Arbeidernes Idrettsforbund

Arbeidernes Idrettsforbund
Stiftet		1924
Land		Norge
Idrettsforbund		Arbeideridrett
Opphørt		1946

AIFs første formann Harald Liljedahl taler på et arrangement på Dælenenga.
Foto: Wilhelm Råger, Oslo Museum

Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) var et idrettsforbund som eksisterte mellom 1924 og 1946, da de gikk inn i Norges Idrettsforbund. Formålet for AIF var å utvikle masseidretten, og de strevde bevisst for å utvikle en form for idrett som sto i motsetning til den borgerlige konkurransementaliteten og elitedyrkingen. AIF-lagene ville dessuten utvikle hele mennesket, og arrangerte således studiesirkler om arbeiderbevegelsen og sosialismen, og klubbkvelder med foredrag, opplesning og underholdning. En annen svært viktig side av virksomheten til AIF var at de bevisst satset på å organisere de mange arbeidsløse ungdommene, gi dem noe konstruktivt å holde på med, og hjelpe dem å holde motet oppe. Logoen til AIF var en rød stjerne med bokstavene AIF i hvitt.

Idrett og klassekamp

Den moderne idretten gjorde sitt inntog i Norge på annen halvdel av 1800-tallet, og i 1861 ble den første landsforeningen for idrett, Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaapenbrug, opprettet. Både Centralforeningen og dens etterfølgere var imidlertid i stor grad styrt av samfunnseliten, og ble derfor i økende grad sett på som en del av det bestående samfunnets strukturer av den fremvoksende og stadig mer radikaliserte arbeiderbevegelsen som vokste frem i Norge. I andre land eksisterte allerede egne arbeideridrettsforbund, ved utbruddet av 1. verdenskrig var for eksempel over 350 000 mennesker organisert i arbeideridrettsbevegelsen i Tyskland.

I 1918 satte Arbeiderpartiets ungdomsforbund ned et eget idrettsutvalg som to år senere resulterte i Idrettslaget Spartacus, et forbund som i formålsparagrafen slo fast at det skulle virke for kommunismens utbredelse blant idrettsfolk. Da Den kommunistiske internasjonale, der Arbeiderpartiet var medlem, tok initiativ til Den røde sportsinternasjonale (RSI) i 1921, ble arbeidet intensivert. Parallelt med dette, foregikk en utvikling der også den borgerlige idrettsbevegelsen ble politisert. I 1919 hadde Norges Landsforbund for Idrett blitt stiftet og underlagt Forsvarsdepartementet, noe som gjorde at idretten lett ble assosiert med militarismen, samtidig som den også ble brukt til å rekruttere streikebrytere og medlemmer til den høyreaktivistiske organisasjonen Samfundshjelpen.

Den organiserte arbeideridretten

Arbeidernes Idrettskomité ble stiftet i 1921. 28. mai 1922 ble Arbeidernes idrettsoposisjon dannet, med støtte fra 38 idrettsforeninger. Denne skulle organisere idrettslag både innenfor og utenfor Landsforbundet. En stor del av opposisjonens aktivister var tilknyttet ungdomsforbundet, og etter hvert som disse valgte side for Norges kommunistiske parti i splittelsen med Arbeiderpartiet, resulterte dette i en radikalisering av opposisjonen. RSI var en pådriver for dette. Den utløsende faktoren ble at 15 norske brytere ble utelukket fra alle internasjonale stevner i ett år etter å ha deltatt i et stevne med deltakere fra den svenske og finske idrettsopposisjonen i mars 1924. Som følge av dette, valgte Fagforeningenes Idrettsforening å melde seg inn i idrettsoposisjonen på vilkår av at det ble dannet et alternativt idrettsforbund.

Arbeidernes Idrettsforbund ble stiftet på en landskonferanse i Oslo 8. og 9. juni 1924, med Arbeidernes idrettsopposisjon som innbyder. Forslaget fikk overveldende støtte på kongressen, og det ble enstemmig vedtatt å melde forbundet inn i RSI. Vedtakene førte til at flere fremtredende representanter for Arbeiderpartiet trakk seg ut, men forbundet ble heller ikke et rent kommunistisk idrettsforbund, på tross av den internasjonale tilknytningen. Ved stiftelsen hadde forbundet 5.686 medlemmer, fordelt på 85 lag, ett år senere var det vokst til 6.608 medlemmer og 96 lag.

I 1928 var Oslo vertskap for den såkalte vinterspartakiaden, RSIs alternativ til De olympiske leker, med 426 deltakere fra 6 land, og i motsetning til i en del andre søsterforbund, opplevde AIF vekst, på tross av at den hadde blitt en kamparena mellom kommunister og sosialdemokrater. I 1929 hadde de sistnevnte også vunnet kontrollen, men valgt inntil videre å fortsette i RSI i stedet for å slutte seg til Den sosialistiske sportsinternasjonale (SASI). I 1931 vedtok imidlertid landsmøtet å stille seg utenfor de eksisterende idrettsinternasjonalene og heller samarbeide der det passet seg. Blant annet sendte de 42 deltakere til SASIs arbeiderolympiade i Wien sommeren samme år. Kommunistenes svar ble å danne Kampforbundet for Rød Sportsenhet, men dette ble aldri noen suksess og Kampforbundet ble nedlagt i 1935 og dets medlemmer gikk inn i AIF igjen. På sitt meste hadde de 4-5.000 medlemmer, mens AIF i 1933 hadde 36.602 medlemmer fordelt på 388 lag.

I 1936 stilte det «upolitiske» idrettsforbundet opp på Adolf Hitlers propaganda-olympiade, men AIF fulgte oppfordringen fra LO-kongressen i 1934 og boikottet Hitler-Tyskland. Arbeideridretten internasjonalt prøvde å få til en alternativ olympiade i Barcelona i Spania i 1936, men den kunne ikke gjennomføres da den spanske høyresiden under ledelse av general Franco samme år gikk til angrep på det spanske demokratiet og satte i gang den spanske borgerkrigen. Den ble i stedet holdt i Amsterdam samme år.

I 1936 kom idrettsforliket og AIF fikk statsstønad på lik linje som Norges Landsforbund for Idræt.

I 1939 var arbeideridretten i Norge inndelt i følgende kretsvise arbeideridrettskretser (ordnet alfabetisk):

1. Akershus
2. Aust-Agder
3. Bergen
4. Dovre
5. Finnmark
6. Gudbrandsdal
7. Hedmark
8. Helgeland
9. Hordaland
10. Nedre Buskerud og Øvre Telemark
11. Nordmøre
12. Nord-Trøndelag
13. Ofoten og Vesterålen
14. Oppland
15. Orkla og Gauldal
16. Oslo
17. Rogaland
18. Romerike
19. Salten
20. Solør-Odal
21. Sunnmøre og Romsdal
22. Sør-Trøndelag
23. Telemark
24. Troms
25. Vest-Agder
26. Vestfold
27. Østerdal
28. Østfold
29. Øvre Buskerud og Hadeland

Norges idrettsforbund

AIF vokste jevnt i annen halvdel av 1930-tallet, og hadde ved utbruddet av 2. verdenskrig rundt 100.000 medlemmer, mot 200.000 i Landsforbundet. Kriseforliket og dannelsen av Johan Nygaardsvolds regjering i 1935 hadde også sin påvirkning på AIF, som ble stadig mer avpolitisert. Dermed forsvant også mye av grunnlaget for splittelsen i idrettsbevegelsen, og mot slutten av tiåret ble det satt i gang samtaler mellom forbundene med sikte på sammenslåing. Norges Idrettsforbund ble stiftet den 13. september 1940, men på grunn av okkupasjonen ble iverksettelsen av vedtaket utsatt. 24. september ble AIFs hovedkontor stengt av okkupasjonsmakten og Rolf Hofmo, som hadde tatt over som formann året før, ble sendt i fangenskap. Dette og den påfølgende idrettsstreiken, som varte ut krigen, gjorde at arbeidet ikke begynte før i 1946.

Mellom 1924 og 1939 arrangerte AIF Arbeidermesterskapet i fotball. Kvinnefotballklubbene Athene Moss og Trondheims-Ørn har begge sitt opphav i AIF, det samme har Fotballklubben Sparta Sarpsborg, som vant cupen i 1952 og som er en av komponentene i Eliteserieklubben Sarpsborg 08. Alf Martinsen, som spilte på Bronselaget i 1936, hadde også 21 landskamper for AIF-landslaget før han gikk over til Lillestrøm Sportsklubb, som var organisert i Landsforbundet. AIFs fokus på masseidrett bidro likevel til at eliteutøvere bare i marginal grad sluttet seg til forbundet.

Formenn for AIF

Rolf Hofmo, trolig rundt 1930

• Harald Liljedahl 1924 – 1926
• Oskar Hansen 1926 – 1927
• Thor Jørgensen 1927 – 1928
• Thorvald Olsen 1928 – 1931
• Trygve Lie 1931 – 1935
• Arthur Ruud 1935 – 1939
• Rolf Hofmo 1939 – 1940*
• Olaf Helset 1940 – 1941*

* Rolf Hofmo ble arrestert i 1940, Olaf Helset var leder for interimsstyret til han ble arrestert i 1941.

Eksterne lenker

• Arbeidernes idrettsforbund (1933). Beretning: 1. april 1931 – 15. mai 1933. Oslo: Forbundet. s. 93.  [Digitalisert til Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket / Tilgang for norske IP-adresser]
• Arbeidernes idrettsforbund (1939). Arbeidernes idrettsforbund: beretning : 15. mai 1935 – 15. mai 1939. Oslo: Forbundet. s. 201.  [Digitalisert til Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket / Tilgang for norske IP-adresser]
• Ousland, Gunnar (1949). «Arbeidernes Idrettsforbund». Fagorganisasjonen i Norge: 1932–1939. Oslo: AFL. s. 213–230 sider.  [Digitalisert til Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket / Tilgang for norske IP-adresser]
• Larsen, Petter (1927–1997) (1979). Med AIF-stjerna på brystet: glimt fra norsk arbeideridrett. Oslo: Tiden. s. 273. ISBN 8210018523, ISBN 8210018531.  [Digitalisert til Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket / Tilgang for norske IP-adresser]
• (no) «Arbeidernes Idrettsforbund» i Store norske leksikon
• Arbeidernes idrettsbevegelse på Arbeidernes Leksikon.
• Arbeidernes Idrettsforbund på PaxLeksikon.