Digital filmproduksjon

Digital kinematografi er prosessen med å fange spillefilmer ved bruk av digitale bildesensorer i stedet for tradisjonell filmrull. Med den teknologiske utviklingen de siste tiårene har digital kinematografi blitt den dominerende praksisen i filmindustrien. Siden 2000-tallet har de fleste filmer globalt blitt både filmet og distribuert digitalt.

En rekke selskaper har lansert produkter for digital filmproduksjon, inkludert tradisjonelle leverandører av filmkameraer som Arri og Panavision, i tillegg til nyere aktører som Red, Blackmagic, Silicon Imaging, Vision Research. Også selskaper med bakgrunn innen forbruker- og kringkastingsutstyr, som Sony, GoPro og Panasonic, har etablert seg innenfor dette markedet.

Per 2017 var profesjonelle 4K digitale kameraer sammenlignbare med 35mm film når det gjelder oppløsning og dynamisk omfang. Digitalt opptak gir nå et utseende som ikke lenger skiller seg vesentlig fra film. Likevel er det fortsatt enkelte filmskapere som foretrekker filmformatet for å oppnå spesifikke estetiske kvaliteter i sine produksjoner.

Historie

Digitaliseringen har hatt en stor innvirkning på filmproduksjonen, særlig når det gjelder kamera- og sensorteknologi. Grunnlaget for digitale kameraer ligger i utviklingen av metalloksid-halvleder bildesensorer (MOS) .

Den første praktisk anvendbare sensoren var en charge-coupled device (CCD), som baserte seg på MOS-kondensatorteknologi. Etter at CCD-sensorene ble kommersielt tilgjengelige på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, begynte underholdningsindustrien gradvis å ta i bruk digital video og bildebehandling.

CCD-sensorene ble etter hvert erstattet av CMOS aktiv-piksel-sensorer, utviklet på 1990-tallet, som gjorde digitale kameraer både mer effektive og rimeligere.

Mot slutten av 1980-tallet forsøkte Sony å introdusere "elektronisk kinematografi" med sine analoge HDVS-videokameraer, men dette konseptet fikk liten oppslutning. Likevel banet denne teknologien vei for Julia and Julia (1987), en av de første spillefilmene som ble filmet i høydefinisjon.

Videre, i 1996, markerte Rainbow et viktig skritt i digital filmproduksjon som den første filmen med omfattende digital etterbehandling. Her ble både opptak, redigering og lyddesign fullført digitalt, og filmen ble til slutt overført til 35mm film for kinovisning.

Windhorse (1996) ble en pioner som den første spillefilmen filmet digitalt og ferdigstilt i et fullstendig digitalt arbeidsflyt. Med digitale verktøy for både redigering og fargekorrigering, ble den overført til 35mm for kinodistribusjon og vant anerkjennelse på filmfestivaler.

På slutten av 1990-tallet fikk digital kinematografi sitt gjennombrudd. Introduksjonen av HDCAM-opptakere og 1920x1080 pikslers digitale kameraer førte til økt bruk av høydefinisjonsvideo i filmproduksjon. Filmen The Last Broadcast (1998) anses som en av de første spillefilmene produsert utelukkende med forbrukerutstyr for digital video.

George Lucas bidro også betydelig til overgangen til digitalt ved å inkludere digitale opptak i Star Wars: Episode I – The Phantom Menace (1999) og annonserte at oppfølgerne skulle filmes fullt ut digitalt. På samme tid installerte flere kinoer digitale projektorer for visning av filmen.

Gjennom tidlig 2000-tall ble filmer som Vidocq (2001), Star Wars: Episode II – Attack of the Clones (2002) og Once Upon a Time in Mexico (2003) filmet med høydefinisjons digitale kameraer, noe som etablerte digital video som et levedyktig alternativ til tradisjonell film.

Etter suksessen til filmer som Slumdog Millionaire (2009) og Avatar (2009), begge filmet digitalt, ble det klart at digital filmproduksjon ikke bare var teknisk mulig, men også kommersielt vellykket. Fra og med 2010-tallet har over 90 % av alle store filmer blitt filmet digitalt, og denne trenden fortsetter.

Per i dag (09.10.24) tilbyr produsenter som Sony, Arri, Red og Blackmagic en rekke digitale kameraer designet spesielt for kinomarkedet, med oppløsning og dynamisk rekkevidde som overgår tidligere standarder innenfor videoproduksjon.

Teknologi

Digital kinematografi refererer til prosessen med å fange spillefilmer digitalt, og denne prosessen har mye til felles med digital fotografering. Selv om det finnes tekniske forskjeller mellom bildene som fanges i digital kinematografi og i tradisjonell videoopptak, brukes begrepet "digital kinematografi" hovedsakelig når digital teknologi erstatter film som opptaksmedium. Dette er typisk ved produksjonen av spillefilmer.

Begrepet benyttes sjelden i sammenhenger hvor digital opptak erstatter videopptak, slik som ved direktesendte TV-produksjoner, da dette regnes som en videreføring av konvensjonelle videoarbeidsflyter snarere enn en overgang til digital kinematografi.

Videoformater

I motsetning til andre videoformater, som spesifiseres etter vertikal oppløsning (f.eks. 1080p, som er 1920×1080 piksler), spesifiseres digitale kinoformater vanligvis etter horisontal oppløsning. For enkelhetens skyld brukes ofte en "nK"-notasjon, der "n" er en multiplikator av 1024, slik at den horisontale oppløsningen av et digitalisert filmformat er et eksakt antall piksler. Her har "K" en konvensjonell betydning som tilsvarer det binære prefikset "kibi" (ki).

For eksempel har et 2K-bilde en bredde på 2048 piksler, mens et 4K-bilde er 4096 piksler bredt. Den vertikale oppløsningen varierer imidlertid avhengig av bildeformatet. Et 2K-bilde med HDTV-aspektforholdet 16:9 er for eksempel 2048×1152 piksler, mens et 2K-bilde med SDTV- eller Academy-formatet (4:3) er 2048×1536 piksler. I Panavision-formatet (2,39:1) ville et 2K-bilde være 2048×856 piksler. På grunn av "nK"-notasjonen, som ikke nødvendigvis samsvarer med bestemte horisontale oppløsninger, kan et 2K-bilde uten det typiske lydsporområdet for 35mm film være bare 1828 piksler bredt, med justeringer i den vertikale oppløsningen deretter. Dette har ført til en rekke videooppløsninger relatert til film, noe som kan være forvirrende, da mange av dem overlapper med de relativt få tilgjengelige projeksjonsstandardene.

Alle formater designet for digital kinematografi bruker progressiv skanning, og opptaket foregår vanligvis med samme bildefrekvens på 24 bilder per sekund, som er standarden for 35mm film. Enkelte filmer, som The Hobbit: An Unexpected Journey, ble imidlertid filmet med høy bildefrekvens på 48 fps, selv om de i noen kinoer også ble vist i en 24 fps-versjon som mange tradisjonelle filmfans foretrekker.

DCI-standarden for digital kino benytter seg av et bildeformat på 1,89:1, der maksimal oppløsning for 4K er 4096×2160 piksler og for 2K er 2048×1080 piksler. Når innhold distribueres som en Digital Cinema Package (DCP), blir det enten letterboxet eller pillarboxet for å tilpasse seg et av disse formatene.

I digital kinematografis tidlige år var 2K det mest brukte formatet for store filmproduksjoner, men med nye kamerasystemer som har vunnet aksept, har 4K blitt stadig mer fremtredende. Arri Alexa-kameraet for eksempel, fanger bilder med en oppløsning på 2,8K. I 2009 ble flere Hollywood-filmer, som Knowing og District 9, filmet i 4K med Red One-kameraet, etterfulgt av The Social Network i 2010. Fra 2017 er 4K-kameraer nå blitt vanlige, og de fleste storfilmer blir filmet i 4K-oppløsning.

VFX

Digitalisering og ny teknologi har revolusjonert filmproduksjonen ved å gi filmskapere tilgang til en rekke avanserte visuelle virkemidler. Bruken av visuelle effekter (VFX) har blitt en integrert del av moderne filmproduksjon, og gjør det mulig å skape realistiske scener og karakterer som ellers ville vært umulige eller kostbare å fremstille fysisk. VFX kombinerer dataanimasjon, komposittering og CGI (Computer-Generated Imagery) for å forsterke og forbedre scener både under og etter innspillingen, ofte i postproduksjonsfasen.

Et bemerkelsesverdig eksempel er Mad Max: Fury Road (2015), hvor regissør George Miller kombinerte praktiske stunts med omfattende bruk av digitale effekter for å skape et oppslukende, dystopisk univers. Digitale karakterer og CGI ble anvendt for å intensivere actionsekvensene, samtidig som filmen bevarte en jordnær, fysisk estetikk ()