Når det gjelder ovner for oppvarming, kom den murte røykovnen til å avløse den åpne åren i visse distrikter i Norge allerede i sagatiden.

Jernovner ble kjent i Norge på 1500-tallet. Det var bileggerovner, dvs. at ovnen hadde åpningen inn mot et sekundært værelse, hvorfra fyringen skjedde.

Fra 1700-tallet ble kakkelovner av støpejern, sjeldnere av kleberstein, utbredt i Norge.

Varmeteknisk var det et fremskritt da man begynte å lage jernovner i flere etasjer. Dermed kunne en større del av varmen i røykgassen avgis før den forsvant i pipen. De norske jernovnene vant stor utbredelse også i Danmark. Jernovnene avgir varme raskt etter at det er tent opp, men de blir også raskt kalde. Klebersteinsovnene, derimot, akkumulerer varmen. En viss temperaturutjevning kan man oppnå også i jernovnene ved at fyrkammeret fôres med ildfast stein.

De norske jernovnene har sin spesielle kunsthistoriske interesse ved at platene er støpt etter treformer med skårne relieffer allerede under renessansen. Ved siden av den bevarte kirkelige treskurd representerer jernovnenes relieffer det rikeste materiale innenfor norsk skulptur gjennom 1600- og 1700-tallet. Fra slutten av perioden skriver seg også ovner i form av fri skulptur, der røykgassen føres gjennom en støpejernsfigur.

• tekniske ovner
• ildsted
• oppvarming av hus

• Hamran, Ulf: Gamle ovner i Norge, 1989, isbn 82-7003-218-2