Første punerkrig

Punerkrigene
Punerkrigene
	Første - Leiesoldatkrigen - Andre - Tredje

Første punerkrig
Første punerkrig
	Agrigentum – Lipariøyene – Mylae – Sulci – Tyndaris – Kapp Ecnomus – Adys – Tunis – Panormus – Drepana – Egadiøyene

Den første punerkrigen ble utkjempet mellom Karthago og den romerske republikk fra 264 til 241 f.Kr. Den var den første av tre betydelige kriger mellom de to maktene om herredømmet i Middelhavet. Etter 23 år med kamper stod Roma igjen som seierherre og påla Karthago tunge fredsvilkår. Konflikten ble kalt «punerkrigene» på grunn av romernes navn for karthagenerne, punici (latin for lilla), som kom fra phoenici på grunn av deres fønikiske opphav.

Bakgrunn

I midten av det 200-tallet f.Kr. vokste Romas makt. Etter århundrer med interne opprør og uroligheter var Den italienske halvøya tett sikret i romerske hender. Alle fiender, som den latinske liga eller samnittene (Samnitterkrigene), var nedkjempet og invasjonen til Pyrrhos av Epirus var slått tilbake. Romerne hadde en enorm tro på sitt eget politiske system og militærvesen. På den andre siden av Tyrrenhavet og Siciliastredet, var Karthago allerede en etablert maritim og kommersiell stormakt og kontrollerte de fleste handelsruter i Middelhavet. Byen var opprinnelig en fønikisk koloni og var blitt sentrum i et vidt handelsimperium som strakte seg langs Nord-Afrikas kyst så langt som til Iberia.

Romersk ankomst og nøytralisering av Syrakus.

Mamertinene, en gruppe italienske leiesoldater, okkuperte i 288 f.Kr. byen Messana på den nordøstlige tuppen av Sicilia. De drepte alle menn i byen og tok kvinnene som sine koner. Fra denne basen herjet de landbruksområdene og ble et problem for den uavhengige byen Syrakus. Da Hiero II kom til makten i 265 f.Kr., bestemte han seg for å ta et endelig oppgjør med mamertinene og innledet en beleiring av Messana. Mamertinene ba så om hjelp samtidig fra både Roma og Karthago. Til å begynne med ønsket ikke romerne å hjelpe soldatene som hadde urettmessig stjålet byen fra dens rettmessige eiere. Videre hadde Roma nylig måttet ta seg av leiesoldater etter nederlaget til Pyrrhos av Epirum (Rhegium, 271) og var antagelig nølende med å hjelpe denne fraksjonen nå. Derfor var Karthago den første byen som svarte på bønnen og sendte tropper til området. Roma svarte med å gå i allianse med mamertinene, antagelig fordi de ikke ønsket å se at karthagenernes makt skulle spres videre over Sicilia og komme for nær Italia. Romerske tropper ble sendt til Sicilia og tvang et nølende Syrakus til å slutte seg til alliansen. Dette var første gang en romersk armé var i aksjon utenfor Italia. Snart var de eneste partene i konflikten Roma og Karthago, og konflikten eskalerte til en kamp om Sicilia.

Krigen på land

Ettersom Sicilia var en kupert øy med geografiske hindringer og et terreng hvor kommunikasjonslinjer er vanskelige å opprettholde, spilte krigen på land en sekundær rolle i den første puniske krig. Landoperasjoner var for det meste begrenset til angrep i små skala og trefninger mellom arméene, nesten uten oppstilte slag. Beleiringer og landblokader var de vanligste operasjonene for den regulære arméen. Hovedobjektivene for blokade var de viktige marinehavnene, siden ingen av de stridende partene var basert på Sicilia og begge trengte jevnlige forsyninger av forsterkninger og kommunikasjon med fastlandet.

Til tross for disse generelle forholdene, ble to felttog til lands i stor skala utkjempet under den første punerkrigen. I 262 f.Kr. beleiret romerne byen Agrigentum, en operasjon som involverte begge konsulenes arméer, totalt fire romerske legioner og tok flere måneder å gjennomføre. Garnisonen i Agrigentum klarte å tilkalle forsterkninger og en karthagensk unnsetningsstyrke ledet av Hanno kom til. Da forsyningene fra Syrakus ble kuttet, fant romerne seg også beleiret og bygget en ringvoll. Etter noen trefninger, ble slaget om Agrigentum utkjempet og vunnet av Roma, byen falt.

Inspirert av denne seieren forsøkte Roma (256/255 f.Kr.) et nytt felttog i stor skala på land. Denne gangen ble resultatet et annet. Etter flere sjøslag gikk Roma for en rask avslutning av krigen og forsøkte å invadere karthagenske kolonier i Afrika for å tvinge fienden til å akseptere Romas betingelser. En stor flåte ble bygget, både til å transportere hæren og dens utstyr og krigsskip til beskyttelse. Karthago forsøkte å intervenere, men ble beseiret i slaget ved Kapp Ecnomus. Den romerske arméen ledet av Marcus Atilius Regulus gikk i land i Afrika og startet med å herje de karthagenske landbruksområdene. I begynnelsen seiret Regulus. Han vant slaget ved Adys og tvang Karthago til å be om fred. Betingelsene han stilte var imidlertid så harde at forhandlingene brøt sammen. Karthagenerne hyret inn en spartansk leiesoldat, Xanthippos, og ga ham oppgaven med å reorganisere hæren. Xanthippos klarte å avskjære den romerske hæren fra sin base ved å reetablere et karthagensk overtak til sjøs og beseiret og fanget deretter Regulus i slaget ved Tunis.

Mot slutten av konflikten (249 f.Kr.) sendte Karthago general Hamilcar Barca, far til Hannibal, til Sicilia. Hamilcar klarte å få kontroll over det meste av innlandet på Sicilia. Romerne utnevnte i desperasjon en diktator for å ordne situasjonen. Men karthagenernes suksess på Sicilia var sekundær til fremgangen i krigen til sjøs. Hamilcar forble ubeseiret på Sicilia, men dette var irrelevant etter at den romerske marinen seiret i Slaget ved Aegatesøyene i 241 f.Kr.

Krigen til sjøs

På grunn av vanskeligheter med å operere på Sicilia, ble krigføringen i den første punerkrigen hovedsakelig utkjempet til sjøs, inkludert de avgjørende slagene. Krigføringen til sjøs tillot effektive blokader av fiendtlige havner og hindret dermed også forsterkninger og forsyninger å nå frem til troppene inne i landet. Begge sider av konflikten hadde offentlig finansierte flåter. Dette gjorde at Karthagos og Romas finanser var avgjørende for krigens forløp.

I begynnelsen av krigen hadde Roma praktisk talt ingen erfaring med sjøkrig, mens Karthago hadde en lang marin historie takket være sin sjøbaserte handel. Men republikken så snart hvor viktig kontroll over Middelhavet ville være for utfallet av konflikten.

Den første store flåten ble bygget etter seieren i Agrigentum i 261 f.Kr. Siden Roma manglet sjøteknologi ble utformingen av krigsskipene kopiert direkte fra erobrede karthagenske triremer og quinqueremer. Kanskje for å kompensere for sin manglende erfaring, utrustet romerne sine nye skip med et spesielt bordingsutstyr, corvus. Det nye våpenets effektivitet ble først vist i det store slaget ved Kapp Ecnomus. Corvusen tvang Karthago til å revidere sin sjømilitære taktikk, og siden dette var vanskelig for byen, hadde Roma overtaket til sjøs. Senere, ettersom romernes erfaring med sjøkrig steg, ble corvusen fjernet på grunn av sin negative effekt på krigsskipenes seilbarhet.

Til tross for de romerske seirene til sjøs, var det republikken som tapte flest skip og besetninger under krigen, mye på grunn av storm. Ved minst to anledninger (255 og 253 f.Kr.) ble hele flåter ødelagt i dårlig vær. Vekten av corvusen på skipene var hovedårsaken til disse katastrofene. Mot slutten av krigen hersket Karthago til sjøs, da Roma ikke var villig til å finansiere enda en ekspedisjonsflåte. Romerne bygget riktignok en ny flåte betalt gjennom donasjoner fra velstående borgere. Den første punerkrigen ble avgjort i sjøslaget ved Aegatesøyene (10. mars 241 f.Kr.), hvor den nye romerske flåten under konsul Gaius Lutatius Catulus vant. Karthago mistet nesten hele sin flåte og var ikke i stand til å finansiere en ny eller å finne mannskap til nye besetninger. Uten flåte var Hamilcar Barca avskåret fra Karthago og tvunget til å overgi seg.

Etterspill

Roma vant den første punerkrigen etter 23 år med konflikt og overtok til slutt Karthagos rolle som den dominerende sjømakten i Middelhavet. I krigens etterspill, var begge stater finansielt og demografisk utmattet. For å bestemme de endelige grensene i territoriene, trakk de det som de regnet som en rett linje over Middelhavet. Hispania, Korsika, Sardinia og Afrika forble karthagensk. Alt som var nord for denne linjen ble gitt til Roma. Romas seier hadde hovedsakelig grunnlag i deres uvilje til å innrømme nederlag og ved at de kun ville akseptere total seier. Videre var republikkens evne til å trekke til seg private investeringer i krigen ved å spille på borgernes patriotisme for å finansiere skip og besetninger en av krigens avgjørende faktorer, delvis i motsetning til de karthagenske adelsmennene som ikke ville risikere sine formuer for felles goder. Slutten av krigen resulterte også i den offisielle fødselen til Romas marine, som drev videre ekspansjonen av det romerske imperiet.

Tap

Det er alltid vanskelig å fastslå antall i en krig, særlig på grunn av at beregninger må gjøres på grunnlag av historiske kilder (i dette tilfelle stort sett beretninger som så på konflikten fra romernes ståsted). Men med dette i tankene kan man anta disse tapene (unntatt tap i krigen på land):

Roma mistet 700 skip (hovedsakelig på grunn av dårlig vær og inkompetente ledere) og minst deler av deres besetninger.
Karthago mistet 500 skip og minst deler av deres besetninger.
Hvert skips besetning var på rundt 100 menn.

Konklusjonen er, selv om den er usikker, at tapene var store på begge sider. Historikeren Polybius kommenterte at denne krigen var den mest destruktive til da i militærhistorien, inkludert slagene til Aleksander den store. Ved å se på data fra den romerske census i det 3. århundre f.Kr. noterte Adrian Goldsworthy seg at under konflikten mistet Roma rundt 50 000 innbyggere. Dette ekskluderer støttetropper og alle andre menn i hæren uten borgerstatus som kunne være utenfor tellingen.

Fredsbetingelsene

Fredsbetingelsene som romerne satte opp var særlig harde for Karthago som ikke var i posisjon til å forhandle. De var:

Karthago skulle evakuere Sicilia.
Karthago skulle returnere krigsfanger uten å få løsepenger, mens de skulle betale høye løsepenger for sine egne.
Karthago skulle avstå fra å angripe Syrakus og hennes allierte.
Karthago skulle overføre en gruppe småøyer nord for Sicilia til Roma.
Karthago skulle evakuere alle de små øyene mellom Sicilia og Afrika.
Karthago ble dømt til å betale 2200 talenter i kompensasjon i ti årlige avdrag, pluss et tillegg på 1000 talenter umiddelbart.

Flere klausuler bestemte at de allierte på hver side ikke skulle bli angrepet av hverandre. Ingen angrep skulle gjøres av partene på den andres allierte og begge sider hadde forbud mot å samle tropper innen territoriet til den andre. Dette hindret karthagenernes tilgang til romerske leiesoldater.

Politiske resultat

I tiden etter krigen hadde Karthago praktisk talt ingen midler og kunne ikke en gang betale soldatene i de oppløste arméene. Dette førte til en intern konflikt, leiesoldatenes krig, vunnet etter en hard kamp av Hamilcar Barca. Kanskje var det mest umiddelbare politiske resultatet av krigen Karthagos nedgang som stormakt til sjøs. Betingelsene som ble underskrevet i fredsavtalen forverret Karthagos økonomiske situasjon og hindret gjenreisningen av byen. Begrensningene pålagt byen av romerne belastet byens finanser ytterligere og tvang Karthago til å se mot andre innflytelsesområder for å skaffe penger til å betale Roma. En økende aggressiv karthagensk okkupasjon av koloniene i Hispania var resultatet, og dette førte til slutt til den andre punerkrig. En interessant sammenligning kan trukkes til politikken til Tyskland etter nederlaget i første verdenskrig og Versaillestraktaten som førte til andre verdenskrig.

For Roma markerte slutten på den første punerkrigen starten på ekspansjonen utenfor den italiske halvøya. Sicilia ble den første romerske provinsen Sicilia, styrt av en tidligere praetor, i stedet for å være en alliert. Sicilia ble viktig for Roma som kilde for korn. Sardinia og Korsika skulle bli lagt til i 238 f.Kr.

Betydelige ledere

Ad Herbal, karthagensk admiral.
Appius Claudius Caudex, romersk konsul.
Aulus Atilius Caiatinus, romersk diktator.
Gaius Duilius, romersk konsul.
Gaius Lutatius Catulus, romersk konsul.
Gnaeus Cornelius Scipio Asina, romersk konsul.
Hamilcar Barca, karthagensk general.
Hannibal Gisco, karthagensk general.
Hanno, navnet til flere samtidige karthagenske generaler.
Hasdrubal, karthagensk general.
Hiero II, tyrann i Syrakus.
Lucius Caecilius Metellus, romersk konsul.
Marcus Atilius Regulus, romersk konsul.
Publius Claudius Pulcher, romersk konsul .
Xanthippus, leiesoldat fra Sparta i Karthagos tjeneste.

Kronologi

264 f.Kr. – Mamertinene ber om assistanse både fra Roma og Karthago for å ta seg av angrepene til Hiero II av Syrakus. Roma svarte bare etter at Karthago hadde sendt tropper.

263 f.Kr. – Hiero II blir beseiret av konsul Manius Valerius Messalla og blir tvunget til å alliere seg med Roma.

262 f.Kr. – Romersk intervensjon på Sicilia. Byen Agrigentum, okkupert av Karthago, blir beleiret.

261 f.Kr. – Slaget ved Agrigentum, som resulterte i romersk seier. Roma bestemmer seg for å bygge en flåte for å true karthagenernes dominans til sjøs.

260 f.Kr. – Den første trefningen til sjøs (slaget ved Lipariøyene) er en katastrofe for Roma, men kort tid etterpå vinner Gaius Duilius slaget ved Mylae med hjelp av corvus-maskinen.

259 f.Kr. – Kampene til lands blir utvidet til Sardinia og Korsika.

258 f.Kr. – Sjøslaget ved Sulci: Romersk seier.

257 f.Kr. – Sjøslaget ved Tyndaris: Romersk seier.

256 f.Kr. – Roma forsøker å invadere Afrika og Karthago forsøker å avskjære transportflåten. Det påfølgende slaget ved Kapp Ecnomus er en betydelig seier for Roma som lander i Afrika og rykker frem mot Karthago. Slaget ved Adys er den første romerske suksessen på afrikansk jord og Karthago ber om fred. Forhandlerne klarer ikke å oppnå enighet og krigen fortsetter.

255 f.Kr. – Karthagenerne ansetter en spartansk general, Xanthippos, for å organisere sitt forsvar, og han beseirer romerne i slaget om Tunis. De romerske overlevende blir evakuert av en flåte, men den ble ødelagt kort tid etterpå på vei tilbake til Sicilia.

254 f.Kr. – En ny flåte på 140 romerske skip bli bygget for å erstatte den som ble mistet i stormen og en ny armé blir reist. Romerne vinner en seier ved Panormus på Sicilia, men klarer ikke å oppnå flere fremskritt i krigen. Fem greske byer på Sicilia deserterer fra Karthago til Roma.

253 f.Kr. – Romerne førte så en politikk av angrep langs den afrikanske kysten øst for Karthago. Etter et år uten suksess drar flåten hjem. På vei hjem til Italia blir romerne igjen fanget i en storm og mister 150 skip.

251 f.Kr. – Romerne vinner igjen over karthagenerne, ledet av Hasdrubal, ved Panormus. På grunn av de nylige tapene, forsøker Karthago å styrke sine garnisoner i Sicilia og tar tilbake Agrigentum. Romerne beleirer Lilybaeum.

249 f.Kr. – Roma mister nesten hele flåten i slaget ved Drepana. Samme år gjennomfører Hamilcar Barca vellykkede angrep på Sicilia og nok en storm ødelegger restene av den romerske flåten. Aulus Atilius Caiatinus blir utnevnt til diktator og sendt til Sicilia.

248–242 f.Kr. – Lavintensitetskamper på Sicilia, ingen sjøslag. Roma starter byggingen av en ny flåte i 242.

241 f.Kr. – 10. mars utkjempes slaget ved Aegatesøyene. Romerne vinner en avgjørende seier. Karthago tvinges til å akseptere fredsbetingelser og den første punerkrigen slutter.

Se også

Liste over kriger

Litteratur

Adrian Goldsworthy (2006). The Fall of Carthage: The Punic Wars 265–146 BC. (på engelsk). London: Phoenix. ISBN 978-0-304-36642-2. .
John Lazenby (1996). The First Punic War: A Military History (på engelsk). Stanford, California: Stanford University Press. ISBN 978-0-8047-2673-3. .

Eksterne lenker

Polybios om den første punerkrig Arkivert 16. oktober 2008 hos Wayback Machine. Hele teksten av Polybios sin beretning om krigen, på engelsk.