Afrikamisjonærenes selskap
| Afrikamisjonærenes selskap | |||
|---|---|---|---|
 Hvite fedre, 1888 | |||
| Stiftet | 1868[1] | ||
| Virkeområde | Tysk Øst-Afrika | ||
| Formål | Evangelisering,[2] utdanning,[2] misjonsarbeid,[2] misjon[2] | ||
| Grunnlegger(e) | Charles-Martial Allemand-Lavigerie | ||
| Nettsted | www.africamission-mafr.org | ||
Afrikamisjonærenes selskap (forkortet M.Afr.) er en kongregasjon (selskap) for apostolisk liv i den katolske kirke grunnlagt i 1868 av biskop Charles Lavigerie, erkebiskop av Alger. Dets latinske navn er Missionarii Africæ, derav forkortelsen M.Afr.[3] De kalles også De hvite fedre (Patres Albi). Den foretrukne betegnelsen er Afrikamisjonærne; det vanligere De hvite fedrene henspiller på den hvite ordensdrakten, men har blitt misforstått som en henvisning til at misjonærene hadde eller skulle ha hvit hudfarge.[4]
Historie
[rediger | rediger kilde]I 1867 var det en stor sultkatastrofe på det som nå er nordkysten av Algerie, og hungersnøden førte til at et stort antall barn ble foreldreløse. Det samme året ble Charles Lavigerie biskop av Alger, og hungersnøden han stod overfor inspirerte ham til å opprette en kongregasjon som skulle bringe lærdom og kristendom til disse barna. Det skulle i en første fase skje ved opprettelse av kristne landsbyer. Lenger fremme, i en andre fase, skulle kongregasjonen evangelisere befolkningen i Sahara og Sentral-Afrika. Etter opprettelsen av Afrikamisjonærene begynte Lavigerie sitt virke med sosiale arbeider, på skoler og sykehus, og søkte alltid folkets utvikling, og litt etter litt ble flere misjonsposter installert i Kabylia og Sahara.
Grunnleggeren, som betraktet Algerie som en åpen dør til et kontinent, krevde tre ting av sine misjonærer:
- Tal på språket til personene du møter
- Spis sin egen mat
- Bruk dine egne klær
Mange ganger var misjonærene i livsfare, som for eksempel i 1876 og 1881 da to karavaner som krysset ørkenen for å dra til sør i Algerie, ble massakrert.
Samfunnet skulle utvikle seg raskt. Dets konstitusjoner ble fastlagt i 1879, og definitivt approbert av Roma i 1908. Da grunnleggeren, som var blitt kardinal av den romerske kirke, døde i 1892, arbeidet allerede 278 misjonærer av fem nasjonaliteter områder som senere er blitt seks distinkte land: Algerie, Tunisia, Uganda, Tanzania, Kongo og Zambia.
De åpnet sine respektive første hus i Frankrike i 1874, i Tunisia i 1875, i Øst-Afrika i 1878, i Belgia i 1884, i Tyskland i 1894, i Fransk Sudan samme år og i Quebec i 1901.
Etter andre verdenskrig ble kongregasjonen en av de mest kjente fransktalende misjonsvirksomhetene, og ble ofte nevnt i datidens litteratur eller kinofilm. I årene 1875–1965 bar kongregasjonens prester vanligvis en hvit drakt eller gandoura (tunika av berberisk opprinnelse) med en hvit burnus (fotsid kappe med hette), en rosenkrans, og et kors rundt halsen. Før 1960-tallet, i kolonitiden, bodde selskapets superior i Maison-Carrée, og novisene var i Tunis.
I 1971 trakk kongregasjonen seg av eget tiltak ut av den portugisiske afrikanske provinsen Mosambik. Dette ble gjort til tross for en privilegert status, og ikke på grunn av mangel på prester eller av sikkerhetsmessige årsaker, men som en protest mot urettferdighetene og politiets brutalitet i portugisisk kolonipolitikk. Ifølge den daværende generalsuperior, pater Théoz van Asten, var den eneste grunnen til tilbakekallingen av 38 misjonærer det faktum at de ikke lenger kunne gi troverdig vitnesbyrd om situasjonen på den tid; deres tilstedeværelse ville blitt et slags motvitnemål. Denne protesten ble også rettet mot biskopene i Mosambik og Portugal, som forble tause om Portugals politikk. At en større gruppe misjonærer offisielt og frivillig trakk seg ut av et land av de nevnte grunnene hadde aldri skjedd før i den katolske kirkes misjonshistorie.[5]
Kongregasjonen hadde i alt 2.098 medlemmer i januar 1998. Samfunnet gikk inn i det 21. århundre med 1684 misjonærer, av 36 nasjonaliteter, som arbeidet i 42 land i Afrika, på 310 ulike steder.
I januar 2006 bestod kongregasjonen av ni biskoper, 1498 prester, 156 brødre, 16 klerikere, 5 medarbeidere og 354 seminarister; i 2007 var det 1712 medlemmer, hvorav ca. 1400 var prester, i 261 hus. I henhold til reglene kan det ikke være færre enn tre personer i hvert hus.
Afrikamisjonærene er underlagt tilsyn fra Kongregasjonen for troens utbredelse. Deres superior velges for en periode på seks år. Enhver nasjonalitet er akseptert i formasjonshusene i Frankrike, Belgia, Luxembourg, Nederland, Tyskland og Quebec.
Hovedkvarteret har siden 1952 vært lokalisert i Roma. I mai 2016 ble Stanley Lubungo, som er fra Zambia, valgt til generalsuperior.
Kvinnelig gren
[rediger | rediger kilde]I 1869 grunnla kardinal Lavigerie den kvinnelige grenen, med navnet Misjonærene av Vår Frue av Afrika, på latin: Missionariæ Africæ(ellerSorores Albæ).
Generalsuperiorer
[rediger | rediger kilde]- Charles Lavigerie (1868–1889)
- Francisque Deguerry (1874–1880) (generalvikar)
- Jean-Baptiste-Frézal Charbonnier (1880–1885) (generalvikar)
- Léonce Bridoux (1885(?)–1886) (generalvikar)
- Francisque Deguerry (1886–1889) (generalvikar)
- Leon Livinhac (1889–1922)
- Paul Voillard (1922–1936)
- Joseph-Marie Birraux (1936–1947)
- Louis-Marie-Joseph Durrieu (1947–1957)
- Leon Volker (1957–1967)
- Théoz van Asten (1967–1974)
- Jean-Marie Vasseur (1974–1980)
- Robert Marie Gay (1980–1986)
- Étienne Renaud (1986–1992)
- Gothard Rosner (1992–1998)
- François Richard (1998–2004)
- Gerard Chabanon (2004–2010)
- Richard Kuuia Baawobr (2010–2016)
- Stanley Lubungo (2016–)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Heinz Gstrein: Der Karawanenkardinal. Charles Lavigerie, Kardinalerzbischof von Algier und Carthago, Primas von Afrika sowie Gründer der Weißen Väter; Mödling: St. Gabriel, 1982
- Afrika. Zeitschrift der Weißen Väter; Frankfurt am Main, Paderborn. Erschienen bis 1966.
- Kontinente. Magazin für eine missionarische Kirche; Köln: Kontinente-Verlag,
- Franz Gieringer, Horst Hohmann, Harald Schmautz, Franz Oberreuter: Gefragt und Gefordert; Paderborn: Bonifatius, 1991; ISBN 3-87088-697-8
- Hans Vöcking. Fasziniert von Afrika. Die Afrikamissionare Weisse Väter in Deutschland. Freiburg: Herder.
- Aylward Shorter: Les Pères blancs au temps de la conquête coloniale : Histoire des missionnaires d'Afrique (1892-1914), Paris, éditions Karthala, 2011, ISBN 978-2-8111-0575-4
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ www.odis.be[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator osa20221159232, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/
- ^ «Missionaries of Africa (M. Afr.)». GCatholic. Besøkt 12. desember 2021.
- ^ «Startseite - Afrikamissionare Weisse Väter». www.afrikamissionare.de. Besøkt 27. desember 2022.
- ^ Michael Traber: Zum Rückzug der Weißen Väter aus Mocambique. I: Orientierung. Katholische Blätter für weltanschauliche Information, 31 (1971) Nr. 12, 137–139.