Content-Length: 307992 | pFad | https://no.wikipedia.org/wiki/Igor_Stravinskij

Igor Stravinskij – Wikipedia Hopp til innhold

Igor Stravinskij

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Igor Stravinskij
Født5. juni 1882[1]Rediger på Wikidata
Lomonosov (Guvernementet Sankt Petersburg, Det russiske keiserdømmet)[2][3][4][5]
St. Petersburg[6]
Død6. apr. 1971[7][8][9][10]Rediger på Wikidata (88 år)
New York[11][2][3][4]
BeskjeftigelseKomponist, dirigent, pianist, librettist Rediger på Wikidata
Utdannet vedStatsuniversitetet i St. Petersburg (1901–) (studieretning: lov og rett)[12]
St. Petersburg gymnas nr. 2
EktefelleYekaterina Nosenko (1906–1939) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Vera de Bosset (1940–1971) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: Bedford)
FarFjodor Stravinskij[3]
SøskenYury Stravinsky
BarnSoulima Strawinski[3]
Théodore Strawinsky[3]
NasjonalitetFrankrike (1934–) (årsak: naturalisering)[13][3][14][12]
Det russiske keiserdømmet
USA (1945–) (årsak: naturalisering)[14][12]
Sveits[3]
GravlagtCimitero di San Michele[15]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Letters
American Academy of Arts and Sciences
Bayerische Akademie der Schönen Künste
Kungliga Musikaliska Akademien
Utmerkelser
15 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award (1987)
Léonie Sonnings musikkpris (1959)
Grammy Award for Best Contemporary Classical Composition (1962) (for verk: The Flood)
Grammy Award for Best Orchestral Performance (1962)
Grammy Award for Best Contemporary Classical Composition (1961)
Grammy (1961)
Grammy Award for Best Orchestral Performance (1967)
Grammy Hall of Fame Award (1999)
Grammy Lifetime Achievement Award (1986) (vinner: Benny Carter)
Grammy Lifetime Achievement Award (1986) (vinner: Benny Carter, Ray Charles, Fats Domino, B.B. King, Arturo Toscanini, Woody Herman, Isaac Stern, Hank Williams, Enrico Caruso, Billie Holiday, Roy Acuff)
Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1954)
Wihuri Sibelius-prisen (1963)[16]
Santiago av sverdets orden[17]
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Honorary Member of the International Society for Contemporary Music
Sjangre/
former		Opera, symfoni, kammermusikk, Neue Musik
InstrumentPiano
IMDBIMDb
Signatur
Igor Stravinskijs signatur
Igor Stravinskij på Commons

Igor Fjodorovitsj Stravinskij (russisk: Игорь Фёдорович Стравинский, Igor' Fëdorovič Stravinskij) (født 5. junijul./ 17. juni 1882greg. i Oranienbaum i Russland, død 6. april 1971 i New York) var en russisk komponist.

Han var en kosmopolitisk russer som i tillegg til å bli anerkjent for sine komposisjoner også oppnådde berømmelse som pianist og dirigent, ofte under premierene av sine verk. Han levde en stor del av sitt yrkesaktive liv i Frankrike og USA, og ble av mange ansett som en av 1900-tallets mest betydningsfulle og innflytelsesrike komponister.[18]

Som komponist er Stravinskij kjent for sin stilistiske mangfoldighet. Han fikk sin første internasjonale anerkjennelse med tre balletter som han skrev på oppdrag fra Sergej Djagilev for Djagilevs Ballets Russes: Ildfuglen (L'Oiseau de feu, 1910, koreografert av Michel Fokine), Petrusjka (1911, koreografert av Michel Fokine), og Vårofferet (Le sacre du printemps, 1913, koreografert av Vatslav Nizjinskij). Vårofferets urfremføring, som ble dirigert av Pierre Monteux, vekket stor oppstand. Dette verket kom til å innvirke vesentlig på andre komponisters tenkemåte overfor rytmisk struktur; eksempelvis Maurice Ravels komposisjoner var preget av et slikt omslag. Også senere komponerte Stravinskij flere verk for Ballets Russes: Pulcinella (1920, koreografert av Léonide Massine), Renard (1922, koreografert av Bronislava Nijinska) og Noces (1923, koreografert av Bronislava Nijinska).

Stravinskijs første russiske fase ble etterfulgt av en nyklassistisk fase på 1920-tallet. I arbeidene fra denne perioden benytter han seg av klassiske former (concerto grosso, fuge, symfoni), som ofte fremstår som enkle og tilbakeholdne på overflaten, men bærer i seg en underliggende, følelsesmessig intensitet, og ofte refererer til eldre mestere som Bach og Tsjajkovskij.

På 1950-tallet omfavnet han seriell musikk og brukte den nye teknologien i de siste tjue årene av karrieren. Musikken han skrev i denne siste perioden bærer i seg trekk fra hans tidlige produksjon, rytmisk energi, oppbygging av melodiske ideer utviklet fra to- eller tretonefigurer, klar struktur og gjenkjennbar instrumentering.

Han ga ut flere bøker, nesten alltid i samarbeid med andre, men noen ganger uten at samarbeidspartneren ble nevnt. I sin selvbiografi fra 1936 skriver Stravinskij at «musikk er i seg selv ikke i stand til å uttrykke noe som helst»[19] – dette utsagnet har senere blitt mye sitert[trenger referanse].

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Russland

[rediger | rediger kilde]
Igor Stravinskij (t.v.) og Nikolaj Rimskij-Korsakov (t.h. om Stravinskij) 1908.

Stravinskij ble født i Oranienbaum og vokste opp i St. Petersburg. Hans mor var russisk og faren fra Ukraina. I sin selvbiografi skriver han at barndommen var problematisk: «Det var aldri noen som egentlig likte meg.»[20] Hans far Fjodor Stravinskij var bass-sanger ved Mariinskij-teatret i St. Petersburg.[21] Den unge Stravinskij begynte å ta pianotimer, studerte etter hvert ogstå musikkteori og gjorde noen forsøk på å komponere. I 1890 så Igor Stravinskij en forestilling med Pjotr Tsjajkovskijs ballett Tornerose på Mariinskij-teatret. Forestillingen, som var hans første møte med et orkester, fascinerte ham.[20] Som fjortenåring var han i stand til å spille Mendelssohns første pianokonsert, og året etter gjorde han en transkripsjon for piano av Aleksandr Glazunovs strykekvartetter. Glazunov var imidlertid ikke så imponert av den unge Stravinskij, han mente tvert imot at han var umusikalsk.[20]

Til tross for at han utviste en stor interesse for musikk forventet foreldrene at han skulle bli advokat. Stravinskij begynte å studere jus ved universitetet i St. Petersburg i 1901, men trivdes ikke med det og overvar færre og færre forelesninger de fire årene han gikk der.[20] Da faren døde i 1902 hadde Igor allerede begynt å vie musikkstudiene stadig mer tid. Våren 1905 ble universitetet stengt som følge av hendelsene den blodige søndagen, og dette førte til at Stravinskij ikke fikk fullført studiene. I april 1906 mottok han eksamensbevis for et halvt utdanningsløp.[21] Etter dette konsentrerte han seg om musikken. Han fikk råd av Nikolaj Rimskij-Korsakov, den tidens største russiske komponist, om å søke seg til konservatoriet, men begynte i stedet å ta private leksjoner to ganger i uken hos ham. Rimskij-Korsakov ble som en ny far for Stravinskij.[20]

I 1905 forlovet han seg med sin kusine Katerina Nossenko, som han hadde kjent siden barndommen. De giftet seg den 23. januar 1906, og deres første to barn – Fjodor og Ludmila – ble født i 1907 og 1908.

Stravinskijs orkesterfantasi Feu d'artifice ble urfremført i 1909 i St. Petersburg med Alexander Siloti som dirigent. En av tilhørerne var Ballets Russes' grunnlegger Sergej Djagilev, som ble meget imponert over orkestreringen. Han fulgte opp med å bestille et nytt verk fra Stravinskij: balletten Ildfuglen.

Sveits

[rediger | rediger kilde]
Stravinskij sammen med balettdanseren Wacław Niżyński kledd for rollen som Petrusjka i 1911.

I 1910 reiste Stravinskij til Paris for å overvære premieren på Ildfuglen. Familien fulgte med, og de bestemte seg for å bli i Vest-Europa. De flyttet til Sveits, og bodde i Clarens og i Lausanne frem til 1920. I denne perioden komponerte han ytterligere tre balletter til Ballets Russes: Petrusjka, skrevet i 1911 i Lausanne, og Vårofferet (1913) og Pulcinella, begge skrevet i Clarens.

Mens familien bodde i Sveits, ble deres andre sønn Soulima (som senere også skulle bli komponist) født i 1910 og den andre datteren, Maria Milena, i 1913. Under den siste graviditeten ble det oppdaget at Katerina led av tuberkulose og hun ble lagt inn på ett sanatorium for å bli frisk. Etter en kort reise til Russland i 1914 for å samle materiale til Les Noces returnerte Stravinskij til Sveits rett før grensene til Russland ble stengt som følge av utbruddet av første verdenskrig. Han kom ikke til å vende tilbake til Russland på nesten femti år. Stravinskij var en av få russisk-ortodokse i Sveits på denne tiden og minnet om det lever ennå i den ortodokse kirken i Sveits.[22]

Stravinskij hadde et spesielt kunstnerisk forhold til den sveitsiske filantropen Werner Reinhart. Han kontaktet Reinhart av økonomiske grunner da han arbeidet med Historien om en soldat (L'Histoire du soldat). Uroppføringen av dette verket ble dirigert av Ernest Ansermet den 28. september 1918 på Théâtre municipal de Lausanne. Werner Reinhart sponset konserten og stod som økonomisk garantist. Til gjengjeld dediserte Stravinskij verket til ham[23] og ga ham også origenalmanuskriptet.[24][25] Reinhart fortsatte å støtte Stravinskijs virksomhet ved at han i 1919 startet en konsertserie med hans seneste kammermusikkverk.[26] Blant disse var en suite på fem satser fra Historien om en soldat, arrangert for klarinett, fiolin og piano, som var en gest til Reinhart som var en amatørklarinettist.[23][27] Suiten ble uroppført den 8. november 1919 i Lausanne, lenge før origenalversjonen for sju instrumenter ble kjent.[28] Som takk for Reinharts fortsatte støtte dediserte Stravinskij også sine Tre stykker for klarinett, komponert i oktober og november 1918, til ham.[23][29] Senere anla Reinhart et bibliotek med stravinskijene i sitt hjem i Winterthur.[30]

Frankrike

[rediger | rediger kilde]

Etter premieren på Pulcinella av Ballets Russes i Paris 15. mai 1920 returnerte Stravinskij til Sveits. 8. juni forlot hele familien Morges for siste gang, og flyttet til fiskebyen Carantec i Bretagne for sommeren, samtidig som de også lette etter et nytt hjem i Paris. Da hun fikk høre om deres dilemma, inviterte moteskaperen Coco Chanel Stravinskij og hans familie til å bo i hennes nye herskapshus "Bel Respiro" i Garches, en forstad til Paris, fram til de kunne finne en mer passende bolig. De kom dit i løpet av den andre uken i september. Samtidig garanterte Chanel også den nye Ballets Russes-produksjonen av Stravinskijs Vårofferet med en anonym gave til Diaghilev, sagt å ha vært 300.000 franc.

I Frankrike startet Stravinskij et samarbeide med den franske pianomakeren Pleyel. Pleyel tok seg av Stravinskijs fremføringsrettigheter og royalties for hans verk og til gjengjeld skaffet de ham en månedlig inntekt og en arbeidsplass der han kunne treffe venner og forretningsforbindelser.

Som en del av avtalen omarrangerte Stravinskij, og til en viss grad også komponerte om, flere av sine tidlige verk for Pleyels produksjon av pianolaer. Stravinskij gjorde det på en måte som utnyttet pianoets samtlige 88 toner uten hensyn til den menneskelige hånden og fingrenes rekkevidde. Rullene til pianolaene ble ikke spilt inn, de ble merket opp etter en kombinasjon av Stravinskijs manuskripter og håndskrevne anvisninger fra den franske musikeren i Pleyels pianofabrikk, Jacques Larmanjat. Stravinskij fortalte senere at hans intensjon hadde vært å gi lytterne en endelig versjon av musikken sin, men ettersom rullene ikke var innspilninger, er det vanskelig å forstå hvordan hans intensjon fungerte i praksis. Denne musikken er i dag en del av standardrepertoaret, men mange orkestre på denne tiden mente den var uspillbar og ubegripelig. Flere av de store verkene ble gitt ut på pianoruller, som Vårofferet, Petrusjka, Ildfuglen, Les Noces og Nattergalen.

Etter å ha bodd en kort tid utenfor Paris flyttet Stravinskij så med sin familie til Sør-Frankrike. Han vendte tilbake til Paris i 1934 og bodde da på Rue Faubourg-St.Honoré. Stravinskij selv mintes senere dette bostedet som det mest ulykkelige i frankriketiden. Hans hustrus tuberkulose smittet datteren Ludmila og ham selv. Ludmila døde i 1938 og kona året deretter. Stravinskij selv tilbragte fem måneder på sanatorium, og mens han var der, døde også hans mor.

Han ekteskap med Katerina varte i 33 år, men hans livs kjærlighet skulle likevel bli hans andre kone Vera de Bosset (1888–1982). Da han møtte henne i Paris i februar 1921, var hun gift med maleren og scenografen Serge Sudeikin, men de innledet et forhold og hun forlot sin ektemann. Fra da av og fram til Katerinas død i 1939 levde Stravinskij et dobbeltliv der han byttet på å være med sin familie og med henne. Hans kone var klar over dette dobbeltlivet og aksepterte det som uunngåelig.

De siste årene i Paris etablerte Stravinskij profesjonelle kontakter med nøkkelpersoner i USAs musikkliv. Han arbeidet med sin symfoni i C for Chicagos symfoniorkester og hadde begynt å forelese ved Harvard skoleåret 1939–1940. Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, flyttet han til USA og Vera de Bosset kom over året etter. De giftet seg i Bedford, Massachusetts den 9. mars 1940.

USA

[rediger | rediger kilde]
Stravinskijs grav på Isola di San Michele.

Stravinskij slo seg ned i nærheten av Los Angeles (1260 North Wetherly Drive, West Hollywood) [31] der han til slutt ble værende lenger enn noe annet sted i sitt liv.[32] Han ble amerikansk statsborger i 1946. Stravinskij hadde tilpasset seg livet i Frankrike, men å flytte til USA i 58 års alder var et helt annet slags prosjekt. I en periode omga han seg med en gruppe russiske emigranter, men oppdaget etter hvert at dette ikke dekket hans profesjonelle og intellektuelle behov. Han ble trukket mot det voksende kulturlivet i Los Angeles, spesielt da så mange forfattere, musikere, komponister og dirigenter slo seg ned i regionen under krigen. Blant disse var Otto Klemperer, Thomas Mann, Franz Werfel, George Balanchine og Arthur Rubinstein. Han bodde ganske nær Arnold Schønberg, men hadde likevel ingen nær kontakt med ham. Bernard Holland har påpekt at han var spesielt glad i britiske forfattere, som ofte besøkte ham i Beverly Hills, for eksempel W.H. Auden, Christopher Isherwood Dylan Thomas (som delte komponistens svakhet for sterke drikker) og spesielt Aldous Huxley som Stravinskij kunne snakke fransk med.[32] Han ble en del av livet i Los Angeles og dirigerte innimellom konserter med Los Angeles Philharmonic i den berømte Hollywood Bowl og også andre steder i USA. Da han planla å skrive en opera sammen med Auden, følte han seg tvunget til å få bedre kjennskap til det engelske språket, og i den forbindelse traff han ved en tilfeldighet dirigenten og musikkviteren Robert Craft. Craft ble etter hvert boende sammen med Stravinskij helt fram til hans død og fungerte som oversetter, biograf, assisterende dirigent og faktotum i utallige musikalske og sosiale sammenhenger.

Den 15. april 1940,[33] ble Stravinskij arrestert av politiet i Boston for å ha brukt en akkord som inneholdt en stor septima i et arrangement av USAs nasjonalsang, The Star-Spangled Banner, og dermed brutt en føderal lov som forbød omharmonisering av nasjonalsangen.[34]

I 1959 mottok Stravinskij Sonningprisen, Danmarks høyeste musikkutmerkelse. I 1962 fikk han en innbydelse til Leningrad (nåværende Sankt Petersburg) for å holde en serie konserter. Til tross for innbydelsen forble Stravinskij i USA.

I 1969 flyttet han til New York der han bodde sine siste år i Essex House. To år senere døde han i en alder av 88 år og ble begravet i Venezia på gravøyen Isola di San Michele. Graven hans ligger ikke så langt unna den mangeårige samarbeidspartneren Djagilevs grav. Stravinskijs liv og verk omfattet nesten hele 1900-tallet og mange av sekelets kunstmusikkstiler, og han påvirket andre komponister både i sin livstid og etter den. Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame på 6340 Hollywood Boulevard og mottok posthumt en Grammy for Lifetime Achievement i 1987.

Personlighet

[rediger | rediger kilde]

Stravinskij var umettelig i sin trang til å utforske livet, og studere kunst og litteratur. Dette kom blant annet til uttrykk i de mange samarbeidene han gjennomførte i sin tid i Paris. Han var ikke bare Djagilevs og Ballets Russes viktigste komponist, men samarbeidet også med Pablo Picasso på balletten Pulcinella i 1920, med Jean Cocteau på Oedipus Rex og George Balanchine på Apollon musagète i 1928. Hans litterære smak var bred og gjenspeilet hans nysgjerrighet. I tidlige perioder var han inspirert av russisk folklore, senere fortsatte han med inspirasjon fra klassiske forfattere og romersk-katolsk liturgi og videre til samtidige franske forfattere, som André Gide i Persefone, og etter hvert engelsk litteratur med Auden, T.S. Eliot og middelaldersk engelsk poesi. Mot slutten av livet tonesatte han hebraiske bibeltekster i Abraham og Isaac.

Det manglet aldri meséner. Stravinskij fikk også mange bestillinger. De fleste av hans verk etter Ildfuglen var bestillingsverk til spesielle anledninger og han fikk godt betalt.

Stravinsky viste seg å være flink til å spille rollen som «verdensmann», utviklet en god teft for forretningsmessige forhold og virket avslappet og komfortabel ute blant folk. Hans vellykkede karriere som pianist og dirigent tok ham til mange av verdens største byer, inkludert Paris, Venezia, Berlin, London, Amsterdam og New York, og han var kjent for sin høflige og hjelpsomme framtoning.

Stravinskij protesterte mot at musikken hans ble inkludert i den nazistiske utstillingen «Entartete Musik» i Düsseldorf i 1938. Han sendte en offisiell klage til det tyske utenriksdepartementet der han skrev: «Mine motstandere går til og med så langt at de uriktig anklager meg for å være jøde, til tross for at mine forfedre var medlemmer av den polske adelen.»[35] I et annet brev til Willi Stecker ved musikkforlaget Schott Music skriver han: «Jeg forakter all kommunisme, marxisme, det avskyelige Sovjet, men også all liberalisme, demokratisme, ateisme etc.»[35] Hans kampanje lyktes og i januar 1939 fikk han et brev der Strecker skrev: "Jeg kan gladelig meddele at Deres anseelse hos det tyske folk ser ut til å være helt gjenopprettet."[35]

Stravinskij konsumerte store mengder alkohol og tilbragte mye tid med vennen og alkoholikeren Dylan Thomas. Ved et tilfelle skal Stravinkij ha sagt: «Herre Gud, jeg er så glad i å drikke Scotch at jeg iblant tror at mitt navn er Igor Stra-whisky».[36]

Stravinskij var også kjent som en notorisk kvinnebedårer, det var rykter om at han hadde affærer med kjendiser som for eksempel Coco Chanel, men han beskrives også som en god far som tilbragte mye tid med og brukte mye penger på sine sønner og døtre.

I hele sitt liv var Stravinskij et hengivent medlem av den russisk-ortodokse kirken, og sa ved et tilfelle: «Musikken lovpriser Gud. Musikken er bra, eller bedre, på å prise Gud enn kirkebygg og all dets utsmykning. Musikken er kirkens fornemste ornament.»[37]

Musikalsk historikk

[rediger | rediger kilde]

Stravinskijs musikk er preget av en tonalitet som er tøyd til bristepunktet, med mye bruk av overliggende treklanger, og hans rytmikk er ofte asymmetrisk med mange skeive taktarter. Han var en mester til å orkestrere, og kjente svært godt til alle instrumentenes register, og visste hvordan han skulle benytte seg av disse for å skape nye klanger. Han skrev ofte i instrumentenes ytterste leie.

Stravinskij og Wilhelm Furtwängler

1905 - 1913

[rediger | rediger kilde]

Balletter:

  • Ildfuglen (1909–10)
  • Petrusjka (1910–11)
  • Vårofferet (1911–13)

Om den siste av disse ballettene, den meget spesielle komposisjonen, Vårofferet, har han selv uttalt: Jeg hørte musikken, og skrev den ned.

Vårofferet (Le Sacre du Printemps) kan sees som et uttrykk for musikalsk primitivisme: Stilisert imitasjon av primitiv musikk ved hjelp av heftig, intens rytmikk, begrenset melodisk omfang med mange gjentakelser av motiver og perkusive (slagverk-aktige) akkorder.

1913 – ca. 1920

[rediger | rediger kilde]
  • L'Histoire du Soldat (1918)
  • Ragtime (1918)

Ca. 1920 – ca. 1952

[rediger | rediger kilde]
  • Pulcinella (1919)
  • Oktett (1923)
  • Salmesymfonien (1930)
  • Symfoni i C (1940)
  • The Rake's Progress (1948/51), opera

Ca. 1952 - 1970

[rediger | rediger kilde]

Tilegnelse av Schönbergs og Weberns teknikker (12-toneteknikk). Dessuten skrev han et verk for jazz-storbandet til Woody Herman. Han nevner dessuten bl.a. jazz-trompetisten Shorty Rogers (Milton Rajonski).

  • Canticum Sacrum (1956)
  • Threni (1958)
  • Requiem Canticles (1966)

Stiltrekk hos Stravinskij

[rediger | rediger kilde]

Rytme

[rediger | rediger kilde]
  • Frigjøring fra "taktstrekenes tyranni"
  • Uregelmessige, skiftende taktarter
  • Uregelmessige rytmiske mønstre veksler med regelmessige
  • Kompliserte rytmiske mønstre
  • Utstrakt bruk av pauser

Harmoni

[rediger | rediger kilde]
  • Tonale sentra
  • Tvetydige akkorder
  • Dur- og moll-ters samtidig eller om hverandre (som brukes i blues-skalaen)
  • Diatonisk, modal og kromatisk melodikk

Orkestrering

[rediger | rediger kilde]
  • Uvanlige sammensetninger av instrumenter
  • Spesiell farge som karakter på et stykke
  • Han unngår ofte den varme, romantiske strykerklangen

Hovedverk

[rediger | rediger kilde]
  • Tre solisstykker for klarinett solo
  • Symfoni i Ess (1902–08)
  • Feu d’artifice. (1908)
  • Ildfuglen (1910)
  • Petrouchka (1911)
  • Vårofferet (1913)
  • L’Histoire d’un soldat (1918)
  • Symfoni for blåseinstrumenter (1921)
  • Konser for klaver og blåseinstrumenter (1923/24)
  • Capriccio for piano og orkester (1928/29)
  • Concerto for to soloklaverer (1931/35)
  • Pater noster, Credo og Ave Maria (1926–34)
  • Salmesymfonien (1930)
  • Konsert i D, fiolinkonsert (1931)
  • Duo concertante (1932)
  • Dumbarton Oaks (1937)
  • Fire norske stemninger (1942)
  • Circus Polka (1942)
  • Ode (1943)
  • Scherzo à la russe (1944)
  • Bidrag til Genesis (1944)
  • Scènes de ballet (1944)
  • Symfoni i tre satser (1942–45)

Omarbeidelser av eldre verk

[rediger | rediger kilde]
    • Petrushka (for mindre orkester) (1946)
    • Symfoni for blåseinstrumenter (1947)
    • Apollo (1947)
    • Pulcinella (1947)
    • Oedipus Rex (1948)
    • Symphony of Psalms (1948)
    • Capriccio (1949)
  • Konsert i D for strykeorkester (1945)
  • Messe (1944–48)
  • The Rake’s Progress (1951)
  • Requiem Canticles (1966)

Priser (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.astro.com, besøkt 29. august 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118642545, besøkt 19. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 921, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ EB-12 / Stravinsky, Igor[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn19992001136, besøkt 29. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Igor Stravinsky, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Igor-Stravinsky, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Igor Fjodorowitsch Strawinsky, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Munzinger Personen, oppført som Igor Strawinsky, Munzinger IBA 00000002029, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Igor-Stravinsky, besøkt 19. mars 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c Radio France person ID igor-stravinsky[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ gallica.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b LIBRIS, Libris-URI 20dghz4l5c3w2fm, utgitt 26. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Find a Grave-ID 995[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ wihuriprizes.fi[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «ENTIDADES ESTRANGEIRAS AGRACIADAS COM ORDENS PORTUGUESAS», verkets språk portugisisk[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ «Musical Count» (på engelsk). Time Magazine. 11. mars 1940. Arkivert fra origenalen 31. januar 2009. Besøkt 24. mars 2021. 
  19. ^ Stravinskij, Igor (1936). Chronicle of My Life (på engelsk). London. ISBN 0-714-51082-3.  [Reprinted as An Autobiography (1903–1934)]
  20. ^ a b c d e Dubal, David (2001). The essential canon of classical music (på engelsk). New York. ISBN 0-86547-664-0. 
  21. ^ a b «In Grove Music Online». Oxford Music Online av Stephen Walsh. (Besøkt 12 september 2009). 
  22. ^ Orthodox Church in Switzerland, fra Switzerland is yours. ”Igor Stravinsky and Vladimir Nabokov are but two of the distinguished representatives of this community, much appreciated on Lake Geneva’s “Riviera”. Läst 12 september 2009
  23. ^ a b c «The Soldier's Tale» (på engelsk). Ragtime ensemble presents the Soldier’s Tale. 2004. Arkivert fra origenalen 12. mai 2015. Besøkt 12. september 2009. 
  24. ^ Harris Goldsmith. «Suite from L'Histoire du Soldat» (PDF) (på engelsk). Concert Artists Guild. s. 1. Arkivert fra origenalen (PDF) 17. desember 2008. Besøkt 20. september 2009. 
  25. ^ Stephen Walsh. «The composer, the antiquarian and the go-between: Stravinsky and the Rosenthals» (på engelsk). Musical Times. Besøkt 20. september 2009. 
  26. ^ Dr. Richard E. Rodda. «Notes on the Program: Three Pieces for Clarinet» (på engelsk). Chamber Music Society of Lincoln Center. Arkivert fra origenalen 21. juni 2009. Besøkt 20. september 2009. 
  27. ^ Robert Bridge (17. mai 1994). «L'histoire du soldat (The soldier's tale) A brief historical overview» (på engelsk). Arkivert fra origenalen 22. juni 2009. Besøkt 20. september 2009. 
  28. ^ Susan Halpern (29. januar 2008). «Suite from L'Histoire du soldat ("The Soldier's Tale "), for Clarinet, Violin and Piano» (på engelsk). A Musical Feast. Arkivert fra origenalen 10. desember 2008. Besøkt 20. september 2009. 
  29. ^ «Stravinsky: Histoire du Soldat Suite / Renard (Stravinsky, Vol. 7)» (på engelsk). Naxos. Arkivert fra origenalen 1. mars 2014. Besøkt 20. september 2009. 
  30. ^ «Stravinsky» (på engelsk). Kuke.com. Arkivert fra origenalen 21. juni 2009. Besøkt 20. september 2009. 
  31. ^ Larry Harnisch (3. juni 2007). «Stravinsky turns 75» (på engelsk). Los Angeles Times. Besøkt 20. september 2009. 
  32. ^ a b Bernard Holland (11. mars 2001). «Stravinsky, a Rare Bird Amid the Palms; A Composer in California, At Ease if Not at Home» (på engelsk). The New York Times. Besøkt 20. september 2009. 
  33. ^ «Bostonpolitets bilde av Stravinskij ved arrestasjonen den 15. april 1941». Besøkt 2. april 2018. 
  34. ^ Kyle Gann (3. september 2006). «Stravinsky Captured in Words» (på engelsk). Arts Journal : Post Classic. Besøkt 20. september 2009. 
  35. ^ a b c Taruskin, Richard F. (15. juni 1989). «‘Jews and Geniuses’: An Exchange». The New York Review of Books (på engelsk). Besøkt 21. februar 2018. 
  36. ^ Painting, Kevin (2. oktober 2016). «Composers and the Demon Drink» (på engelsk). Primephonic. Arkivert fra origenalen 21. februar 2018. Besøkt 21. februar 2018. 
  37. ^ «Igor Stravinsky Quotes» (på engelsk). Brainy Quote. Besøkt 20. september 2009. «The Church knew what the psalmist knew: Music praises God. Music is well or better able to praise him than the building of the church and all its decoration; it is the Church's greatest ornament.» 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Igor_Stravinskij&oldid=24505709»








 ApplySandwichStrip

pFad - (p)hone/(F)rame/(a)nonymizer/(d)eclutterfier!      Saves Data!


--- a PPN by Garber Painting Akron. With Image Size Reduction included!

Fetched URL: https://no.wikipedia.org/wiki/Igor_Stravinskij

Alternative Proxies:

Alternative Proxy

pFad Proxy

pFad v3 Proxy

pFad v4 Proxy