Fliegender Hamburger
| Fliegender Hamburger | |||
|---|---|---|---|
 Fliegender Hamburger | |||
| Informasjon | |||
| Type | Motorvognsett | ||
| Litra | SVT 877 | ||
| Akselrekkefølge | 2'Bo'2' | ||
| Sporvidde | 1 435 mm | ||
| Produsent | Waggon- and Maschinenbau AG Görlitz (WUMAG) | ||
| Byggeår | 1933 | ||
| Antall bygget | 1, men flere lign. togsett | ||
| Operatør(er) | Deutsche Reichsbahn, SNCF, Deutsche Bahn | ||
| Tjenesteår | 1933–41, 1945–57 | ||
| Passasjerer | 102 | ||
| Tekniske spesifikasjoner | |||
| Lengde (o.b.) | 41 906 mm | ||
| Totalvekt | 93,8 tonn | ||
| Drivkraftoverføring | Dieselelektrisk | ||
| Hovedmotor | Maybach | ||
| Topphastighet | 160 km/t | ||
| Ytelse | 820 hk 604 kW | ||
Fliegender Hamburger (SVT 877) var et tysk dieselelektrisk hurtiggående motorvognsett med to vogner eller ledd, som i 1933–1941 trafikkerte jernbanen mellom Hamburg og Berlin. Det ble gitt strømlinjeformen etter vindtunnelforsøk for å minimere luftmotstanden.
Togsettet ble produsert ved Wagen- und Maschinenbau A.-G. i Görlitz og ble satt i trafikk av Deutsche Reichsbahn 15. mai 1933.[2] Bortsett fra at det var leddelt og dieseldrevet, lignet Fliegender Hamburger påfallende mye på høyhastighetstrikken Bullet fra J.G.Brill & Co. i Philadelphia, som var de første til å bruke vindtunnelforsøk ved utforming av jernbanemateriell.[3] Hvorvidt de tyske konstruktørene var direkte inspirert av denne, eller om de kom frem til utformingen uavhengig av forgjengerne, er ikke kjent. Fliegender Hamburger var kanskje det første tog som hadde Jakobs-boggi mellom leddene.
I 1933 var Fliegender Hamburger verdens raskeste tog i kommersiell trafikk, med en toppfart på 160 km/t. Å konstruere raske tog eller motorvogner var slett ikke det vanskeligste. Siemens & Halske og AEG hadde alt i 1903 klart å få elektriske motorvogner opp i over 200 km/t. I 1930 konstaterte Cincinnati & Lake Erie Railroad at det var mulig å kjøre Red Devil, en sporvogn beregnet på ordinær trafikk, i 156 km/t.[4][5] Langt mer krevende var det å utvikle infrastruktur (skinnegang, sporveksler, signalsystem osv.) som tålte de høye hastighetene uten at de gikk på bekostning av sikkerhet og komfort, og uten at vedlikeholdet ble uforholdsmessig dyrt. Deutsche Reichsbahn innførte et signalsystem basert på automatisk togstopp, og skinnegangen mellom Hamburg og Berlin var fremragende for sin tid. Derfor kunne Fliegender Hamburger holde minst 150 km/t hele veien, unntatt ved inn- og utkjøring fra og til de to endestasjonene og på en kortere strekning underveis[6] (toppfarten på 160 km/t skal ha vært brukt bare for å ta inn forsinkelser[7]). Gjennomsnittsfarten mellom Berlin og Hamburg var 124 km/t, en verdensrekord som ble stående i seks år, og det skulle gå 63 år før kjøretiden mellom Berlin og Hamburg ble ytterligere redusert.
Oppmuntret av Fliegender Hamburgers suksess bestilte DRG lignende togsett til andre strekninger, samtidig som signalsystemene ble forbedret. Deutsche Reichsbahn skal ha bestilt 13 togsett til, samt noen sett med tre vogner eller ledd.[6] Disse ble satt inn mellom Berlin og blant annet Leipzig, Dresden og München. Hvor mange som faktisk ble satt i drift, ser ut til å være litt usikkert – men til tross for at togene ble populære, var trafikken svært beskjeden i forhold til dagens trafikk med høyhastighetstog.
Suksessen ble kortvarig – dels fordi Adolf Hitlers regime forsømte jernbanen til fordel for motorveier, kanskje også fordi tyskerne var selvforsynt med kull (som damplokene gikk med) i motsetning til olje. Iallfall ble disse togene hensatt tidlig under andre verdenskrig. De (iallfall noen av dem) overlevde imidlertid krigen, til tross for at tyske jernbaner og rullende materiell ble ødelagt i krigens siste år. Etter krigen ble i det minste enkelte av togene tatt av franskmennene som krigsbytte og brukt i Frankrike til 1949, for så igjen å bli brukt på tyske jernbaner i 1949-57. Tyskland var nå delt, og togtrafikk mellom Berlin og vesttyske byer som Hamburg, Köln og München var lite aktuelt.
Fliegender Hamburgers suksess gikk ikke upåaktet hen i utlandet. Alt i 1935 fikk Danmark lyntog som var tydelig inspirert av de tyske togene. Norges Statsbaner fulgte etter i 1939 med bestilling av motorvognsettene som senere er kjent som type 66 (elektrisk drevet) og type 88 (dieseldrevet). Disse ble levert rett etter krigen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://web.archive.org/web/20110909234946/http://web.me.com/gino.dicarlo/FJGRRCO/Bullets.html
- ^ Mike's Railway History: The «Flying Hamburger» – Germany's Contribution to Streamline Design
- ^ William D. Middleton: The interurban era, Kalmbach Publishing; merk at dette er et skannet dokument med enkelte lesefeil
- ^ Timothy Collins: Bring Back the Interurban Arkivert 8. juli 2011 hos Wayback Machine.; sett 19. mars 2010
- ^ William D. Middleton: The interurban era, Kalmbach Publishing Co; merk at dette er et skannet dokument med enkelte lesefeil
- ^ a b Brian Hollingsworth & Arthur Cook (1987): The Great Book of Trains, Salamander Books Ltd., London, ISBN 0-86101-327-1.
- ^ VT877 a/b Fliegender Hamburger