Elohim

Elohim (hebraisk: אֱלֹהִים‬) er et gammelt hebraisk ord som i Den hebraiske Bibelen refererer til guder. Det er ett av mange navn eller titler for Gud i Den hebraiske Bibelen, og er således av betydning både for jødedommen og kristendommen.

Ordet er identisk med den vanlige flertallsformen av ’el i betydning guder eller øvrighetsperson. Det er språklig beslektet med ʼl-h-m funnet i ugarittisk, hvor det ble benyttet for å beskrive gudeverdenen av kanaanittiske guder, det vil si barna til El, og ble konvensjonelt vokalisert som «Elohim». De fleste anvendelser av ordet Elohim i senere hebraiske tekster innebærer at det minst var monolatrisk (at én blant flere erkjente guddommer i en religion får tilbederens udelte oppmerksomhet)^[1] på den tiden de ble skrevet. Slik anvendelse (i entallsform), som en tittel for den øverste guddom, er generelt ikke betraktet som synonymt med begrepet elohim, «guder» (flertall, enkel substantiv). Den rabbinske lærde Maimonides skrev at de ulike andre anvendelsene av ordet er vanligvis forstått som å være homonymer.^{[trenger referanse]}

Forstillingen om guddommelighet gjennomgikk radikale endringer i den tidlige perioden av israelittisk identitet og utviklingen av oldtidens jødedom og religion. Tvetydigheten av begrepet elohim er resultatet av slike endringer, støpt i begreper av «vertikal oversettelser», det vil si nytolkning av gudene for den eldste perioden som gjenskapes som den nasjonale guden i monolatrisk forståelse, slik den framsto på 600- til 500-tallet f.Kr. i kongedømmet Judea og i løpet av det babylonske fangenskap, og ytterligere i monoteistiske begreper ved framveksten av rabbanittisk jødedom på 100-tallet e.Kr.^[2]^[3]

Etymologi

Elohim er grammatikalsk flertallsubstantiv for «guder» eller «guddommer» i bibelsk hebraisk. I hebraisk indikerer endelsen -im flertall i hankjønn. Imidlertid, med referanse til den hebraiske Gud, er Elohim vanligvis forstått som grammatikalsk entall (det vil si at det styrer et verb i entall eller adjektiv). I moderne hebraisk er det ofte referert til i entall til tross for endelsen -im som betegner substantiv i hankjønn på hebraisk.^[4]^[5]

Det er generelt antatt at Elohim er avledet fra eloah, en utvidet form av det nordvestsemittiske substantiv ’il.^[6] De beslektede substantivene eloah (אלוה) og el (אֵל) er benyttet som egennavn og generisk, i hvilket tilfelle de kan ombyttes med elohim.^[6] Begrepet inneholder en tilleggsbokstav, heh, som semittisk rotord. Diskusjoner om etymologien til elohim er i all vesentlighet opptatt av denne utvidelsen. Et nøyaktig kognat utenfor hebraisk er funnet i ugarittisk ʾlhm, familien til El, skaperguden og hovedguden i den kanaanittiske gudeverden, i bibelsk arameisk ʼĔlāhā og senere gammelsyrisk Alaha («Gud») og i arabiske ʾilāh («gud, guddom») eller Allah som «den ene Gud».

«El» (grunnlaget for det ekspanderte rotordet ʾlh) er vanligvis forstått som utledet fra et rotord i betydningen «å være sterk» og/eller «å være i front/først».^[6]

Kanaanittisk religion

Ordet el (entall) er det vanlige begrepet for «gud» på arameisk, ur-hebraisk, og andre beslektede semittiske språk, inkludert ugarittisk. Den kanaanittiske gudeverden var kjent som ’ilhm,^[7] den ugarittiske tilsvarighet til elohim.^[8] Eksempelvis kan det leses «sytti sønner av Asherah» i den ugarittisk Baal-syklusen. Hver «sønn av gud» ble holdt for å være den opprinnelige guddom for et særskilt folk. (KTU 2 1.4.VI.46).^[9]

Navn i Bibelen og andre semittiske kilder

I Bibelen er navnet «’elohim» mye mer benyttet enn «’el» eller «’eloah». «’El» er mest brukt i eldre dikt og salmer, eller i dikt som er skrevet for å høres gammelmodige ut. «’El» er mer brukt enn de andre ordene i sammenheng med egenskapsord (f.eks. i uttrykk som «en brennhuga Gud» eller «en mild og nådig Gud»). «’El» er også brukt når bibelen setter det guddommelige i motsetning til det menneskelige, f.eks. i Job 25:4; som den første delen av andre navn til Gud, f.eks. 'El Sjaddai; og i menneskenavn, f.eks. Elias og navnet Israel.

«’Eloah» er sjelden brukt i Bibelen, bortsett fra i Jobs bok. «Elohim» er brukt svært ofte. En finner ordet mer enn 2000 ganger i Bibelen. Ordet er og blir brukt for å skildre noe som er overnaturlig eller mektig, som for eksempel kongehuset som stammer fra David.

Både «elohim» og «’el» blir brukt i Bibelen i sammenheng med andre guder enn den jødisk-kristne Gud, f.eks. guder eller gudinner som andre folk dyrker, eller hedenske guder. «Eloah», som motsetning, er nesten aldri brukt om andre guder enn den jødisk-kristne Gud.

De tilsvarende ordene er og blir benyttet i andre semittiske kilder. Ord som svarer til «eloah» på andre språk inkluderer det arameiske ordet ’elah og det arabiske ’ilah. I ugarittisk er «El» navnet til den høyeste guden. El er høvdingen over alle andre kanaanittiske guder. Det var han som skapte jorda og alle skapninger. Han er ættefaren til alle andre guder og gudinner. Men, selv om han er skildret som den høyeste guddommen, spiller han ikke en stor rolle i de kanaanitiske mytene som vi vet om i dag.

Referanser

^ monolatri, NAOB
^ Smith, Mark S. (2008): God in translation: deities in cross-cultural discourse in the biblical world, bind 57 av Forschungen zum Alten Testament, Mohr Siebeck, ISBN 978-3-16-149543-4, s. 19
^ Smith, Mark S. (2002): The Early History of God: Yahweh and the Other Deities in Ancient Israel, Eerdmans: Biblical Resource Series, 2. utg., ISBN 978-0802839725
^ Glinert, Lewis (2005): Modern Hebrew: An Essential Grammar, Routledge Essential Grammars, 3. utg., ISBN 978-0415700825, s. 14, seksjonen 13 «(b) Agreement»
^ Gesenius, Wilhelm (1909): Gesenius' Hebrew Grammar, WikiSource
^ ^a ^b ^c Toorn, K. van der; Becking, Bob; Horst, Pieter Willem van der, red. (1999): Dictionary of deities and demons in the Bible, 2. revi. utg., Brill, ISBN 90-04-11119-0, s. 274, 352-353
^ Pardee, Dennis (1999): «Eloah», Toorn, Karel van der; Becking, Bob; Horst, Pieter van der, red.: Dictionary of Deities and Demons in the Bible, 2. utg., s. 285. Sitat: «The term expressing the simple notion of 'gods' in these texts is ilm...»
^ Toorn, Karel van der (1999): «God», Toorn, Karel van der; Becking, Bob; Horst, Pieter van der: Dictionary of Deities and Demons in the Bible, 2. utg., Brill, ISBN 90-04-11119-0, s. 360.
^ Day, John (2008): Yahweh and the gods and goddesses of Canaan, Sheffield Academic Press, s. 23

Eksterne lenker

«Hebrew word #430», Strong's Concordance
«Elohim», New International Encyclopedia. 1905.

[1] tri, NAOB

[2] Smith, Mark S. (2008): God in translation: deities in cross-cultural discourse in the biblical world, bind 57 av Forschungen zum Alten Testament, Mohr Siebeck, ISBN 978-3-16-149543-4, s. 19

[3] Smith, Mark S. (2002): The Early History of God: Yahweh and the Other Deities in Ancient Israel, Eerdmans: Biblical Resource Series, 2. utg., ISBN 978-0802839725

[4] Glinert, Lewis (2005): Modern Hebrew: An Essential Grammar, Routledge Essential Grammars, 3. utg., ISBN 978-0415700825, s. 14, seksjonen 13 «(b) Agreement»

[5] Gesenius, Wilhelm (1909): Gesenius' Hebrew Grammar, WikiSource

[Toorn-6] Toorn, K. van der; Becking, Bob; Horst, Pieter Willem van der, red. (1999): Dictionary of deities and demons in the Bible, 2. revi. utg., Brill, ISBN 90-04-11119-0, s. 274, 352-353

[7] Pardee, Dennis (1999): «Eloah», Toorn, Karel van der; Becking, Bob; Horst, Pieter van der, red.: Dictionary of Deities and Demons in the Bible, 2. utg., s. 285. Sitat: «The term expressing the simple notion of 'gods' in these texts is ilm...»

[8] Toorn, Karel van der (1999): «God», Toorn, Karel van der; Becking, Bob; Horst, Pieter van der: Dictionary of Deities and Demons in the Bible, 2. utg., Brill, ISBN 90-04-11119-0, s. 360.

[9] Day, John (2008): Yahweh and the gods and goddesses of Canaan, Sheffield Academic Press, s. 23

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]