Helgeseter kloster

Dagens Klostergata og plassen hvor Helgeseter kloster tidligere lå. Klosteret var plassert i dagens Klostergata nr. 47 fra venstre side av gaten mot nr. 60 og 62 til høyre.

Foto: Cato Edvardsen (2009)

Helgeseter kloster, Elgeseter kloster eller bare Helgeseter var et augustinerkloster som lå der bydelen Elgeseter i Trondheim er idag. Ingen synlige spor av klosteret er tilbake, men restene finnes i grunnen mellom eiendommene Klostergata 47 og 60–62.

Navnet

Både navnene Elgeseter og Helgeseter blir brukt. Elgeseter er det opprinnelige, fra norrønt Elgisetr. Første ledd er elg eller elgi-, noe bl.a. filologen Magnus Olsen mener betyr helligdom (gotisk alhs), et sted for gammel kultus. Da gården i Strinda ble plass for kloster og kirke, fikk navnet ofte skriftformen Helgasetr, men det fortrengte ikke den gamle formen.

Historie

Klosteret ble grunnlagt senest av erkebiskop Øystein i 1183. Klosteret var anlagt nær Nidarosdomen (på skrå på den annen siden av Nidelven, og ved en bro som førte over elven), noe som gjorde det lettere for augustinerne å oppfylle den oppgave som flere av dem hadde: å utgjøre en stor del av korherrene ved domkirken.

Kong Harald Hardråde er begravet på Elgeseter. Kongen ble først begravet i Mariakirken i Trondheim, men da denne ble revet på slutten av 1100-tallet, ble levningene hans ført til Elgeseter, og han ligger fortsatt i bakken under Klostergata 47.

Den første skriftlige kilden som omtaler klosteret er Sverres saga. Det fortelles først om at kong Sverre var innom klosteret i 1183 i forbindelse med kampene mot kong Magnus Erlingsson. Før et slag mot Magnus gav Sverre gaver til flere kirkelige institusjoner i Trondheim for å få hell, blant annet til Elgeseter. Klosteret omtales igjen rundt 1200, i forbindelse med kampene mellom Sverre og birkebeinerne mot baglerne. Her fortelles det at biskop Nikolas Arnesson, baglerhøvding og motstander av Sverre, tvang prioren og kannikene på Elgeseter til å kjempe på baglernes side mot Sverre, ellers ville Nikolas brenne klosteret.

Hertug Skule ble i mai 1240 drept utenfor dette klosteret. Han ble først angrepet i Nidaros av Birkebeinerne, under ledelse av Åsulv Eiriksson fra Austrått i Ørland, men rømte, og etter et par dager dro han til klosteret. Birkebeinerne satte fyr på klosteret, Skule måtte rømme ut, og ble så hogd til døde. Skules sønn, Peter, ble også drept her.

Kong Hans stadfestet i 1510 klosterets gamle status som gridsted (Fristed/Asyl, kilde:Norges gamle love bind. ).^{[trenger referanse]}

Klosteret ble nedlagt ved reformasjonen (1537), og bygningene brant ned i 1564. Den gamle prior bodde i klosteret frem til 1546, da superintendenten (daværende ord for en luthersk biskop) for bispedømmet Nidaros flyttet inn.

Etter 1606 ble klosteret benyttet som steinbrudd for erkebispegården og Vår Frue kirke. Det finnes i dag ingen synlige levninger etter klosteret, skjønt fundamenter er lokalisert i grunnen.

Utgravning og lokalisering

Plantegning av Helgeseter kloster.

Klosteret ble først undersøkt 1820 av Lorentz Diderik Klüwer. Han kunne konstatere at alle bygningsrester fortsatt lå under bakken. I 1866-67 ble det gravet i ruinene, men først under arbeidene i 1892 ble restene dokumentert av W. Bergstrøm. I 1915, 1925, 1928 og i 1952 ble det påtruffet rester under bygningsarbeider som ble forholdsvis dårlig dokumentet. Det finnes en tegning av ruinene fra 1773, laget av Gerhard Schøning. Utfra tegningen og det lille som er dokumentert fra utgravinger, kan man slutte følgende: Kirkegården har som vanlig ligget nord og øst for klosterkirken. De øvrige klosterbygningene ser ut til å ha ligget på sydsiden, det vil si under bygningen og gårdsplassen til Klostergata 47.

Litteratur

• Håkon Håkonssons saga, oversatt av Alexander Bugge. I.M. Stenersens Forlag, Kristiania 1914
• Sverres saga, oversatt av Alexander Bugge. I.M. Stenersens Forlag, Kristiania 1914

Eksterne lenker

• Katolsk.no – Norges klostre i middelalderen Nettside med informasjon om Elgeseter kloster i Trondheim.
• Elgeseter kloster hos Store norske leksikon

Autoritetsdata