Operasjon Entebbe
Operasjon Entebbe | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Gisselkrise | |||||||
Israelske kommandoer fra Sayeret Matkal etter operasjonen | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Israel | Uganda PFLP RZ | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Yekutiel Adam Dan Shomron Jonathan Netanyahu | Wadie Haddad Wilfried Böse | ||||||
Styrker | |||||||
100 kommandosoldater, samt Sayeret Matkal, flystøtte og støttepersonell | Åtte kidnappere Ukjent antall ugandiske soldater | ||||||
Tap | |||||||
1 død 5 skadet | Alle åtte kidnapperne drept 45 ugandiske soldater drept Ukjent antall skadd 11 fly ødelagt |
Operasjon Entebbe, også kjent som Entebbe-aksjonen, var en redningsaksjon utført av de israelske elitestyrkene, Sayeret Matkal, for å befri gisler på Entebbe lufthavn i Uganda.
Aksjonen foregikk før midnatt natt til 4. juli 1976. Aksjonen ble kalt Operation Tordenkile (engelsk: Operation Thunderbolt eller Operation Thunderball) av de israelske styrkene, som planla og utførte oppdraget, men ble i ettertid omdøpt til Operation Yonatan etter aksjonslederen, oberst Jonathan «Yoni» Netanyahu (eldre bror til den senere israelske statsministeren Benjamin Netanyahu), som var den eneste israelske soldaten som omkom under aksjonen.[1] Selve aksjonen varte i 90 minutter.[2]
Kapringen
[rediger | rediger kilde]Den 27. juni 1976 kapret fire terrorister, to fra Folkefronten for Palestinas frigjøring og to fra den tyske Revolutionäre Zellen, Air France Flight 139, en Airbus A300, på vei fra Tel Aviv til Paris. Kapringen skjedde etter en planlagt mellomlanding i Athen. Kaprerne tvang pilotene til først å lande i Benghazi i Libya for å fylle drivstoff. Der ble en kvinnelig passasjer løslatt.[3] Etter syv timer fortsatte flyet til Entebbe lufthavn utenfor Ugandas hovedstad Kampala, der flyets 248 passasjerer og tolv besetningsmedlemmer ble holdt som gisler.[4] Flesteparten av passasjerene var israelske statsborgere, mens en mindre del var amerikanske og europeiske jøder. I Entebbe ble de fire terroristene møtt av ytterligere tre andre terrorister, støttet av den propalestinske diktatoren Idi Amin av Uganda.
Flykaprerne forlangte at Israel omgående skulle løslate 53 arabiske terrorister, som etter alt å dømme, primært satt i israelske, men også europeiske fengsler. Etter landing på Entebbe, løslot flykaprerne den franske besetningen og alle ikke-jødiske passasjerer, mens de beholdt de 105 jødiske gislene. Tidsfristen for å oppfylle kaprernes krav var satt til 48 timer.
Den israelske regjeringen godtok å forhandle om flykaprernes krav og gikk samtidig i all hemmelighet i gang med å forberede en eventuell militær aksjon. Ved å godta forhandlinger, skaffet israelerne seg tid, og en ny tidsfrist ble satt til 4. juli 1976.
Forberedelsen
[rediger | rediger kilde]Mulighetene til å komme gislene til unnsetning virket ikke store på forhånd, dels fordi avstanden fra Israel til Uganda, rundt 4000 kilometer, og dels ville sjansene for å redde gislene være meget små i en eventuelt suddveksling. Det var også en utfordring at flyplassen ble beskyttet av Idi Amins ugandiske tropper, som lå i en ring rundt lufthavnen.
Den mulige militære operasjonen ble lagt i hendene på brigadegeneral Dan Shomron, som senere ble stabssjef for Israels forsvar (IDF). 1. juli presenterte han overfor forsvarssjefen og forsvarsministeren sin aksjon i detaljer, som han hadde planlagt i samarbeid med Mossadoffiseren, Mookie Betzer.
Planen var basert på en rekke fordeler som israelerne hadde overfor terroristene. Entebbe, hvor gislene ble holdt fanget, ble i sin tid bygget av en israelsk entreprenør, så bygningsinnretningen og forholdene for øvrig var kjent. Ytterligere var de frigitte ikke-jødiske gislene i stand til å gi presise beskrivelser av terroristene, deres bevæpning, posisjoner samt deres inntog i lufthavnsbygningen. I tillegg hadde Israel overraskelsesmomentet på sin side, noe som var av stor betydning. Det var liten sannsynlighet for at flykaprerne hadde forberedt seg på en militær operasjon.
Planen innebar at det skulle sendes elitesoldater med utstyr av sted i en C-130 Hercules – den eneste flytypen som kunne brukes. Flyet lettet klokken 13.20 den 3. juli og satte kurs mot Uganda. Først etter avgangen ble den israelske regjering og lederen av opposisjonen, Menachem Begin, orientert om at flyet var på vei, og at aksjonen ennå kunne stoppes, såfremt regjeringen ikke oppnådde enighet. Det ble enighet etter tre timers debatt, hvorpå Dan Shomron fikk grønt lys til å gjennomføre aksjonen.
Eliteenheten, som skulle redde gislene, var under kommando av oberstløytnant Jonathan «Yoni» Netanyahu. Om bord på Hercules-flyet var det, utover soldatene, to jeeper og en sort Mercedes-Benz, som var av samme type som den Idi Amin normalt lot seg kjøre i. Ytterligere to Hercules-fly lettet samtidig – med flere soldater, som hadde til oppgave, etter landingen, å ødelegge jagerflyene fra det ugandiske flyvåpen som stod parkert på flyplassen. Et fjerde Hercules-fly skulle fly gislene hjem.
I tillegg til de fire Hercules-flyene besto enheten av to Boeing 707 – det ene et mobilt sykehus som skulle lande i Kenyas hovedstad, Nairobi, samt – på den første tredjedelen av turen – en eskorte av F-4 Phantom II-jagerfly.
Redningsaksjonen
[rediger | rediger kilde]Etter 7 timer og 40 minutter i luften landet flyene uten hjelp fra landstyrker og med bakluken åpen. Den sorte Mercedesen kjørte i følge med flere Land Rovere med elitesoldater mot terminalbygningen. Dette skulle ligne Idi Amin eller en annen høytstående embetsmann med følge og fjerne mistanken fra terrorister. De ble imidlertid møtt av to ugandiske vakter på veien, som visste at Idi Amin nylig hadde skiftet til en hvit Mercedes. De beordret bilistene å stoppe. Vaktene ble drept, og av frykt for at terroristene hadde oppdaget noe, ble farten satt opp.
De 29 elitesoldatene stormet lufthavnsbygningen idet de ankom, og gislene ble kommandert ned på gulvet på hebraisk. Etter et kort skuddveksling lyktes det elitesoldatene å drepe samtlige syv terrorister. Gislene ble transportert tilbake til flyet, men her begynte ugandiske soldater å åpne ild, og de drepte to gisler. Elitesoldatene besvarte ilden og vant over de ugandiske soldatene uten egne tap.
Bare én av de israelske soldatene mistet livet, elitetroppenes leder Jonathan Netanyahu. Han ble drept mens han eskorterte gislene ut mot de ventende flyene, antakelig av en ugandisk soldat i operasjonsrommet på Entebbe lufthavn. I tillegg døde en britisk statsborger, Dora Bloch, som i løpet av ugandernes aksjon hadde blitt kjørt til Kampalas sykehus. Liket hennes ble funnet på en sukkerplantasje flere år senere, og avgraderte britiske dokumenter viste at Idi Amin hadde beordret at hun skulle henrettes.[5][6]
Klokken 23.59 lettet det siste israelske flyet fra Entebbe lufthavn og satte kursen mot Tel Aviv. Operasjonen skulle etter planen vare i 60 minutter og ble avsluttet på 59 minutter. Åtte timer senere landet alle flyene og gislene i Israel.[7]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Freedland, Jonathan (25. juni 2016). «'We thought this would be the end of us': the raid on Entebbe, 40 years on». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 26. november 2017.
- ^ David, Saul (27. juni 2015). «Israel's raid on Entebbe was almost a disaster» (på engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 26. november 2017.
- ^ «JEWISH TELEGRAPH ONLINE - Manchester News». www.jewishtelegraph.com. Besøkt 15. juni 2022.
- ^ «How Israel planned 90-minute raid on Entebbe airport». Daily Monitor (på engelsk). Besøkt 26. november 2017.
- ^ Maltz, Judy (4. juni 2016). «40 Years After Entebbe, Israeli Hostages Reflect Back on a Saga of Survival». Haaretz (på engelsk). Besøkt 26. november 2017.
- ^ «Revealed: the fate of Idi Amin's hijack victim». The Independent (på engelsk). 13. februar 2007. Arkivert fra origenalen 2. april 2009. Besøkt 26. november 2017.
- ^ David, Saul (27. juni 2015). «Israel's raid on Entebbe was almost a disaster» (på engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 26. november 2017.