Gaffelbukk

Gaffelbukk
	Prærieantilope
	Nomenklatur
	Antilocapra americana; Ord, 1815
	Synonymi
	Antilocapridae; Owen, 1841
	Populærnavn
	gaffelantilope, ; gaffelbukk
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Pattedyr
Orden	Klovdyr
Underorden	Drøvtyggere
Familie	Gaffelbukkfamilien
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Økologi
Habitat:	prærie og ørken
Utbredelse:
	Inndelt i
	amerikansk gaffelbukk; (Oregon gaffelbukk); meksikansk gaffelbukk; halvøy gaffelbukk; Sonora gaffelbukk;

Gaffelbukk (Antilocapra americana), også kalt prærieantilope og gaffelantilope, er eneste nålevende art i slekten Antilocapra som videre inngår som eneste slekt i gaffelbukkfamilien (Antilocapridae). Arten er endemisk for det vestre Nord-Amerika, fra Canada i nord til Mexico i sør. På tross av at de ofte kalles antiloper på engelsk er de ikke nære slekntinger av antilopene, men er søstergruppa til sjiraffdyrene, som nå utelukkende finnes i Afrika.

Beskrivelse

Gaffelbukken har tagget behorning som består av en permanent hornkjerne som er dekket av tynn hud. Kroppen er dekket med ullaktig underpels og stive og sprø dekkhår. Fargen er rødbrun over ryggen, nakken og brystet med nærmest hvit underside. På nakken har den er kort, sort man og to distinkte hvite stripemarkeringer. Halen og halepartiet er hvitt.

Hannen, som kalles bukk, har sort maske og sorte flekker på siden av nakken. Begge kjønn bærer horn, men hunnens tagger blir sjelden lenger enn ørene (ca. 12 cm). Hannens horn blir omkring 25 cm. Hannene blir også ca. 10 prosent større enn hunnene i snitt. Vekten hos voksne dyr ligger på ca. 36-70 kg, avhengig av kjønn. Skulderhøyden varierer normalt mellom 81 og 104 cm, mens kroppslengden gjerne blir ca. 100-150 cm. I tillegg kommer halen med ca. 7,5-18 cm.

Utbredelse

Gaffelbukken er utbredt i høyder fra 0-3 353 moh i det vestre Nord-Amerika, fra det sørlige Alberta og Saskatchewan i Canada i nord til Baja California, det vestre Sonora og Hidalgo i Mexico i sør.

Atferd og reproduksjon

Prærieantiloper, som er polygame, er svært hurtige dyr som kan nå en toppfart på opp mot 86 km/t^[2], noe som gjør den til det hurtigste av alle pattedyr i den nye verden. Hannene danner territorier som de forsvarer ovenfor andre hanner. Hunner og kalver danner mindre flokker som ferdes fritt på tvers av hannenes territorium. Om vinteren kan prærieantilopene danne store, løse flokker på opp mot 1 000 dyr, men disse løser seg opp igjen på vårparten.

Dyra er døgnaktive, men det er kjent at aktivitetsnivået er høyest like etter solnedgang og like før soloppgang.

I nord opptrer paringstiden, som varer i ca. tre uker, i perioden fra midt i september til tidlig i oktober. Sør i utbredelsesområdet begynner paringstiden tidligere, gjerne fra slutten av juli. Hunnen går drektig i ca. 252 dager og føder normalt 1-2 kalver, som normalt veier ca. 2-4 kg. Kalvene har grå pels til de blir omkring tre måneder gamle. De begynner å spise planteføde fra de er ca. tre uker gamle, selv om kalvene dier moren mye lenger.

Underarter

Det er beskrevet flere underarter av prærieantilope^[3], men taksonomien er ifølge U.S. Fish and Wildlife Service med flere uklar.^[4]

amerikansk gaffelbukk (A.a. americana)
- Oregon gaffelbukk (A.a. oregona) (se note)
meksikansk gaffelbukk (A.a. mexicana), finnes i Mexico (trenger konsrvering/LR/cd)
halvøy gaffelbukk (A.a. peninsularis), finnes i Vizcaíno-ørkenen i Baja California (kritisk truet/CR)
Sonora gaffelbukk (A.a. sonoriensis), finnes i Sonora-ørkenen i Arizona og Mexico (truet/EN)

Note

Noen regner også A.a. anteflexa som en egen underart, men dette er svært omdiskutert. Den og A.a. oregona skiller seg fra hverandre kun gjennom at sistnevnte bare har sort farge på nesen. De fleste regner derfor disse to som varianter av samme underart. Det er imidlertid et uavklart spøsmål om A.a. oregona kan regnes som en egen underart selv eller må regnes som en variant av A.a. americana. Thomas E. Lee med flere fant at den ikke var distinkt nok.^[5]

Status

Midt på 1800-tallet fantes det trolig flere millioner prærieantiloper i Nord-Amerika, men på 1920-tallet estimerte amerikanske myndigheter at den knapt var omkring 20 000 tilbake i USA. I 1985 ble totalbestanden anslått til omkring 800 000 dyr, hvorav et overveldende flertall tilhørte underarten A.a. americana.

Nå er tre av underartene truet av utryddelse. Av A.a. sonoriensis (sonoraantilope) regner man at det færre enn 500 tilbake. Disse er forholdsvis jevnt fordelt mellom USA og Mexico. Av A.a. peninsularis (vizcaínoantilope) er det trolig færre enn 150 igjen, alle i Vizcaíno-ørkenen i Baja California. I tillegg kommer et lite antall som lever i fangenskap. Av A.a. mexicana (Chihuahuaantilope) skytes det omkring 500-600 bukker årlig. Totalbestanden er imidlertid usikker, men tendensen er synkende. For denne underarten frykter man også at det er en viss genflyt mellom bestandene i USA og Mexico.

Referanser

^ IUCN SSC Antelope Specialist Group. 2016. Antilocapra americana (errata version published in 2017). The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T1677A115056938. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T1677A50181848.en. Downloaded on 03 November 2020.
^ Det hersker uenighet omkring toppfarten. Smithsonian hevder den er målt til 72 km/t Arkivert 22. januar 2016 hos Wayback Machine., mens Texas Parks and Wildlife Department hevder toppfarten er mindre enn 70 km/t. Noen har også hevdet at toppfarten kan nå 100 km/t, f.eks.
^ A.R. Royo. «The Pronghorn, Antilocapra americana.» Desert USA Besøkt 9. januar 2008
^ « Species Profile: Sonoran pronghorn (Antilocapra americana sonoriensis). U.S. Fish & Wildlife Service»^{[død lenke]}. Besøkt 10. januar 2008
^ Lee, Thomas E., Jr.; Bickham, John W.; Scott, M. Douglas. 1994. Mitochondrial DNA and allozyme analysis of North American pronghorn populations. Journal of Wildlife Management. 58(2): 307-318. [25383]

Litteratur

Heinrich Weidinger: Pronghorn, die nordamerikanische Antilope. Weidinger, Fürth, 1995, ISBN 3-00-005546-0
John A. Byers: Built for Speed. A Year in the Life of Pronghorn. Harvard University Press, Cambridge Mass, 2003, ISBN 0-674-01142-2
Gary Turbak: Pronghorn. Portrait of the American Antelope. Northland Publishing, Flagstaff (Arizona), 1995, ISBN 0-87358-595-X

Kilder

Gorog, A. 1999. Antilocapra americana (On-line), Animal Diversity Web. Besøkt 9. januar 2008
J. D. Caton. 1876. «The American Antelope, or Prong Buck.» The American Naturalist, Vol. 10, No. 4 (Apr., 1876), pp. 193-205. Besøkt 10. januar 2008

Eksterne lenker

(en) prærieantilope i Encyclopedia of Life
(en) prærieantilope i Global Biodiversity Information Facility
(en) prærieantilope hos Fossilworks
(en) prærieantilope hos ITIS
(en) prærieantilope hos NCBI
(en) Kategori:Antilocapra americana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Antilocapra americana – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Antilocapra americana – detaljert informasjon på Wikispecies
National Wildlife Federation Arkivert 8. juni 2006 hos Wayback Machine. (eng.)
North American Pronghorn Foundation (eng.)
U.S. Fish & Wildlife Service (eng.)

[IUCN_SSC_(2016)-1] IUCN SSC Antelope Specialist Group. 2016. Antilocapra americana (errata version published in 2017). The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T1677A115056938. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T1677A50181848.en. Downloaded on 03 November 2020.

[2] Det hersker uenighet omkring toppfarten. Smithsonian hevder den er målt til 72 km/t Arkivert 22. januar 2016 hos Wayback Machine., mens Texas Parks and Wildlife Department hevder toppfarten er mindre enn 70 km/t. Noen har også hevdet at toppfarten kan nå 100 km/t, f.eks.

[3] A.R. Royo. «The Pronghorn, Antilocapra americana.» Desert USA Besøkt 9. januar 2008

[4] « Species Profile: Sonoran pronghorn (Antilocapra americana sonoriensis). U.S. Fish & Wildlife Service»^{[død lenke]}. Besøkt 10. januar 2008

[5] Lee, Thomas E., Jr.; Bickham, John W.; Scott, M. Douglas. 1994. Mitochondrial DNA and allozyme analysis of North American pronghorn populations. Journal of Wildlife Management. 58(2): 307-318. [25383]

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]