Absalon
| Absalon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1128[1][2][3][4] Fjenneslev | ||
| Død | 21. mars 1201[5][2][3] Sorø | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne Roskilde katedralskole | ||
| Far | Asser Rig | ||
| Mor | Inger Eriksdatter | ||
| Søsken | Esbern Snare | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark[6] | ||
| Gravlagt | Sorø klosterkirke | ||
Absalon (født 1128 i landsbyen Fjenneslev på Sjælland, død 21. mars 1201i Sorø) var en politisk innflytelsesrik dansk biskop og erkebiskop, sønn av Asser Rig og Inge eller Inger Eriksdatter. Han tilhørte dermed Hvide-slekten.
Oppvekst
[rediger | rediger kilde]Absalon vokste opp på en stormannsgård i Fjenneslev med sin storebror Esbern Snare og sin lillesøster Ingegerd, i lag med fosterbroren, den senere kong Valdemar den store. Asser Rigs far, jarlen Skjalm Hvide, hadde hatt Valdemars far Knud Lavard som fostersønn. Slik ble det naturlig at Skjalms sønn Asser oppdro Knud Lavards sønn,[7] etter at Lavard var drept av sin fetter Magnus Nilsson 8 dager før Valdemar ble født, i kampen om kongemakten. Absalon og fosterbroren forble nære venner hele livet. Alt fra fødselen var nok Absalon som yngste sønn tiltenkt en karriere innenfor kirken. Trolig ble han likevel opplært til å forsvare seg med sverd og pil og bue. I attenårsalderen ble han sendt til Sorbonne i Paris for å studere teologi.[8]
I folkelig tradisjon, kjent gjennom Adam Oehlenschlägers episke dikt De tvende Kirketaarne,[9] ble de to tårnene på Fjenneslev kirke reist av Inge Eriksdatter for å fortelle sin mann som var ute på leidang, at hun hadde fått to sønner, tvillingene Absalon og Esbern. Esbern var imidlertid flere år eldre enn Absalon.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Absalon var til stede under blodgildet i Roskilde 9. august 1157 som ble holdt på kongsgården til Knud 5. (konge over Sjælland og Fyn) i Roskilde for å bekrefte forliket på Lolland. Men Svend Grathe (Skånes konge) hadde ifølge Saxo planlagt å myrde sine rivaler til tronen, Knud 5. og Jyllands konge Valdemar. Svends hird overfalt dem, og Knud ble drept og skal ha utåndet i armene på Absalon, som tok ham for å være fosterbroren Valdemar.[10] Men Valdemar lyktes i å flykte ut gjennom et vindu. Først oppsøkte han sin bryde (forvalter) i Ramsømagle, der Absalon fant ham og tok ham med til Fjenneslev. Derfra fikk Esbern ham til Jylland, hvor han var konge.[11] Her slo han Svends hær i slaget på Grathe hede og ble dermed enekonge i Danmark.
Absalon ble biskop i Roskilde i 1158, og erkebiskop i Lund i 1177 (dagens Sverige, men Skåne tilhørte Danmark den gangen). I denne egenskap utviklet han benediktinerklosteret i Sorø, som hans far hadde grunnlagt, til et velstående cistercienserkloster. I dag er klosterkirken den eneste delen av klosteret som er bevart intakt. I Sorø Akademi, som er bygd integrert i klosterbygningene, finnes rester av murverk fra klostertiden.
Biskop Absalon fikk landsbyen Havn i gave av kong Valdemar omkring år 1160 som takk for å ha hjulpet sin fosterbror kongen til makten. Overdragelsen ble stadfestet ved en pavebulle fra 1186. På en holme ute i vannet fikk Absalon reist en borg. Han anla også på slutten av 1100-tallet Københavns domkirke. Rester av Absalons borg ligger fortsatt under Christiansborg.[12] En mynt funnet på Gammeltorv i 2024, med Absalon på ene siden og hans fosterbror, kong Valdemar, på den andre, er preget i årene 1158-82 og lå oppå brolegging fra 1100-tallet, på yttersiden av datidens vollgrav nær det befestede området som i dag ligger under husene langs torgets nordside. Dette sammenfaller med ruten Absalon trolig har valgt for sitt inntog i byen.[13]
Det sies at Absalon grunnla København, men det er en myte. Her lå det alt på 1000-tallet et fiskevær med kirke og handelsplass som strakte seg fra det nåværende Kongens Nytorv til dagens rådhusplass.[14] Absalon forsvarte flere ganger København. I 1171 ble byen utsatt for et angrep av sjørøvere. Men Absalon og mennene hans erobret sjørøverskipet og halshugget mannskapet, som fikk sine hoder satt på stake på Absalons borgmur for å avskrekke andre som planla noe lignende.[15]
Absalon deltok i sjøslaget ved Rügen og hjalp Valdemar den store med å innta vendernes område Rügen og deler av Pommern i 1169, dette i allianse, men også konkurranse, med hertug Henrik Løve av Sachsen. Venderkrigene nådde et høydepunkt i 1168 med erobringen av vendernes religiøse sentrum Arkona på Rügen og nedhuggingen av gudestøtten Svantevit. Etter Valdemar den Stores død i 1182 fortsatte Knud 6. vendertoktene. I 1185 vant han sin endelige seier over venderfyrsten Bugislav og tok tittelen «de venders fyrste» som ble brukt av danske regenter frem til dronning Margrethe kom på tronen i 1972.[16]
Han ble i 1177 erkebiskop i Lund etter erkebiskop Eskil, og innledet dette med å kjempe for etterlevelse av den kanoniske rett, men kom derfor snart i åpen konflikt med befolkningen i det østensundske Danmark. I 1180–82 kuet han med hjelp fra skånske stormenn på brutaleste vis de skånske bøndenes opprør mot hans politikk. Denne politikken innebar blant annet innføring av bispetiende. Etter at Knut VI ble konge i 1182, var Absalon i realiteten den som styrte Danmark.
I Skåne og Halland var bøndene rasende over å bli pålagt nye ægter (dvs. tvangsarbeid) som Absalons fogder påla dem, ikke minst borgbyggeri. Skånske bønder samlet seg på de lokale ting og senere på landstinget for å organisere opprøret.[17] Absalon gjorde seg skyldig i utstrakt nepotisme ved å utnevne sin bror Esbern, sin fetter Sune, sin slektning Sakse og sine venner Peder og Åge - alle fra samme stormannsklikken, alle tilknyttet Hvide-ætten - til høye embeter, og også som fogder i Skåne.[18]
I Absalons testament fra 1201 satte han sine treller fri: «Eskil badesvein skjenket han friheten. Likeså de kvinnene som Niels staller har tatt inn fra frihet til trelldom, skal, hvor de enn finnes, skjenkes friheten sammen med sine barn. Den kvinnen som ble tatt inn fra Bjäre herred i Skåne, ga han friheten tilbake tillike med hendes barn.»[19]
Gravsted
[rediger | rediger kilde]I likhet med Holberg[20] ble han begravet i Sorø klosterkirke. Absalon ble tildelt den fineste plassen like foran høyalteret. Siden ble alteret flyttet lenger frem i kirken, så i dag ligger graven hans bak dette. Gravsteinen ble laget da graven første gang ble åpnet, i 1537. Til stede var Christian III, Peder Palladius og abbeden Henrik Tornekrans som betalte for gravsteinen. Absalons grav har siden vært åpnet enda en gang.[21]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119503921, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id absalon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b CERL Thesaurus, oppført som Lundensis Absalon, CERL-ID cnp00165457, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, SELIBR 210658, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Absalon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, Libris-URI dbqstqzx34jm5qc, utgitt 1. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Per Einar Odden: Den hellige Absalon av Lund
- ^ Absalons oppvekst
- ^ Oehlenschlägers dikt
- ^ Fenger, Ole: «Blodgildet i Roskilde 1157» i Danmarkshistorien på lex.dk. Hentet 16. februar 2022 fra [1]
- ^ Blodgildet i 1157, Roskildes historie
- ^ Absalon og København
- ^ Absalon på mynt, historieonline.dk
- ^ Sybille Hildebrandt: «En storby lenge før Absalon»
- ^ Københavns forsvarer
- ^ Venderkrigene
- ^ Bondeopprør i Danmark
- ^ Poul Holm: «De skånsk-hallandske bondeopprør 1180-82»
- ^ http://www.roskildehistorie.dk/oversigter/embeder/bisper/katolske/Absalon/testamente.htm
- ^ Holbergs grav
- ^ Absalons gravsted