Theravāda

Theravāda: "De eldstes lære" - er den eldste retningen innenfor buddhismen som fortsatt praktiseres i dag, og anses og ha sprunget ut fra Anuradhapura (tidligere hovedstad på Sri Lanka) rundt 300 år f.kr. Retningen anses i stor grad etablert av Arahanten Mahinda, som skal ha vært en fullt oppvåknet bhikkhu som kom til øyen fra fastlands-India og var en av flere sønner av den Indiske kong Ashoka. Theravada skolen anser Palikanoen (Tipitaka) som den mest autentiske skriftlige kilden til Buddhas opprinnelige lære, men minst like viktig er den ubrutte linjen av bhikkhuer (fullt ordinerte munker) som har fortsatt praktiseringen av Buddhas lære slik han underviste den for snart 2600 år siden. Nonneordenen (bhikkhuni-ordenen) innenfor theravadaskolen ble angivelig brutt og døde derfor ut, selv om det i dag finnes andre ordinasjonsmuligheter for kvinner. Buddha etablerte ulike regelverk (Vinaya) for munke- og nonneordnene, men kvinner og menn er likestilte innenfor buddhismen. Det er mulig for både lekfolk, munker og nonner å oppnå full oppvåkning, selv om enkelte grener innenfor buddhismen som helhet betviler dette. Dette har medført at enkelte nyere skolers meditasjonspraksis og fokus på å utvikle "jhana" (mentale absorpsjonstilstander) har mistet vesentlig fokus av den opprinnelige viktigheten Buddha gav dette.

Utbredelse

Theravada spredte seg videre fra Sri Lanka til Thailand, Burma, Laos og Kambodsja, og siden 1980-tallet har Theravadaskolen fått økende fotfeste i Vesten med flere klostre og vestlige praktikanter.

Praksis og lære - Dharma

Buddhas lære kan oppsummeres i De fire edle sannheter (innsikter), som hver for seg inneholder innsikter som danner helheten for å kunne oppnå det overordnede målet om full oppvåkning.

• Sannheten om at lidelse, ubehag og stress finnes - som erkjennes.
• Sannheten om at lidelse, ubehag og stress har en årsak - som gis slipp på.
• Sannheten om at lidelse, ubehag og stress har et opphør dvs. Nibbāna/Nirvana - som realiseres.
• Sannheten om veien som leder til opphøret av lidelse, ubehag og stress - som utvikles:

1. Rett syn/forståelse (som oppstår gjennom gradvis utvikling av "Rett konsentrasjon").
2. Rett intensjon.
3. Rett tale.
4. Rett handling.
5. Rett levevis/arbeid.
6. Rett innsats/anstrengelse/bestrebelse.
7. Rett oppmerksomhet/erindring ("sati").
8. Rett konsentrasjon (en eksepsjonell fredfull form for konsentrasjon, omtalt som "samādhi" på pali, og som muliggjøres gjennom utvikling og kultivering av "Rett oppmerksomhet", som i sin tur fremmes av de øvrige faktorene i den åttedelte veien).

Lidelse, ubehag og stress både skapes og opprettholdes ved å holde fast ved de 5 sammensatte tilstandene (khandha), som omtales som: form, følelse, persepsjon, mental fabrikkering og sansebevissthet.

Det ultimate målet for den buddhistiske praksisen er en fullstendig og ubetinget lykke omtalt som Nibbāna eller "det dødløse", som medfører at en endelig når ut av prosessen av gjenfødsel i Samsara, noe som ifølge Buddha kun kan oppnås gjennom utvikling av Den åttedelte veien som han selv gjenoppdaget for verden i sin oppvåkning.

Den Edle åttedelte veien kan deles inn i tre hoveddeler:

Etikk: ("Rett tale", "Rett handling" og "Rett levevis")

Meditasjon: ("Rett innsats", "Rett oppmerksomhet" og "Rett konsentrasjon")

Visdom: ("Rett syn/forståelse" og "Rett intensjon")

Skrifter

Utdypende artikkel: Tripitaka

Buddhas lære ble nedskrevet rundt 100 år f.kr på Sri Lanka da det angivelig var så mye uroligheter i samfunnet at Sanghaen bestående av munke- og nonne ordenen var i fare for å bli brutt og dø ut. Fram til da hadde læren blitt flittig og nøyaktig memorert av Sanghaen, som sammen hadde sørget for en pålitelig videreføring av læren via en eksepsjonell memoreringstradisjon og muntlig overlevering mellom generasjonene. Siden den gang har det eksistert en ubrutt linje av ordinerte munker som også har praktisert læren og opprettholdt veien til oppvåkning i sin rene praksis, da den nedskrevne teoretiske filosofien kun studert i seg selv vil kunne feiltolkes og misforstås uten grunnlag i den praktiske applikasjonen av konseptene. Linjen av ordinerte bhikkhuer som strekker seg til dags dato opprettholder fortsatt den nevnte memoreringstradisjonen i tillegg til besittelse av den omfattende tekstsamlingen, en verdi som kanskje mennesker ikke helt innser på samme måte nå i moderne tid på grunn av stadig økende tilgjengelighet av teknologiske hjelpemidler som tar over som lagringsmedium og dermed menneskers opprinnelige mentale lagringskapasitet.

Den samlede tekstsamlingen av Buddhas dhamma kalles Tipitaka og er nedtegnet og memorisert på Pali, som slekter på Maghadi og Sanskrit - og er et språk som kan sammenlignes med Latin i det at det fortsatt brukes verden over i bestemte/tekniske sammenheng, men sjeldnere anvendes i hverdagslig kommunikasjon mellom mennesker. Pali-tekstene spredte seg videre til flere andre land og ble etterhvert også oversatt til tibetansk og kinesisk - hvor de synes å ha blitt godt bevart ettersom di ulike tekstversjonene som består i dag har ytterst få avvik. Store deler av Tipitaka er i nyere tid også oversatt til vestlige språk, deriblant flere av skriftene til norsk.

Klosterliv

Munker og nonner er ment til å hovedsakelig bo adskilt fra lekfolk, selv om lekfolket muliggjør deres praksis og livsopphold gjennom sin generøsitet og frivillige donasjoner av mat, tøy, husly og medisin. Munker som praktiserer dhamma i henhold til den sanne læren vil være unike eksempler som praktiserende lekfolk kan dra stor nytte av, og er av uvurderlig verdi ettersom deres eksempler kan veilede lekfolk i deres egen utvikling av di beundringsverdige egenskapene dhammalæren fremmer.

Det finnes i dag flere munker som i stor grad velger å leve slik de gjorde på Buddhas tid, og som praktiserer ute i skog eller jungel - lever kun gjennom de mat donasjoner som blir gitt i deres almisse-bolle - spiser kun ett måltid om dagen, og behandler ikke penger under noen omstendigheter.

Det finnes klare regler i deres monastiske kodex (Vinaya) som har til hensyn å unngå misforståelser og potensielle regelbrudd, ved for eksempel at munker og nonner helst avstår fra direkte fysisk kontakt med det motsatte kjønn, og heller ikke kan overnatte under samme tak. Fullt ordinerte munker (bhikkhuer) har 227 grunnregler, mens novisemunker har 10.

Fra man er syv år kan man ordineres som novise (samanéra) og etter en har fylt 20 kan novisen be om full ordinasjon av sin lærer som bhikkhu. En bhikkhus omfattende treningsregler likevel gjerne oppsummeres i novisenes 10 grunnregler:

1. Ikke ta liv
2. Ikke stjele eller ta noe som ikke er gitt
3. Full seksuell avholdenhet
4. Ikke snakke usant eller splittende
5. Ikke bruke rusmidler
6. Ikke spise utenfor tidsrommet soloppgang til kl.12.00 midt på dagen.
7. Ikke synge, danse, ta del i ulike show og andre former for verdslig underholdning.
8. Ikke pynte, parfymere eller dekorere kroppen.
9. Ikke benytte seg av i høye, "luksuriøse" senger eller sitteplasser.
10. Ikke behandle eller ta i mot penger

En fullt ordinert bhikkhu har i tillegg flere regler for hvordan en skal ha på seg kappen sin, hvordan ta i mot og behandle matgaver, regler mot upassende oppførsel, og hvordan sørge for harmonisk samarbeid med andre munker og lekfolk. Ettersom munker ikke skal lage eller tilberede mat, er de dermed avhengige av daglig kontakt med omverden for å opprettholde den fysiske kroppen, og er både mottaker og inspirasjon for lekfolks frivillige kultivering av gavmildhet.

Theravadagrupper i Norge

Det er stadig voksende grupperinger av theravadabuddister i Norge, og noen av de etablerte er:

Skogskloster buddhistsamfunn (thailandsk skogstradisjon), Vingrom buddhistkloster (thailandsk skogstradisjon), Tisarana srilankisk buddhistforening, Den burmesiske theravada buddhistforening, Den thailandske buddhistforening, Khmer buddhistforening.

Eksterne lenker

• https://www.theravada.no/ Arkivert 18. mai 2021 hos Wayback Machine.