Likbrenning

Kremasjon i Ubud, Bali

Likbrenning eller kremasjon er en metode for destruksjon av avdødes biologiske rester. Kremasjon kan kombineres med en form for begravelse gjennom nedsettelse av urnen på en gravlund eller askespredning i naturen.

Kremasjon ble opprinnelig utført på store likbål, og denne formen er fortsatt vanlig i store deler av verden. I vestlige land utføres kremasjoner i godkjente krematorier.

Religiøse holdninger til kremasjon varierer fra å påbys (hinduisme og sikhisme) til å forbys (jødedom og bahai).

Kremasjon i Norge

I store deler av bronse- og jernalder var likbrenning vanlig i Norge, jfr arkeologiske utgravninger av branngraver. Fra 1000-tallet ble det stadig mer uvanlig, fordi kristendommen tradisjonelt har vært negativ til likbrenning.

På 1800-tallet var kremasjon en viktig kampsak for fritenkerbevegelsen i Europa. Det fantes egne likbrenningsforeninger både i Norge, Danmark og Tyskland. Bergens Likbrendingsforening arbeidet for saken fra 1893, de første årene ledet av arkitekt Schak Bull. Likbrenningsloven (Lov om Ligbrænding) var en av Europas mest liberale lover på dette området. De første årene måtte likevel de døde sendes til Göteborg for å kremeres. Bergen fikk Norges første krematorium i 1907, beliggende i bydelen Møllendal og tegnet av arkitekt Schak Bull i 1906. Foreningens arkiv 1893-1914 oppbevares ved Bergen byarkiv. Oslo fikk sin første kremasjonsovn i 1909.

Kremering av en menneskekropp ved rundt 1 100°C, og tar rundt 75 minutter. Treverk selvantenner mellom 3-400°C, slik at kisten antennes når den er på vei inn i ovnen. Metall fra proteser og annet fjernes før knokkelrester kvernes til aske og helles i en urnen. Vekten av asken etter en voksen person er rundt 3-4 kilo. Røyk fra kremasjon som slippes ut ufiltrert, kan inneholde kvikksølv fra amalgamfyllinger, i tillegg til sot, støv og tjærestoffer. Kremasjon koster det halve av kistebegravelser både foretablering og drift. Pårørende er sjelden til stede, men blant sikher er dette påbudt. I Norge er det ingen formell utdanning i å foreta kremasjon, selv om det finnes åtti krematører i Norges 26 krematorier, og nabolandene har slik utdanning.

I 2008 var andelen kremerte av døde nordmenn 35 prosent, i 2022 økt til 47,9 prosent, men lang avstand til nærmeste krematorium mange steder er trolig til hinder for videre vekst. Til sammenligning kremeres 86,8 prosent i Danmark, og i Japan 99,97 prosent.

Lovregulering

I dag reguleres kremasjon i lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd («gravferdsloven») fra 7. juni 1996 og forskrift til lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd («gravferdsloven») fra 10. januar 1997.

Asken fra den kremerte samles i en askeurne som normalt settes ned på offentlig kirkegård eller gravplass. Oftest skjer dette i en egen seremoni som kan gjennomføres med eller uten kirkelig medvirkning.

På 2000-tallet har innføring av strengere utslippskrav for krematorier gjort det nødvendig å oppgradere mange kremtorieanlegg i Norge. En rekke krematorier drev i flere år på dispensasjon med et tak på 200 kremasjoner i året, før de ble enten nedlagt eller oppgradert. Det har skjedd en konsolidering av kremasjonsvirksomheten i færre krematorier. Typisk i så måte er situasjonen i Vestfold, der krematorier i fire byer (Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik) er nedlagt, mens det nyåpnede Vestfold krematorium utfører kremasjonstjenester for hele fylket.

Litteratur

• Juvkam, Per: Kirkens syn på kremasjon. Artikkel i bladet Kirkegårdskultur 1/1970
• Østigård, Terje: Death in world religions. BRIC Press 2004. Bergen. ISBN 82-7453-059-4 Nettutgave

Eksterne lenker

• «Lik og likskap - om betaling for kremasjon, gravlegging og grav», regjeringen.no