdristige i å stille fransk kavaleri mot tyske panservogner beskrev han i La route des Flandres (Veien gjennom Flandern, 1960). Han greide å rømme og gikk inn i den franske motstandsbevegelsen. På samme tid fullførte han sin første roman, Le tricheur (Fuskeren, utgitt i 1946), som han hadde begynt å skrive før krigen. Som hans samtidige Albert Camus' Den fremmede er dette en roman i eksistensialismens ånd, og en nær plagsom analyse av en syk samvittighet.
Først med Vinden (1957) fant Simon sin stil, og med Gresset og Veien gjennom Flandern befestet han sin posisjon som en forfatter av format. I førstnevnte har hovedpersonen arvet noen vingårder, og nekter å selge dem, men er ikke i stand til å drive dem. Han betraktes som en idiot av naboene, nærmest i Dostojevskijs ånd, «en hellig dåre». En annen hovedperson er vinden selv, den evige naturkraft som leker med menneskene.[10]
Som sin viktigste forløper har Simon selv oppgitt Marcel Proust, men med Vinden er det tydelig at det fremste forbildet er William Faulkner, nobelprisvinner fra 1949. Slektskapet er enda tydeligere i Veien gjennom Flandern. Kronologien som går i oppløsning i romanen er betegnende for alle Simons romaner, når det gjelder hans opplevelser av tid og rom. Personene søker en mening og et mønster i en virvel av hendelser. Simon er fascinert av krigen, kvinnen og kunsten, og tidvis virker det som om han skriver på samme roman ved at mønsteret er det samme. Ofte går han ut fra et bilde hvor en assosiasjonsrekke spinnes.[11]
Etter krigen bodde han i Paris, men tilbrakte deler av året ved Salses ved Pyreneene. I 1961 mottok han litteraturprisen til L'Express for La Route des Flandres og i 1967 Médicis-prisen for Histoire. Universitetet i East Anglia gjorde ham til æresdoktor i 1973. I 1985 fikk han Nobelprisen i litteratur. Han døde i 2005 og ble begravet på Cimetière de Montmartre.
Stil og innflytelse
[rediger | rediger kilde]Simon er blitt identifisert med den litterære bevegelsen Le nouveau roman eksemplifisert med verkene til Alain Robbe-Grillet og Michel Butor, og mens hans fragmenterte fortellinger absolutt inneholder en del av den formelle sammenbrudd som karakteriserer bevegelsen, særlig Histoire (1967) og Triptyque (1973), har han uansett beholdt en sterk følelse av fortelling og figurtegning.[12]
Faktisk har Simon muligens mer til felles med sine modernistiske forgjengere enn sine samtidige, i særdeleshet nevnte Marcel Proust og William Faulkner. Simons bruk av selvbeviste lange setninger, tidvis strekker de seg over mange sider og med parenteser som tidvis avbryter en setning, som kun blir fullført flere sider senere, kan bli sett på som en innflytelse fra Prousts egen stil. Simon gjør også bruk av bestemte settinger preget av Proust, eksempelvis i Veien gjennom Flandern hvor fortelleren kaptein de Reixach er skutt av en skarpskytter skjult bak en hekk eller haie d'aubépines, en referanse til et møte mellom Gilberte og fortelleren over en hekk i Prousts A la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid).
Innflytelse fra Faulkner er åpenbar i romanenes omfattende bruk av en fragmentert tidslinje, sammen med en hyppig og potensial desorienterende analepsis[13] eller tilbakeblikk (øyeblikk i den kronologiske diskontinuitet). Faulkner merkes også i den ekstreme formen for fri indirekte tale hvor fortellerstemmene (ofte ikke identifisert), og bevissthetsstrømmen som blander seg inn i ordene til fortelleren. Faulkners grep er særlig tilstede i L'Acacia (1989) som benytter et antall kalenderdatoer som ikke kommer i rekkefølge for å dekke en bred kronologisk periode i kapittelinndelingen, et grep antagelig lånt fra Faulkners Larmen og vreden (1929).
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Le Tricheur, 1945
- La Corde Raide, 1947
- Gulliver, 1952
- Le Sacre du printemps, 1954
- Le vent. Tentative de restitution d 'un rétable baroque, 1957
- L'Herbe/The Grass 1958
- La Route des Flandres, 1960
- Le Palace/, 1962
- La Separation, 1963 (Skuespill tilpasset fra romanen L'Herbe)
- Femmes, illustrert av Joan Miró. Ny utgave som La Chevelure de Bérénice, 1984
- Histoire, 1967
- La Bataille de Pharsale, 1969
- Orion aveugle. Essai, 1970
- Les Corps conducteurs, 1971
- Triptyque, 1973
- Leçon de choses, 1975
- Les Géorgiques, 1981
- L'Invitation, 1987
- L'Acacia,' 1989
- Le jardin des plantes, 1997
- Le tramway/The Trolley 2001
- Œuvres, Collection Pléiade, Gallimard, 2006 [med Le Vent. Tentative de restitution d'un retable baroque (1957), La Route des Flandres (1960), Le Palace (1962), La Bataille de Pharsale (1969), La Chevelure de Bérénice (Reprise du texte Femmes, 1972), Triptyque (1973), le Discours de Stockholm (1986, tale i anledningen Nobelprisen) og Le Jardin des Plantes (1997)]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Claude-Simon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, besøkt 29. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 135635, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 119891228, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 119891228, besøkt 23. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Lång, Helmer (1986): Nobelprisen i litteratur 1901-1985, s. 395
- ^ a b Lång, Helmer (1986): Nobelprisen i litteratur 1901-1985, s. 397
- ^ Lång, Helmer (1986): Nobelprisen i litteratur 1901-1985, s. 398
- ^ Entre tradition et modernité (1967–1980) (PDF), Ccic-cerisy.asso.fr
- ^ analepsis, Wiktionary
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Calle-Gruber, Mireille (2011): Claude Simon, une vie à écrire, Paris, Editions du Seuil.
- Gould, Karen L. (1979): Claude Simon’s Mythic Muse, French Literature Publications, ISBN 978-99967-795-6-5
- Gould, Karen L. & Birn, Randi., red. (1981): Orion Blinded: Essays on Claude Simon, Bucknell University Press.[1]
- Lång, Helmer (1986): Nobelprisen i litteratur 1901-1985, Oslo, ISBN 82-525-1302-6.
- Karin Holter (1988): Tekst og virkelighet : åpninger i Claude Simons romaner, Universitetet i Oslo; doktoravhandling
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Nobelprisen i litteratur 1985 hos Nobelprize.org
- (en) Claude Simon hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1985
- Om Claude Simon, Nobel-winners.com
- Association des Lecteurs de Claude Simon (ALCS), nettsted for lesere av Claude Simon, artikler på både fransk og engelsk
- Claude Simon, Kirjasto.sci.fi
- ^ Birn, Randi (redaktør og artikkelforfatter); Gould, Karen (redaktør) (1981). Orion Blinded: Essays on Claude Simon (på engelsk). Bucknell University Press. ISBN 9780838724200.