Allerede på 1600- og 1700-tallet ferierte overklassen i de norske byene ved egne landsteder. Den norske hyttetradisjonen har dels sine kulturelle røtter derfra. I tillegg har seterlivet på 1800-tallet og rorbuene langs kysten spilt en viktig rolle i norsk hyttehistorie. I mellomkrigstiden fikk de fleste arbeidstakere rett til betalt ferie gjennom tariffavtaler og ferieloven, og dette førte til at flere fikk mulighet til å skaffe seg en fritidsbolig. De små øyene i Oslofjorden ble da tatt i bruk av hovedstadens arbeiderklasse, og i denne perioden ble det oppført flere hundre bittesmå og fargerike trehus på Bleikøya, Nakholmen og Lindøya.

Andre steder i landet var det på denne tida enkelte som kjøpte opp kasserte jernbanevogner, flyttet dem til sjøen og innredet dem som hytter. Sørlandet opplevde på 1930-tallet en stor økning i antall turister som besøkte regionen. Velstående byboere fra steder som Oslo og Stavanger, kjøpte da opp hvite trehus i gamle uthavner og tok dem i bruk som feriebolig.

På 1960-tallet ble hytter for alvor ble et massefenomen i Norge. Velstandsutvikling, lenger ferier og økt mobilitet førte til at vi opplevde det historikere har kalt for en hytteboom. Frem til da hadde en egen privat, fritidsbolig vært en luksus få hadde råd til, men mot slutten av dette tiåret ble det bygget opp mot 15 000 hytter årlig. Gjennomsnittsstørrelsen på en hytte lå da på 52 m².

Da hytteutbyggingen begynte å skyte fart oppstod det en frykt for at mange hytter kunne legge press på naturen. Kommunalminister Andreas Cappelen fra Arbeiderpartiet ba om en utredning av problematikken. En gruppe med eksperter fra forskjellige fagfelt, ledet av geografen Axel Sømme, fikk i oppgave å utarbeide en rapport om saken. Gruppens undersøkelser førte til at Fjellplankomiteen ble nedsatt. Denne begynte arbeidet med å legge til rette for at enkelte områder i fjellet ble bevart, mens andre områder kunne brukes til større hyttegrender. Slik kunne man organisere kloakk og renovasjon som et fellestiltak, noe som ville føre til mindre forurensing. I 1976 tok tidligere statsminister Per Borten fra Senterpartiet til orde mot denne typen hyttebebyggelse i et intervju med et hyttemagasin: «Noen steder har man klumpet sammen så mange hytter på ett og samme sted at det ligner en småby, og det er vel ikke meningen med hyttelivet?»

Mange av hyttene som ble oppført på 1960-tallet lå ved sjøen. Så man ønsket også å unngå videre utbygging som kunne føre til at allmenheten ble fratatt mulighet for friluftsliv langs kysten. Den tiltagende hytteboomen, og frykten for at allemannsretten i praksis kunne forsvinne i strandsonen, var foranledningen til at Strand- og fjellplanloven ble endelig vedtatt i 1971. Et kjent punkt i loven er forbudet mot oppføring av nye fritidsboliger i et hundremetersbelte langs kysten. Dette forbudet ble begrunnet med at naturen skulle være tilgjengelig for alle nordmenn. Ifølge SSB fantes det i 2019 cirka 93 000 fritidsboliger i strandsonen i Norge.

Livet som leves på hytta karakteriseres ofte av nærhet til naturen og en avstand til det livet som leves i byen. Den tyske forfatteren og norgesvennen Hans Magnus Enzensberger gav uttrykk for at hyttelivet var selve definisjonen på lykke for en nordmann. I boka Norsk utakt (1984) skrev han: «Den norske lykken ligger ved fjorden, minst tre timer unna nærmeste storby. Dens tempel er en sommerhytte, så gammel som mulig, med utsikt over skjærgården.»

Norges statsminister gjennom mange år, Einar Gerhardsen, er blant dem som har omfavnet hyttekulturen og friluftslivet. Gerhardsen gav ved flere anledninger uttrykk for at hytteliv kunne føre til bedre folkehelse, og han tok i 1972 til orde for at alle dem som ønsket det, burde ha en hytte. I et intervju med magasinet Hyttefolk sa han at det var «ytterst viktig at folk som ønsker det kan skaffe seg hytte», og begrunnet dette med at man på et slikt sted kunne «koble av fra maset i byen». Noen år senere utdypet han resonnementet: «Jeg har erfart at når du drar fra byen og kontoret, og opp til hytta, så skjer det en slags dimensjonsforskyvning: de problemene du satt og bekymret deg over ved arbeidsbordet nede i byen, de viser seg på hytta ikke å være så enorme og viktige allikevel.»

Den norske filosofen Arne Næss beskrev hyttelivet på lignende vis, og i et intervju med det ovennevnte magasinet, beskrev han sine lange opphold ved Hallingskarvet som «et brudd med det hverdagslige». Næss var blant dem som understreket verdien av å leve et liv med enkle midler på hytta.

• turisthytte
• friluftsliv

• Christensen, Arne Lie (2015). Ut i det fri – Livet på setra, hytta og landstedet. Pax Forlag.
• Helgerud, Magnus (2020). Knytta til hytta – På sporet av den norske lykken. Aschehoug.
• Jørgensen, Finn Arne (red.) (2011). Norske hytter i endring – Om bærekraft og behag. Fagbokforlaget.
• Lien, Marianne og Abram, Simone (2019). Hytta – fire vegger rundt en drøm. Kagge.