Kristi tornekrone

Die Dornenkrönung, Melker, av Jörg Breu den eldre, 1502

Kristus med tornekrone, maleri av renessansemaleren El Greco, 1580

Caravaggio: Jesus påføres tornekronen, 1602 - 1604

1862-relikvariet i Paris

Innhold i relikvariet

Kristi tornekrone eller «tornekronen» (gresk: στέφανος ἐξ ἀκανθῶν, stéfanos ex ákanthon) var ifølge Det nye testamente et av de torturredskaper som ble brukt på Jesus Kristus før han ble korsfestet; i kristen ikonografi bærer han den også under selve korsfestelsen.

Bibelsk omtale

I tre av de fire evangelier fortelles det at romerske soldater satte en tornekrone på Jesu hode (Mt 27,29, Mk 15,17 og Joh 19,2}, og deretter mishandlet og spottet ham (Mt 27,27-31, Mk 15,16-20, Joh 19,2-3).

• Matteusevangeliet: Landshøvdingens soldater tok da Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vaktstyrken omkring ham. De kledde av ham og hengte en skarlagenrød soldatkappe på ham, flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og ga ham en stokk i høyre hånd. De falt på kne foran ham, hånte ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!» Og de spyttet på ham, tok stokken og slo ham i hodet. Da de hadde hånt ham, tok de av ham kappen og kledde ham i hans egne klær.

• Markusevangeliet: Soldatene førte nå Jesus inn i borggården i det som kalles pretoriet, og kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde ham i en purpurkappe og flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. Så begynte de å hilse ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» De slo ham i hodet med en stokk, spyttet på ham og la seg på kne og hyllet ham. Da de hadde hånt ham, tok de purpurkappen av ham og kledde ham i hans egne klær.

• Johannesevangeliet: Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de la en purpurkappe om ham. Så trådte de fram for ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet.

Historisitet og ikonografi

Selv om Jesu kortfestelse gjennomgående trekkes i tvil av moderne forskere som også fremhever at en rekke autentisitetskriterier støtter konklusjonen (som at det i utgangspunktet turde være et problem med tro knyttet til en skikkelse som ligner en storforbryters død og følgelig ikke noe det var nærliggende å finne på, at det foreligger flere vitnesbyrd, og at det er god sammenheng mellom dem) , råder det en større varsomhet vedrørende detaljer i de bibelske beretninger som kan ha tatt farge av en ønske om å tydeliggjøre teologiske understrenger og konsekvenser. Slik kunne det være tillatt å spekulere over om det for evangelistene passet inn å medta en scene der Jesus utsettes for ekstra spott og fornedrelse, altså der soldatene hånselsfullt later som om de hyller Kristus som konge utstyrt med pseudo-kongelige attributter - en kappe som ikke er ekte skarlagensrød men fargelagt med ordinære plantesafter, og en krone tvunnet fra taggete buskas de fant der omkring. Her kan det være tilsiktede assosiasjonspunkter til profeten Jeremia kap. 10. Men at selve tornekronen er et autentisk element, er det bred konsesus om..

De tre evangelister nevner ikke noe om at tornekonen fortsatt var på Jesu krone under korsfestelsen. Dette er derimot en gammel ikonografisk tradisjon, men ikke den aller eldste. Fra middelalderen er det kjent en presentasjon at det var Jomfru Maria som, etter at Jesu døde legeme var tatt ned fra kiorset, tok den av hans hode, skadet fingrene og således at hennes blod blandet seg med Jesu blod. Den aller eldste ikonografi viser en barholdet Jesus på korset; på tusentallet fremstilles han på korset med en skikkelig krone eller etterhvert med et lite diadem eller et nett med en edelsten over pannen («Christus triumphans»-motivet). Det er bare siden 1200-tallet, og først hånd i hånd med andaktene knyttet til «Christus patiens» (den lidende Kristus) at Jesus på korsfestelsesavbildningene dortsatt bærer tornekronen.

Relikvier

Ifølge tradisjoner som mange (men ikke alle) kristne setter sin lit til, ble tornekronen sikret og tatt vare på av de første kristne. En tradisjon som blant annet Johannes Chrysostomos har bragt videre, forteller at den hellige Helena, mor til Konstantin, keiseren av Byzantium, etter en visjon rundt år 325 var i stand til å finne Det hellige kors i Jerusalem da hun bød sine tjenere å grave på et angitt sted. Av de tre kors som de fant, var det ett som helbredet en døende kvinne. Hun skal også ha funnet flere andre pasjonsrelikvier. At slike minner etter Frelseren ble omhyggelig tatt vare på og kanskje i farlige tider gjemt bort, er blitt ansett som en fornuftig formodning.

Fra og med 300-tallet ble en rekke slike relikvier offenlig fremstilt og æret. I løpet av århundrene havnet flere av dem i Konstantinopel, idet Jerusalem ble et risikabelt sted på grunn av de persiske invasjoner. Besittelsen av slike relikvier ble også noe som bragte tidens kristne riker ære og prestisje.

Kjennskap til en devosjon til Kristi tornekrone er kjent fra 300-tallet. I en lang periode, kanskje helt til 1063, var den i Jerusalem, skjønt mindre biter - torner - ble gitt til biskopen i Paris (og havnet i kirken Saint-Germain des Prés, skjønt fragmenter etterhvert ble gitt til Malmesbury Abbey i England og til klosteret i Andechs i Bayern) og til Aachen. Fra Jerusalem kom til Konstantinopel, og så til Paris.

Tornekronerelikvien i Paris

En relikvie som kong den hellige Ludvig IX av Frankrike ervervet og fikk bragt fra Konstantinopel ble lenge oppbevart i Sainte-Chapelle i Paris, og er senere er blitt overført til Notre-Dame.

Overleveringene ifølge var tornekronerelikvien kjent i vitnesbyrd fra 1036 for å bli venerert i Jerusalem. I løpet av korsfarertiden havnet en rekke slike pasjonsrelikvier i Europa etter det fjerde korstog; det gjaldt også deler av Det sanne kors og spissen av den hellige lanse som ble bragt til Venezia. I 1238 kjøpte kong Ludvig IX tornekronerelikvien for en astronomisk sum fra den latinske keiser Balduin II, som hersket over Konstantinopel. Han var i stor pengenød, blant annet til venetianske bankierer som hadde tornekronen som pant. Etter kjøpsforhandlingene dro kong Ludvig IX den 10. august 1239 personlig for å ta imot relikviene i Villeneuve-l'Archevêque, et stykke utenfor Paris. Det gjaldt ikke bare tornekronen, men også et antall torner fra Dpina Christi-planten, hvorav 70 ble betraktet som å ha vært på kronen under Kristi lidelse og som ble presentert i forskjellige europeiske byer som autentiske, og dessuten en stor nagle og et trestykke fra Det hellige kors, og en tappsammenføyning som skulle ha vært brukt ved montasjen av korset. Både naglen og trestykket oppbevares samme sted som tornekronen, men tas sjelden frem ved venerasjonen av tornekronen. St. Ludvig distribuerte mange torner fra tornekrone til kongelige og kirkelige dignitærer.

Ved mottakelsen av relikviene tok Ludvig IX av deg sine kongelige gevanter, og ikledt en enkel tunika ledsaget han dem hele veien inn til Paris. Barføtt bar han tornekronen til dens midlertidige nye hjem i Notre-Dame de Paris. Den kirken kong Ludvig lot bygge i Paris for denne relikvie, Sainte-Chapelle (ferdig i 1248), hadde som forbilde Faros-palasskapellet i Konstantinopel. Der forble kronen frem til den franske revolusjon.

Under revolusjonen lyktes man å få den anbrakt i sikkerhet i Vatikanet. Der ble den delt i to deler. Den ene delen er forblitt i Vatikanet. Victor-Augustin-Isidore Dechamps (1810–1883), erkebiskop av Mechelen og primas av Belgia, klarte å skaffe et fragment av kronen, og forsynte det med sitt kardinalssegl som ekthetsgaranti. Den andre halvparten av tornekronerelikvien ble under først bragt til Saint-Denis-basilikaen for en kort stund og senere for en tid til Bibliothèque Nationale. Den ble under keiser Napoleon overført til Notre-Dame-katedralen, som da var i en sørgelig skikk. Det ble da anferdiget et nytt kostbart relikviegjemme (relikvarium). På keiserens forordning ble det smykket med juvelbesatte bergkrystaller, etter utkast av den innflytelsesrike restauratøren Eugène Viollet-le-Duc.

I Notre-Dame er relikvien siden da blitt fremstilt for venerasjon hver første fredag i måneden og en del andre dager særlig i fastetiden. Den 15. april 2019 ble tornekronerelikvien reddet ut av den brennende katedralen og overført til rådhuset i Paris. Det var en kapellan for brannfolkene, fader Jean-Marc Fournier, som skyndte seg inn i kirken mens taket brant og fikk den ut i sikkerhet.

Da Notre-Dame ble gjenåpnet den 8. desember 2024 etter reparasjoner, ble Tornekronen tilbakeført dit.

Skjønt selve tornekronen ble reddet, var et lite fragment av den blitt anbragt i værhanen på kirkespiret, og det brant opp.

Sainte couronne mot coronavirus: På langfredag 2020 direkteoverførte erkebispedømmet Paris en venerasjon av relikvien, uttrykkelig i forbindelse med Kirkens bønner i forbindelse med koronaviruset: For epidemiens opphør, for de dødes evige frelse, for de smittede og dem som står dem nær, for helsearbeidere, og for politikere og dem som tar beslutninger om tiltak.

Andre relikviedeler

Foruten Pariser-delen og Vatikan-delen er det flere andre mindre deler, særlig enkelt-torner, er spredt om i kirker særlig i Vest-Europa.

• Belgia: I sognekirken i Wevelgem og i St. Mikaelskirken i Gent
• Tsjekkia: i St. Vituskatedralen i Praha
• Tyskland: I katedralen i Trier, i Köln og i Elchingen.
• Italia: Roma: I Santa Croce in Gerusalemme og i Santa Prassede; i Pisa i Chiesa di Santa Chiara, i Napoli i Santa Maria Incoronata, i domkirken i Ariano Irpino.
• Spania: Katedralene i Oviedo og Barcelona, i Sevilla i Iglesia de la Anunciación (Hermandad del Valle).
• Storbritannia: i British Museum, i Stanbrook Abbey i Worcester, og i Stonyhurst College i Lancashire.
• USA: St. Anthony's Chapel i Pittsburgh.
• Ukraina: Odesa i Den hl. profet Elias' kloster.

Også til Norge kan det ha kommet små biter fra tornekronen:

• I 1274 fikk Magnus Lagabøte en del av det som skulle være Kristi tornekrone fra franske kong Filip III. Relikvien var satt inn i en gjennomsiktig krystall en kunstferdig utført sølvengel holdt med begge hender. Den ble oppbevart i Bergen.
• I 1303 fikk Håkon V Magnusson en tagg av Kristi tornekrone fra kong Filip IV av Frankrike. Tornekronetaggen var antakelig den mest påkostede av relikviegjenstander i Norge hva utstyrsramme angår. Den var satt inn i en gullkrone med edelsteiner og ble holdt av to forgylte engler i sølv. Gaven ble hentet i Frankrike av norske sendemenn. Den ble deponert i Mariakirken i Oslo.

Fotogalleri

• 
  Relikvarium fra 1806, på oppdrag av Napoleon, bevart i Notre-Dame de Paris.
• 
  Relikvariet fra 1862, utformet etter Viollet-le-Ducs anvisninger, i Notre-Dame de Paris.
• 
  Detalj fra 1862-relikvariet.
• 
  Sainte-Chapelle, bygd for å huse pasjonsrelikviene.
• 
  Reliquaire de la Ste Epine Tau i Reims.
• 
  Mater Dolorosa og byste av tornekronen (Santa Monica Parish Church i Minalin på Filippinene)
• 
  William Marshalls trykk med Karl I av England som griper tornekronen.

Litteratur

• Cherry, John, The Holy Thorn Reliquary, The British Museum Press, 2010, ISBN 9780714128207
• Alexei Lidov: A Byzantine Jerusalem. The Imperial Pharos Chapel as the Holy Sepulchre. In: Annette Hoffmann, Gerhard Wolf (Hrsg.): Jerusalem as narrative space – Erzählraum Jerusalem (= Visualising the Middle Ages Bd. 6). Brill, Leiden-Boston 2012, S. 63–103 (Digitalisat).
• Westerson, Jeri (2009), Serpent in the Thorns; A Medieval Noir. (Fiction referencing the crown of thorns.), New York: Minotaur Books,