Stattholdere i Norge

Hannibal Sehested var en av de mest initiativrike stattholderne

Stattholder (svensk: ståthållare, riksståthållare) (fra tysk Statthalter, «stedfortreder», dansk skrivemåte Statholder), er en person som på kongens vegne leder en del av et rike, eller typisk et lydrike. Tittelen ble i perioder brukt om kongens stedfortredere i Norge både under unionen med Danmark og under unionen mellom Norge og Sverige. Ordet er lånt fra nederlandsk stadhouder eller tysk Statthalter.

Union med Danmark

Stattholderposisjonen eksisterte allerede under den dansk-norske union. Embetet som stattholder i Norge ble opprettet i 1572 og var med enkelte avbrudd besatt til 1771.

Stattholderen var normalt samtidig lensherre over Akershus, og han var ifølge tradisjonell oppfatning også den høyeste myndighet i Norge. Men sammenlignet med andre lensherrer og (etter 1660) amtmenn synes han å ha vært den første blant likemenn snarere enn en overordnet. Stattholderembetets innflytelse varierte imidlertid med innehaverne.^[1] Det er flere opphold i kontinuiteten i stattholderembetet. Det kan delvis forklares med at oppgavene i embetet var færre i de tidligste tidene, og at det derfor var mindre behov for en kontinuerlig «jourhavende». Dessuten kunne Kongen avvente utnevnelse, eller nedlegge embetet, dersom han syntes det tjente ham bedre å ikke ha en selvstendig, pro-norsk aktør i Norge.

Embetet ble gjenopprettet i 1809 med prins Christian August i rollen. Grunnen til at embetet ble gjenopprettet var at forbindelsen med hovedstaden København var brutt på grunn Napoleonskrigene.

Stattholderen har etterlatt seg fyldige arkiver, se stattholderarkivet.

Union med Sverige

Statholder eller Vice-Konge var under første del av unionen mellom Sverige og Norge (1814–1905) navnet på stillingen som leder for den norske regjering og øverstkommanderende for det norske forsvar når monarken selv ikke inntok denne posisjonen. Embetet ble opprettet da den reviderte norske Grunnloven av 4. november 1814 trådte i kraft. Paragraf 12, 13 og 15 bestemte at en stattholder kunne bli utnevnt.^[2] Stattholderen skulle bo i Christiania (nå Oslo) og lede den norske regjering når kongen var fraværende (i Stockholm). I korte perioder fungerte kronprinsene som visekonger.

Embetet var besatt av svensker fra 1814 til 1829. Protester førte til at den sto ubesatt til 1836, da Herman Wedel Jarlsberg som den første nordmann inntok stillingen. Han ble etterfulgt i 1841 av Severin Løvenskiold, men embetet sto ubesatt fra 1856 til det ble formelt avskaffet i 1873.

Norske krav om at det måtte fjernes helt var bakgrunnen for stattholderstriden i 1850- og 60-årene. Stortinget innstilte på nedleggelse i 1859, men Oscar I nektet sanksjon. Etterfølgeren Karl IV var velvillig innstilt til å avskaffe «lydrikemerket», men ble under svensk press tvunget til å nekte sanksjon. Dette ga opphav til den første alvorlige konflikten i unionen, og den utløste en regjeringskrise i Norge. Konflikten, som hadde bakgrunn i statenes ulike oppfatning av unionsvilkårene, ble stadig mer tilspisset og endte med unionsoppløsningen i 1905. Det var først i 1873 at kong Oscar II sanksjonerte Stortingets vedtak om å nedlegge embetet.

Liste over norske stattholdere 1572–1873

Povel Huitfeldt (1572–1577)
Ludvig Ludvigsson Munk (1577–1583)
Embetet nedlagt 1583–88
Axel Gyldenstjerne (1588–1601)
Jørgen Friis (1601–1608)
Enevold Kruse (1608–1618)
Jens Juel (1618–1629)
Christoffer Urne (1629–1642)
Hannibal Sehested (1642–1651)
Gregers Krabbe (1651–1655)
Niels Trolle (1656–1661)
Iver Krabbe (1661–1664)
Ulrik Fredrik Gyldenløve (1664–1699)
- Ove Juel (visestattholder) (1669–1674)
- Erik Banner (visestattholder) (1679–1681)
- Just Høeg (visestattholder) (1682–1694)
- Frederik Gabel (visestattholder) (1699–1708)
- Johan Vibe (visestattholder) (1708–1710)
Waldemar Løvendal (1710–1712)
- Claus Henrik Vieregg (visestattholder) (1712–1713)
- Frederik Krag (visestattholder) (1714–1721)
Ditlev Vibe (1721–1731)
Christian Rantzau (1731–1739)
Embetet nedlagt 1739–50
- Jacob Benzon (visestattholder) (1750–1770)
Karl av Hessen (titulær stattholder) (1766–1770)
Jacob Benzon (1770–1771)
Embetet nedlagt 1771–1809
Christian August (1809–1810)
Frederik av Hessen (1810–1813) (visestattholder)
Christian Frederik (1813–1814)
Hans Henrik von Essen (1814–1816)
Carl Mörner (1816–1818)
Johan August Sandels (1818–1827)
Baltzar von Platen (1827–1829)
Embetet nedlagt 1829–36
Herman Wedel-Jarlsberg (1836–1840)
Severin Løvenskiold (1841–1856)
Embetet nedlagt 1856–73

Se også

Referanser

^ To setninger er sitater fra Arkivverket Statholderembetet 1572-1771 fra Arkivverket/arkivert utgave
^ «§ 13. Under Kongens Fraværelse overdrager han Rigets indvortes Bestyrelse, i de Tilfælde Han selv foreskriver, til Vice-Kongen eller Statholderen, tilligemed i det mindste fem af Statsraadets Medlemmer.» Grunnloven av 4. november 1814.

Eksterne lenker

Stattholderen i Norge 1572-1660, artikkel hos Norgeshistorie.no
Regjeringskommisjonen og stattholdere 1807-1814, artikkel hos Norgeshistorie.no
Katalog over arkivet etter stattholderen 1572-1771 finnes i Arkivportalen Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
Katalog over arkivet etter stattholderen 1810-1814 kontor A finnes i Arkivportalen Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
Katalog over arkivet etter stattholderen 1810-1814 kontor B finnes i Arkivportalen Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
En del protokoller i stattholderarkivet 1810-1814 er digitalisert.

Autoritetsdata

[arkivverket-1] To setninger er sitater fra Arkivverket Statholderembetet 1572-1771 fra Arkivverket/arkivert utgave

[2] «§ 13. Under Kongens Fraværelse overdrager han Rigets indvortes Bestyrelse, i de Tilfælde Han selv foreskriver, til Vice-Kongen eller Statholderen, tilligemed i det mindste fem af Statsraadets Medlemmer.» Grunnloven av 4. november 1814.

[1]

[2]