Humoralpatologi

Emojisymboler som illustrerer den antikke humorallærens fire «humør» hos personer som ikke har riktig balanse (likevekt) av «friske kroppsvæsker». Temperamentene (personlighetstypene) eller affektene (sinnstilstandene) er fra venstre:
1. Oppfarende og hissig *kolerisk* (overskudd av gul galle, fra gresk *kole*, 'galle')
2. Depressiv *melankolsk* (overskudd av svart galle, av gresk *melanchole*)
3. Treg *flegmatisk* (overskudd av slim og snørr, av gresk *flegma*).
4. Oppstemt og livlig *sangvinsk* (overskudd av blod, fra latin *sanguis*)

Humoralpatologi (på engelsk humourism, av latin humor, «væske») var en patologi (sykdomslære) om menneskets fysikk og helse utviklet i antikkens Hellas og Romerriket. Den gresk-romerske legen Galenos fra Pergamon (129–210 evt.) observerte utsondringer fra kroppen, og skapte en teori om at de fire kroppsvæskene gul og svart galle (gresk: kole og melanchole), blod (latin sanguis) og slim (gresk flegma) måtte være i likevekt hos et friskt menneske.^[1] Ubalanse forårsaket sykdom. Hans teori var rådende blant leger i kristen og islamsk kultur fram til den moderne, vitenskapelige skolemedisinens gjennombrudd på 1800-tallet.

Begrepene «humor» og «humør» («sinnsstemning») er avledet fra læren om forbindelsen mellom kroppsvæsker og temperament/sinnstilstand. Ordene stammer fra klassisk gresk χυμός, khymos, bokstavelig «saft» eller «sevje», som på latin ble oversatt til humor, et ord som siden ble forstått generelt som «væske». Ifølge humoralpatologien påvirker blandingen av kroppsvæskene helsen, også sinnsbevegelser og stemningsleie (affekter).

I diktet Regimen sanitatis Salernitanum fra rundt 1100 heter det: «Fire væsker regjerer helt og holdent våre legemer, og er å likestille med de fire elementer.»^[2] I sine skuespill Every Man in His Humour og Every Man Out of His Humour tok Ben Jonson for seg denne læren, og det utviklet seg en sjanger innenfor drama kjent som comedy of humours.^[3] Shakespeare var også innom humoralpatologien i sitt skuespill Hamlet.^[4]

Teorien

Claudius Galenos (også kalt Galen) formet humoralpatologien som en medisinsk teori basert på blant annet disseksjoner av dyr.^[1] Hans rundt 350 tekster bygger også på filosofiske skrifter etter Hippokrates, Aristoteles og Platon.^[1]

Galenos' lære om «de fire temperamenter» kan også spores tilbake til sicilianeren Empedokles (cirka 494–434 fvt.) og hans lære om de fire elementer eller grunnstoffer som verden er bygd opp av: ild, vann, jord og luft. Hver av kroppsvæskene antas å kombinere to egenskaper basert på temperatur og fuktighetsgrad. Således var gul galle varm og tørr, svart galle kald og tørr, slim kaldt og fuktig, og blod varmt og fuktig. Sangvinsk temperament var forbundet med blod (fra latinsk sangue, «blod») og livlighet; det koleriske med gul galle og hissighet; det flegmatiske med phlegma (slim) og treghet, og det melankolske med svart galle og tungsinn.^[5]

Galenos' humoralpatologiske teori skyldes manglende kunnskap om menneskekroppens indre funksjoner. Galenos iakttok isteden utsondringene. Humoralpatologien bygger på at kroppens elementer og funksjoner må være i likevekt for at også menneskekroppen kommer i balanse og blir ved god helse. Hos en frisk person er kroppens grunnleggende kvaliteter (varme, kulde, fuktighet og tørrhet) i balanse. Forrykkes balansen, kommer også kroppen i ubalanse, og personen blir syk.

I senantikken ble også ansiktsfargen tillagt betydning: Den rødmussede var sangvinsk, melankolikeren hadde svarte øyne og svart hår, osv. Skolastikken tok til seg disse prinsippene som også vant utbredelse i Norden, der de var kjent på sagaforfatternes tid.^[6] I middelalderen ble det dominerende synet at patologi heller skyldes forekomst av en abnorm væskevariant enn en ubalanse. Sangvinsk, livlig temperament ble også regnet som mer høyverdig enn det melankolske.^[7]

Historie

Veggmaleri fra 1100-tallet, Anagni i Italia, som avbilder medisinens to store, Galenos og Hippokrates, til tross for at de ikke var samtidige.

At humoralpatologien eksisterte før den hippokratiske tiden, er kjent fra oldtidens Egypt, men det var Hippokrates (460-377 f.Kr.) fra øya Kos som skilte legekunsten fra filosofien og systematisk begynte å gruppere overleverte medisinske fakta.

Mye av det som tilskrives Hippokrates, kan stamme fra andre grekere som arbeidet i hippokratisk ånd. Før denne foregangstiden i medisinens begynnelse medvirket mange ulike leger til å skille medisin fra religiøse oppfatninger. En av disse var Empedokles fra Agrigentum (Agrigento), som grunnla læren om de fire elementer: ild, vann, jord og luft, motsvarende de fire grunnleggende egenskaper: varm, fuktig, tørr eller kald.

Senere kom blant andre Polybos, elev og svigersønn av Hippokrates, som videreutviklet medisinsk tankegang ved å tilføre de fire kroppsvæsker i analogi med de fire elementer, som på grunn av sin vekslende blanding bestemte forholdet mellom helse og sykdom.

Humoralpatologien i sin helhet stammer fra den greske legen Claudius Galenos (130-200 e.Kr.) som hovedsakelig var virksom i Roma. Det er blitt sagt at han utga rundt 500 bøker. Systematiseringsarbeidet hadde sitt utgangspunkt i Hippokrates' skrifter, og Galenos ble den som ordnet og sammenfattet antikkens medisinske kunnskap til et altomfattende system under påvirkning av Aristoteles’ tanker. Galenos' tankegang var opphav til en empirisk medisinsk teori om helse og sykdom.

Ut fra de ulike kombinasjonsmulighetene mellom fire kroppsvæsker videreutviklet Galenos Hippokrates' lære og satte opp sin åtte sykelige blandinger, samt sin klassiske lære om betennelse.

Koblingen til temperamentslæren

Selv ulike personlighetstrekk ble koblet sammen med fordelingen av de fire kroppsvæskene. Deprimerte ble antatt å lide av et overskudd av svart galle. De ulike væskene med sin motsvarighet i de fire grunnelementene jord, luft, ild og vann, antok man ble produsert av hver sitt organ. Ved å studere blod og urin kunne man se hvilke væsker som dominerte. Den væsken som var i overvekt, påvirket det menneskelige temperament og karaktertrekk i henhold til følgende skjema:

Luft ble betraktet som motsvarighet til kroppsvæsken blod (latin sanguis, gresk haima) som man mente ble produsert i hjertet. Overskudd av blod gjorde angivelig personens temperament sangvinsk, karakterisert av glede og optimisme. Ild ble betraktet som en motsvarighet til gul galle (gresk chole) som man mente ble produsert i leveren, og ved overskudd fikk personen et kolerisk temperament, og ble dermed oppfarende og heftig. Jord ble koblet til svart galle (gresk melan = svart), og antatt produsert i milten. I overskudd fikk personen angivelig et melankolsk temperament, med tungsinn og depresjon. Vann hadde sin motsvarighet til slim, som man mente ble produsert i hjernen. Ved overskudd av dette ble man «flegmatisk», dvs. treg og sindig.

Hildegard av Bingen tilskrev syndefallet svart galle, slik at menneskeheten dermed er dømt til melankoli. Men hun var uenig i at en person kan forstås ensidig som en enkelt temperamentstype. Derfor gikk hun videre og inndelte temperamentene i tørt, fuktig, skummende og lunken flegma. Hildegard mente at særlig virile menn kjennetegnes ved rødmusset hud, varmt blod og kraftig kroppsbygning. De trives bedre i kvinners selskap enn menns. Hun beskriver også elskverdige, fintbygde kvinner som holder seg friske i menns selskap, men er plaget av premenstruelt syndrom, og sykner hen uten en mann. Arabiske kilder fra 800-tallet skal ha vært først ute med å koble astrologi til væskebalansen, noe kirken så skjevt til, ettersom astrologi er i strid med kirkens lære om fri vilje. Hildegard så likevel månen som en påvirkningsfaktor, mens andre koblet ulike planeter til hver av kroppsvæskene, Saturn til melankoli og Jupiter til det sangvinske osv.^[8]

Anatomisk tegning som viser menneskets større muskelgrupper, fra *Encyclopédie*.

Behandlingsmetoder

I praksis gransket legene dens sykes symptomer gjennom for eksempel å studere urinens kvalitet og følge sykdommens ulike faser ved pasientens sykeseng. Legene stolte på naturens egen legende kraft. Likeledes ordinerte Galens mosjon og utluftning som middel for å drive ut skadelige emner. Videre ble det benyttet medisiner, blant annet opium som man mente framkalte kulde i tilfeller hvor varmen var for stor. Man la vekt på massasje, samt bad- og varmebehandling. For å få balanse i kroppsvæskene var det vanlig med avledende og utdrivende behandling. Av væskene ble slimet og snørret, som man antok hørte til hjernen, tilskrevet en viktig rolle som en sykdomsrelatert faktor. Det gjaldt derfor å bidra til naturens egen legningsprosess, og det enkleste var å tappe ut de væsker som hadde ført til ubalanse i kroppens, og da ble årelating tatt i bruk. Årelating førte i praksis til at leger og bartskjærere tok livet av flere mennesker enn de reddet fordi de svekket allerede syke mennesker ytterligere.

Kirurgi, ofte ved bartskjærere, var i alminnelighet behandling av ytre skader som sår. Menneskekroppens oppbygning og virksomhet ble først gradvis forstått i løpet av renessansen, mens legene hadde knapt med effektive medisiner og behandlingsformer. I det ligger årsaken til humoralpatologien var virksom såpass lenge, til tross for dens åpenbare mangler, og at det ble stilt spørsmål ved nytteverdien alt på 1500-tallet. I tillegg ble det lagt stor vekt på visdommen i antikkens autoriteter, og knapt noen var større enn Galen.

Den tekniske og naturvitenskapelige utviklingen gikk ikke raskt nok til å erstatte en foreldet teori med en ny. Det krevdes nye tekniske hjelpemidler for å endre den teoretiske sykdomsoppfatningen. Før man kunne studere bakterier og virus i mikroskop, kunne man heller ikke forstå smitteveiene. Derfor forble legekunsten lenge en teoretisk kunnskap bygd opp rundt filosofisk og logisk resonnement, selv om Hippokrates foreskrev det motsatte. De praktiske kunnskapene var begrensede. Fram til 1700-tallet fantes det ikke midler mot bakteriologiske sykdommer, men inokulasjon og vaksinasjon til bekjempelse av kopper innledet en endring. Forståelsen av kroppens oppbygning og indre funksjoner skjedde først da det ble tillatt å foreta obduksjoner, og man fikk tilgang på dugelige mikroskoper.

Den moderne legevitenskapens gjennombrudd

I 1858 oppga man helt og holdent teorien om de fire kroppsvæskene. Da forsto man at alle sykdommer utspilte seg i de enkelte cellene inne i den syke kroppens organer mens den feilaktige humoralpatologiske læren hadde fremmet at sykdom hadde sammenheng mellom kroppens væsker var i ubalanse. Cellulærpatologien ble utviklet av Rudolf Virchow (1821–1902) i Berlin og innebar en revolusjon innen medisinen med nye tenkemåter på alle medisinske områder. Læren om sykdommens oppkomst gjennom forstyrrelser i cellenes livsfunksjoner ble utformet av Virchow i 1856 og publisert i hans banebrytende arbeid Die Cellularpathologie (1858): enhver celle oppstår fra en annen celle og har en viss form form for selvstendighet. Patologisk anatomi generelt ble videreutviklet av Karl von Rokitansky (1804–78) i Wien. Samtidig gjorde Louis Pasteur (1822–95) og hans medarbeidere i Paris banebrytende oppdagelser innenfor bakteriologi, parallelt med Robert Koch (1843–1910) og andre i Berlin.^[9]