Den sjette koalisjonskrigen
Sixième Coalition | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Napoleonskrigene | |||||||
Folkeslaget ved Leipzig i 1813. | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Det første franske keiserdømme Danmark-Norge[6] | Koalisjonen: Russland Preussen Østerrike Storbritannia Sverige Spania[7] Portugal Sicilia Sardinia Etter slaget ved Leipzig: Bayern Württemberg | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Napoléon I Michel Ney Auguste Frédéric Louis Viesse de Marmont Louis-Nicolas Davout Nicolas Oudinot Józef Poniatowski † Eugène de Beauharnais Joachim Murat Fredrik August I | Michael Andreas Barclay de Tolly Mikhail Kutuzov Peter Wittgenstein Gebhard von Blücher Karl Philip av Schwarzenberg Herguen av Wellington Prins Karl Johan Karl Philipp von Wrede | ||||||
Styrker | |||||||
~650 000[8] | ~1-1 200 000+[9] | ||||||
Tap | |||||||
Over 600 000[10] | Over 500 000[11] |
Den sjette koalisjonskrigen (fransk: La Guerre de la Sixième Coalition) var en av de store konfliktene under Napoleonskrigene. En koalisjon bestående av Keiserriket Østerrike, Kongeriket Preussen, Det russiske keiserdømmet, Det forente kongerike Storbritannia og Irland, Portugal, Spania, Sverige og flere andre tyske stater beseiret endelig Det første franske keiserdømmet, og franskmennenes keiser Napoléon I ble tvunget til å gå i eksil på Elba. Etter at Napoléons invasjon av Russland i 1812 hadde endt med et katastrofalt nederlag, sluttet de kontinentale stormaktene seg til Frankrikes fiender Russland, Storbritannia, Portugal og opprørerne i Spania. Etter å ha omorganisert sine armeer, drev de Napoléon ut av Tyskland i 1813, og året etter ble Frankrike invadert, noe som tvang Napoléon til å abdisere og førte til at bourbonmonarkiet i Frankrike ble gjenopprettet.
To og en halv million soldater kjempet i krigen, og hvis man tar med tapene under Russland-felttoget, døde så mange som to millioner, hvorav kanskje over én million bare i Russland. Krigen inkluderte store slag ved Lützen, Bautzen og Dresden og det berømte og avgjørende folkeslaget ved Leipzig (Nasjonenes slag). Dette var det største slaget under Napoléonskrigene, og også det største slaget i vestlig historie før den første verdenskrig. Felttoget i Tyskland har på tysk blitt kjent som Befreiungskriege; «Befrielseskrigen».
Krigens siste fase var felttoget i Frankrike, hvor keiseren midlertidig på ny viste sin dyktighet da han slo tilbake mye sterkere hærer i seksdagersfelttoget i februar, som mange har regnet for å være den mest briljante delen av hele hans militære karriere. Napoléons tidligere nederlag i Russland og Tyskland kom riktignok til å vise seg som begynnelsen på slutten på hans karriere, og etter at koalisjonstyrkene okkuperte Paris ble han tvunget til å abdisere.
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]- ^ Okkupert av russiske og prøyssiske styrker i mai 1813, men de fleste polske soldatene forble lojale overfor Napoléon.
- ^ Til 1814.
- ^ Til 1814.
- ^ Til 1813.
- ^ Mange medlemsstater (Sachsen, Bayern og Württemberg) byttet side etter slaget ved Leipzig i 1813.
- ^ Til 1814.
- ^ Fra 1813, men spanjolene hadde tidligere gjort motstand under den spanske selvstendighetskrigen.
- ^ Opptil 650 000 i Russland; først ~650 000 (før slaget ved Leipzig) og siden ~350-400 000 i Tyskland, 360 000 i Frankrike, hvorav 150 000 kampklare.
- ^ 350-900 000 i Russland, først 400 000 og siden 1-1 200 000 (etter Leipzig) i Tyskland, 1 000 000+ i Frankrike.
- ^ ~400 000 i Russland, 158 050 i Tyskland og 65 000+ i Frankrike.
- ^ Over 200 000 i Russland, 175-200 000 i Tyskland, over 100 000 i Frankrike.