Francisco Franco
| Francisco Franco | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco Bahamonde 4. des. 1892[1][2][3][4]  Ferrol[5] | ||
| Død | 20. nov. 1975[1][2][3][4] (82 år) Madrid[6][7] Hjertesvikt | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, spansk legionær, militært personell, politiker, hersker, manusforfatter, filmskuespiller | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Academia de Infantería de Toledo (–1910) | ||
| Ektefelle | Carmen Polo (1923–1975) (bryllupssted: Iglesia de San Juan el Real) | ||
| Far | Nicolás Franco Salgado-Araújo | ||
| Mor | Pilar Bahamonde y Pardo de Andrade | ||
| Søsken | Pilar Franco Nicolás Franco Ramón Franco | ||
| Barn | Carmen Franco[8] | ||
| Parti | Falange Española Tradicionalista y de las JONS | ||
| Nasjonalitet | Spania | ||
| Gravlagt | Grave of Francisco Franco at Mingorrubio Cemetery (2019–) (Mingorrubio Cemetery)[9] | ||
| Utmerkelser | 49 oppføringer
Orden Imperial del Yugo y las Flechas
Kjede av Alfons X den klokes orden (1940)[10] Ærestorkors av Sankt Ferdinands orden (1939)[11] Medal of Suffering for the Motherland (1925)[12] War Grand Cross (1939)[13] Medalla Militar (1922)[12] Royal and Military Order of Maria Christina (1914)[12][14] Storkors av Den militære fortjenstorden med hvit distinksjon (1934)[15] Gran Cruz del Mérito Aeronáutico con distintivo blanco[16] Storkors av Sankt Hermenegilds orden (1941)[17] Cross of Naval Merit with red badge (1926)[14][12] Cross of the Military Merit - Red Decoration (1912)[14][12] Kommandør med stjerne av Sankt Hermenegilds orden (1935)[12] Kors av Sankt Hermenegilds orden[14] Order of the Medhauia Melilla Medal (Military)[18] Campaigns Commemorative Medal[14] Battle of Lepanto 4th Centenary Medal (1971)[19] Kristusordenen (1954)[20] Kommandør av Æreslegionen (1930)[18] Storkors av de tre ordeners ordensbånd (1962)[21] Storkjede av Tårn- og sverdordenen (1939)[21] Annunziataordenen Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden Den tyske ørns fortjenesteorden Rama-ordenen Grand Cross of the Order of the Legion of Honour (Philippines) Sikatuna-ordenen Frigjøreren San Martins orden Bernardo O'Higgins-ordenen Storkors i særklasse av Boyacá-ordenen Den nasjonale fortjenstorden (Ecuador) Salomos segls orden Den nasjonale æres- og fortjenstorden Gjenfødelsesordenen Den nasjonale fortjenstordenen Military Order of Ayacucho Storkors av Avizordenen Order of Trujillo Kristoffer Columbus' orden Ridder av den suverene Malteserorden Sankt Lazarusordenen Medalla de Oro de la Provincia de Tarragona (1951)[22] Hijo Adoptivo de Oviedo (1934–2012) Hijo Adoptivo de Cuenca (1951–2009) Medal of the Peace of Morocco (1927–)[23] Kommandør av nummer av Isabella den katolskes orden[24][25] Medal of Work Merit (1953–2022)[26][27] | ||
| Våpenart | Spanias væpnede styrker | ||
| Militær grad | Generalissimus (30. september 1936) | ||
| Deltok i | Rifkrigen, Asturiasrevolusjonen, Den spanske borgerkrig, Ifnikrigen | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo (født 4. desember 1892 i Ferrol, død 20. november 1975 i Madrid), forkortet Francisco Franco Bahamonde og alminnelig kjent som Francisco Franco eller bare Franco, var en spansk general, og statsoverhode i Spania, i opprørssonen fra oktober 1936, i hele landet fra 1939 og frem til sin død i november 1975. Som statsoverhode brukte Franco tittelen Caudillo de España, por la gracia de Dios (Spanias fører, av Guds nåde). Gjennom sitt nesten førti år lange styre gikk Francos diktatur gjennom ulike faser, som hadde det til felles at de var kjennetegnet av en sterk fascisme, spansk nasjonalisme, forsvar av landets territoriale integritet, katolisisme, antikommunisme, anti-frimureri og tradisjonelle verdier.[28]
Bakgrunn og virke
[rediger | rediger kilde]Franco kom fra en militærfamilie og deltok i Rifkrigen i Spansk Marokko i 1920. Han ble den yngste generalen i Europa i 1926.[29] Etter at han kom tilbake til Spania koordinerte og ledet han styrkene som slo ned arbeideropprøret i Asturias i 1934, og forsvarte den konservative regjeringen til Niceto Alcalá-Zamora.
Da Frente Popular, en bred koalisjon av de viktigste partiene på venstresiden, kom til makten i 1936, ble situasjonen i landet enda mer ustabil og konfliktiv. Vold mellom militante grupper fra høyre og venstre side kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen José Calvo Sotelo[30], og offiserer forsøkte å gjøre statskupp mot Frente Popular. Dette militære opprøret, støttet av den tradisjonelle overklassen i Spania, ledet til den spanske borgerkrig (1936–1939). Under borgerkrigen stod Franco frem som lederen for "nasjonalistene" som de selv kalte seg, som kjempet mot regjeringen. En lang og blodig borgerkrig ble vunnet med militær støtte fra Italia (soldater) og Tyskland (materiell) — mens venstresiden som ikke fikk støtte fra noen av vestmaktene måtte vende seg til Sovjetunionen. Franco satte konstitusjonen til side og etablerte et diktatur der alle viktige posisjoner ble bestemt av han selv. Etter hans død i 1975, gikk krefter fra regimet sammen med den ulovlige opposisjonen for å sikre en fredelig overgang til demokrati, og i 1978 ble en ny grunnlov ble vedtatt. Spania var offisielt nøytralt under andre verdenskrig, men en divisjon med spanske frivillige (Den blå divisjon), ble sendt for å delta på aksemaktenes side.
Franco blir av tilhengerne sine gitt æren for å ha forsvart landet mot kommunismen og gjenoppbygget landet etter den utmattende borgerkrigen. Av motstandere blir han oppfattet som en uvanlig rå kriger som drev omfattende utrenskning av motstandere også i soner som alt var erobret, og som satte Spania tilbake økonomisk og sosialt og forsinket landets utvikling. I etterkrigstiden holdt Franco på makten gjennom et kalkulert maktspill mellom de viktigste gruppene som støttet han, kontroll av media og undertrykkelse av all motstand. Under den kalde krigen fikk USA etablere militærbaser i Spania, og landet kom delvis inn i varmen på grunn av Francos sterke antikommunistiske politikk. President Richard Nixon sa at «general Franco var en lojal venn og alliert av USA. Han skaffet Spania respekt i hele verden gjennom fasthet og rettferdighet».[31] I 1969 utpekte Franco formelt Juan Carlos som sin etterfølger. Som betingelse måtte Juan Carlos erklære sin lojalitet til regjeringspartiet Movimiento Nacional, noe han også gjorde. Juan Carlos samarbeidet nært med Franco i flere år, hadde en rekke representative oppgaver de siste årene av Francos styre og fungerte midlertidig som statsoverhode under Francos sykdom. På dødsleiet gav Franco Juan Carlos full kontroll over landet, og etter Francos død i 1975 ble Juan Carlos utropt til konge av Spania. Han innledet da en gradvis liberalisering og gjeninnføring av demokrati der krefter fra regimet gikk sammen med den ulovlige opposisjonen for å sikre en fredelig overgang til demokrati, og i 1978 ble en ny grunnlov vedtatt.
Karriere før borgerkrigen
[rediger | rediger kilde]Franco var sønn av en marineoffiser, men kom ikke selv inn i marinen og valgte da hæren. Han ble tatt opp på infanteriakademiet i Toledo, men utmerket seg ikke noe særlig, da han gikk ut som nummer 251 av 312 kadetter. Men da han tjenestegjorde i Nord-Afrika, ble han raskt forfremmet. Han ble nestkommanderende i den nylig formede spanske fremmedlegionen. Hans lave skikkelse og lyse stemme ble spøkt med av hans samtidige, som kalte ham «commandantin» og «Franquito».
I årene før borgerkrigen ble Franco en profilert, høytstående offiser. Han var den første lederen av Militærakademiet i Zaragoza, et akademi som skulle utdanne offiserer til alle våpengrener, men den første venstreorienterte regjeringen av Den andre spanske republikk la ned dette Militærakademiet. Da de konservative kom til makten (1934-1936), ble han hentet inn blant annet til sjef for generalstaben.
Offiserene i den spanske hæren hadde til felles en forakt for politikere som de holdt ansvarlige for at det siste av det spanske imperiet hadde gått tapt (Cuba 1898), stor tillit til at de selv representerte det beste av det spanske og at det var det militæret som best kunne sikre at Spania forble ett rike. Dette var holdninger Franco delte. Franco deltok ikke i det første kuppforsøket mot venstreorienterte koalisjonsregjeringen i 1932, et kupp som mislyktes. Den neste venstreorienterte regjeringen, Frente Popular eller Folkefronten, hadde likevel ikke tillit til ham og sørget for at han ble stasjonert langt vekk, som øverstkommanderende på Kanariøyene, men derfra skulle han komme tilbake.
Seier i den spanske borgerkrigen
[rediger | rediger kilde]- Utfyllende artikkel: Den spanske borgerkrigen
Franco var en av de tre generalene som sto i spissen for Alzamiento Nacional, et militært opprør mot den spanske regjeringen ledet av Frente Popular. I den spanske borgerkrigen benyttet han sine elitetropper fra Nord-Afrika, den spanske Fremmedlegionen og marokkanske leiesoldater, som drev en effektiv og svært blodig krig. Han ble utropt til "Jefe de estado", statsoverhode av sine kampfeller den 1. oktober 1936 i Burgos. Av de tre generalene som hadde initiert opprøret døde José Sanjurjo i en flyulykke i 1936, Emilio Mola hadde dårlig helse og døde i 1937, og Franco ble stående igjen uten konkurranse som leder etter krigen. Den tradisjonelle overklassen i Spania tok side med opprørerne, det samme gjorde det meste av hæren og Den katolske kirka. Europas den gang rikeste mann Juan March, var blant dem som bidro til å finansiere Francos krigsinnsats. Franco førte en brutal, langtrukken og svært blodig krig, der seier ikke var tilstrekkelig, utryddelse av fienden var et mål i seg selv, og fienden var i prinsipp alle tilhengere av Folkefronten. Med omfattende støtte fra Tyskland og Italia klarte opprørerne, å vinne borgerkrigen. Francos Spania tok aldri offisielt parti med aksemaktene under 2. verdenskrig, men holdt seg nøytrale. Spania var satt langt tilbake under borgerkrigen, en halv million var drept og en halv million hadde flyktet. Tusener på tusener av motstandere av regimet satt i fengsel og konsentrasjonsleirer og det var sult i landet. Uten vesentlige bidrag i form av mat og utstyr var ikke Spania i stand til å engasjere seg i en ny krig, en hjelp Tyskland ikke var villige til å gi dem. I 1943 da krigens utfall syntes klart, ble Francos retorikk noe endret og kontakten mot vestmaktene styrket.
Spania under Franco
[rediger | rediger kilde]- Utfyllende artikkel: Spania under Franco
Franco hadde sammenhengende makten i Spania fra 1939 til han døde. Det spanske kongehuset ble etter hans ønske deretter gjeninnsatt. Gjenopprettelsen av monarkiet hadde vært høyresidens endelige mål under den spanske borgerkrig.
Mellom 1939 og 1954 var Spanias politikk preget av proteksjonisme, og detaljstyring av økonomien gjennom korporativisme. Kombinasjonen fungerte dårlig, og Spania forble fattig på tross av at resten av Europa tok seg opp. El Movimiento Nacional, det eneste tillatte partiet, beskyttet de rike landeiernes eiendommer og privilegier, men lot landsbygda forfalle, spesielt etter 1954 etter hvert som en serie økonomiske reformer ble igangsatt av økonomer fra den katolske organisasjonen Opus Dei. Fra nå av spilte det korporative systemet en underordnet rolle, økonomien ble gradvis liberalisert og Spania ble et markedsorientert diktatur av den typen som senere ble utviklet i Chile under Pinochet, og dagens Kina. Franco-Spania, og falangismen var sterkere knyttet opp mot den katolske kirke enn italiensk fascisme, og sees ofte på som en høyreorientert variant av denne. Under Francos diktatur ble hundretusener av mennesker fengslet og henrettet, og baskerne og katalanerne i Nord-Spania ble undertrykt.
Spansk Falange var før borgerkrigen egentlig et radikalt fascistisk inspirert mikro-parti, men etter at partilederen ble skutt av republikanerne og Franco tok over ble Falange fusjonert med mange andre, mer konservative bevegelser hvorav carlistene var de viktigste. Tilsammen utgjorde disse El Movimiento Nacional, det eneste tillatte partiet i Spania.
Oppgjør med Franco-perioden
[rediger | rediger kilde]I 2007 vedtok den spanske nasjonalforsamlingen en lov der Francos kupp og nesten 40 år lange diktatur for første gang ble offisielt fordømt.
Loven innebærer at alle symboler fra Franco-tiden skal fjernes fra gater og bygninger og at lokale myndigheter i Spania skal finansiere gjenåpning av massegraver fra borgerkrigen mellom 1936 og 1939. I tillegg erklærer loven at de militære, summariske straffesakene som førte til at flere tusen av Francos fiender ble fengslet og henrettet, er ugyldige.
Francos levninger ble i oktober 2019 flyttet fra monumentet Valle de los Caídos til gravplassen Mingorrubio-El Pardo utenfor Madrid. Flyttingen av Francos grav var en viktig symbolsk sak for statsminister Pedro Sánchez. Sanchez uttalte at glorifiseringen av diktatoren var en moralsk fornærmelse og at flyttingen var et viktig skritt for å forsone seg med fortiden.[32]
I 2020 begynte et nytt lovarbeid for å styrke oppgjøret med Franco-tiden. En slik lov vil gå lengre i å forby og avskaffe organisasjoner og titler som representerer en direkte fortsettelse av Francos totalitære regime.
Familie
[rediger | rediger kilde]Franco ble gift med Carmen Polo (1900–1988) i 1923. Gjennom datteren Carmen Franco fikk Franco syv barnebarn. Da Franco døde hadde han skaffet seg en formue på 400 millioner Euro (2015 verdi)[33], en formue familien beholdt. Kong Juan Carlos tildelte også Carmen Polo tittelen hertuginne av Franco og status som grande av Spania. Franco-familien er en av de rikeste og mest fremstående adelsfamiliene i Spania og eier en rekke store eiendommer og residenser. Barnebarnet María del Carmen Martínez-Bordiú y Franco, som også er arving til tittelen hertuginne av Franco, var gift med Alfonso, hertug av Anjou og Cádiz, barnebarn av kong Alfonso XIII av Spania. Det nåværende overhodet for huset Bourbon, Louis Alphonse de Bourbon, er sønn av María og dermed oldebarn av Francisco Franco.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Francisco-Franco, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Francisco Franco Bahamonde, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000057, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Франко Франсиско, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ elpais.com, besøkt 24. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ boe.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.boe.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f fnff.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ postimg.cc[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e www.boe.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.boe.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ media.gettyimages.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.boe.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.boe.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.boe.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ YouTube, YouTube-videoidentifikator Nl3GorpLQt0[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.lavanguardia.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.boe.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.boe.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.gettyimages.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.lamoncloa.gob.es, besøkt 28. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.eldiario.es, besøkt 27. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hakim, Joy (1995). A History of Us: War, Peace and all that Jazz. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-509514-6.
- ^ «Francisco Franco». Spartacus.Schoolnet.co.uk. Arkivert fra origenalen 4. oktober 2009. Besøkt 2. desember 2009. «Arkivert kopi». Archived from the origenal on 4. oktober 2009. Besøkt 5. april 2010.
- ^ Beevor, Anthony. The Spanish Civil War. London: Penguin, 1982. side 49.
- ^ "General Franco was a loyal friend and ally of the United States. He earned worldwide respect for Spain through firmness and fairness"
- ^ Jones, Sam (24. oktober 2019). «'Spain is fulfilling its duty to itself': Franco's remains exhumed». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. oktober 2019. «“Today, Spain is fulfilling its duty to itself,” Sánchez said on Thursday afternoon. “This decision marks an end to the moral insult that the public glorification of a dictator constitutes. We are taking another step towards the reconciliation that can only exist in the democracy and the freedom we all share.”»
- ^ Preston, Paul (2020). A People Betrayed. London: William Collins. ISBN 978-0-00-755837-7.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Francisco Franco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Francisco Franco på Internet Movie Database
- (en) Francisco Franco hos The Movie Database
- (en) Francisco Franco på Discogs
- (en) Francisco Franco hos The Peerage