Dazibao
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Dazibao (kinesisk: 大字报, pinyin: Dàzìbào, ordrett storskriftsjournal) er håndskrevne veggaviser med bruk av store skrifttegn, brukt som medium for protest, propaganda eller folkelig kommunikasjon. I Kina har de vært i bruk siden keisertiden, men de ble mer utbredt da lesekyndigheten ble mer utbredt etter revolusjonen i 1911.
En viktig utløser av kulturrevolusjonen var en dazibao av 25. mai 1966 av den kvinnelige filosofilæreren Nie Yuanzi (聂元梓) og andre ved Pekinguniversitetet, som hevdet at universitetet var i hendene på borgerlige antirevolusjonære. Dette ble Mao Zedong oppmerksom på, og han så at innholdet ble gjort kjent over hele landet gjennom avisen Folkets Dagblad. Snart var slike veggaviser å se overalt, og ble benyttet for en rekke formål: Avansert debatt, satire, underholdning, bitende fordømmelser. Å bli angrepet på en veggavis kunne bety slutten for ens karriere. En av «de fire rettigheter» som ble fastlagt i den kinesiske grunnlov av 1975 var retten til å skrive slike veggaviser.
Dazibao-avisene fikk en oppblomstring igjen under demokratimurbevegelsen som begynte i 1978. En av de mest kjente var «Den femte modernisering», som krevde demokrati. Dens forfatter, Wei Jingsheng, ble kjent over natten på grunn av dette.