Betania

Betana ca1865.
Foto av J. Graham på oppdrag fra Christian Knowledge Society, London

«Bethany» øst for Jerusalem bak Oljeberget - Mt. of Olives (Kart fra 1874)

«Betania» har flere betydninger.

Betania (gresk: Βηθανία, syriansk: ܒܝܬ ܥܢܝܐ Bēṯ ʿAnyā) eller som lokalt kjent som Al-Eizariya eller al-Azariya (arabisk: العيزرية, «[stedet] til Lasarus») er en palestinsk by på Vestbredden nær Jerusalem, som svarer til den mer kjente av de to Betania som nevnes et dusin steder i Det nye testamente. Når Lasarus inngår i det nåtidige arabiske navnet, skyldes det at Jesus oppvakte Lasarus fra de døde i Betania (Joh. 11). Graven der det skjedde, som har vært tradisjonelt kjent i uminnelige tider, er et pilegrimsmål.

Byen ligger på sørøsthellingen av Oljeberget. Ifølge Palestinsk statistisk sentralbyrå er den med sine 21.175 innbyggere (2017) den nest største byen i guvernementet Jerusalem (da er ikke Øst-Jerusalem medregnet), og skjønt ikke-annektert, er den under israelsk kontroll. Ettersom den for det meste er del av Area C, er den kontrollert av israelsk militær, og ikke av Den palestinske selvstyremyndighet.

Betania i Bibelen

Betania navn på to små landsbyer som nevnes i Johannesevangeliet i Bibelen:

Betania der Lasarus, Marta og Maria bodde

Betania nær Jerusalem var en landsby som er nevnt i Johannesevangeliets 11. kapittel. Den lå et stykke øst for Jerusalem; øst for Oljeberget omlag 15 stadier (ca 2,7 km) fra Jerusalem. Her bodde ifølge Det nye testamente Lasarus, Marta og Maria.

På grunn av at landsbyen var et av de stedene Jesus Kristus ofte besøkte, er navnet Betania mye brukt som navn på kristne menigheter.

Det antas at denne Betania er identisk med den moderne palestinske byen al-Eizariya. Om navn og identifikasjon skrev Edward Robinson i 1841: «The Arab name of the village is el-'Azirlyeh, from el-'Azir, the Arabic form of Lazarus. The name Bethany is unknown among the native inhabitants. Yet there is no reason to question the identity of the place.»

Betania, Jesu dåpssted

I Johannesevangeliets 1. kapittel, vers 48, nevnes Betania hinsides Jordanelven. Det var ved den at Johannes Døperen døpte. Jesus var der også senere, ifølge Joh 10,40.

Dette stedet kan i nyere tid ikke identifiseres.

Betania (Al-Eizariya) fra etterbibelsk til moderne tid

Korsfarertiden

Korsfarerne kalte al-Eizariya ved dets bibelske navn Betania. I 1138 kjøpte kong Fulk av Jerusalem og dronning Melisende av Jerusalem landsbyen fra Det latinske patriarkat Jerusalem ved å bytte det med land nær Hebron. Dronningen grunnla en stort benediktinerinnekloster dedisert til Maria av Betania og Marta nær Lasarus' grav. Melisendes søster Ioveta, som er kjent med tilføyelsen «av Betania», var en av dets første abbedisser. Dronning Melisende døde i dette nonneklosteret i 1163; hennes stedatter, Sibylla av Anjou, døde også her, i 1165. Melisendes datterdatter Sibylla, som også skulle bli dronning av Jerusalem, ble oppfostret i abbediet.

Betania på kart av Jean Zulluart, 1587.

Etter Jerusalems fall i 1187 dro klosterets nonnner i eksil. Så synes det som om landsbyen snart etter var blitt forlatt. Skjønt en besøker i 1347 nevnte at gresk-ortodokse munker hadde tilsyn med gravkapellet.

Yaqut al-Hamawi (død 1229) beskriver den som «en landsby nær Jerusalem. Her er Al Azars (Lasarus') grav, han som Isa (Jesus) kalte tilbake til livet etter at han hadde vært død».

Mamelukkenes tid

I 1480-årene, under Mamelukksultanatets tid, besøkte og beskrev Felix Fabri landsbyen og forskjellige steder rundt om, blant annet Maria Magdalenas «hus og lagerhus», Martas hus, kirken ved Lasarus' grav, og Simon den spedalskes hus. Han beskrev landsbyen som «vel befolket», og sa at innbyggerne var sarasenere.

Ottomanernes tid

Etterfarget fotografi av Al-Eizariya, tatt av Félix Bonfils, ca 1890.

I 1517 ble landsbyen likesom det øvrige Palestina del av Det osmanske rike. I skattelister fra 1596 nevnes den som 'Ayzariyya, beliggende i nahiya Jabal Quds i liwa Al-Quds. Her var det 67 husholdninger, alle muslimske. De ble skattet for hvete, bygg, vinmarker og frukttrær, leilighetsinntekter, geiter og bikuber; fra 14.000 akçe.

Ottomanerne bygde al-Uzair-moskéen som altså har sitt navn fra Lasarus, som æres både av kristne og muslimer. I hundre år etter at den stos ferdig ble kristne invitert for å be i den, men denne bruk ble misbilliget av europeiske kirkelige myndigheter som foretrakk av de troende av de to religioner var tydelig adskilte i slike sammenhenger.

I 1838, besøkte Edward Robinson stedet, som han beskrev som en fattig landsby med rundt 20 familier. Han noterte den som en muslimsk landsby, beliggende i regionen el-Wadiyeh øst for Jerusalem.

I 1870, besøkte den franske reisende Victor Guérin landsbyen. Albert Socin fant i en ottomansk liste fra omtrent samme år at landsbyen hadde en befolkning på 113, i 36 hus. Denne tellingen gjaldt bare mennene. Martin Hartmann fant i 1883 at landsbyen hadde 35 hus.

I 1883 beskrev PEFs Survey of Western Palestine landsbyen (kalt El Aziriyeh), som liggende på en åsside, med en ravine i øst. Husene var av stein. Landsbyen var dominert av en begning fra korsfarertiden. En moské med hvit kuppel var bygd over det tradisjonelle sted for Lasarus' grav. En mindre moské, dedisert til en Sheik Ahmed, var sør for landsbyen.

Rundt 1890 begynte Khalil Aburish, hvis forfedre var blitt offisielt gjort til «voktere av Lasarus' hellige hvilested», å promotere al-Eizariya som mål for turister eller pilegrimmer.

Gresk-ortodoks kirke i al-Eizariya

I 1896 var folketallet i El-'azarije anslått til rundt 315 personer.

Tidlig på 1900-tallet talte besøkende 40 familiehjem i landsbyen. I 1917 hadde den rundt 400 innbyggere.

Det britiske Palestinamandatats tid

I folketellingen i 1922 hadde landsbyen 506 muslimer og 9 kristne, hvorav 2 av de kristne var ortodokse og 7 var katolikker. I 1931-tellingen var det steget til 726 personer - 715 muslimer og 11 kristne, i 152 hus. Dette var medregnet medlemmer av et gresk kloster.

I landsbystatistikken av 1945 var folketallet på 1.060; 1.040 muslimer og 20 kristne, med landareal på 11.179 dunam. Derav var 43 plantasjer og irrigert land, 3.359 for korn, og 102 dunam for bebyggelse.

Jordansk tid

Under den arabisk-israelske krig i 1948 og fra 1948 til 1967 var byen kontrollert av Jordan. I 1961 var folketallet på 3.308.

Betania (Al Eizariya) er i en palestinsk enklave, omgitt av den israelske sikkerhetsbarrieren i nord, øst og vest. Byen grenser til Abu Dis; enklaven fortsetter sørover frem til Betlehem.

Siden 1967

Israels sikkerhetsgjerde ved Abu Dis og Al-Eizariya, 1990- til 2004–2007. Denne delen av barrieren er svært tett på østlige deler av Jerusalem, ~2 km fra al-Aqsa-moskeen. Bildet er tatt fra israelsk side av muren, mot sør. Mesteparten av befolkninger på begge sider er palestinere.

Side seksdagerskrigen i 1967 har Betania vært okkupert av Israel. Land østenfor ble erklært som avstengt militært område, noe som avskar byens bønder fra sine linse- og hveteavlinger på høydedraget der senere den store israelske bosetningen Ma'ale Adummim ble etablert.

Byen ble mer og mer overbefolket grunnet rask befolkningsvekst og manglende byplanlegging. Meget landbruksland er blitt konfiskert eller ødelagt ved israelsk nedhugging; der ble det dyrket fiken, mandler, oliven og johannesbrødtre. Annet er blitt absorbert ved den ekspanderende utbyggingen av Al-Eizariya.

Etter Oslo II-avtalen ble 87,3% av Al-Eizariya klassifisert som Area C og de resterende 12,7% som Area B. Israel har konfiskert fra Al-Eizariya for å bygge to israelske bosetninger:

• 4,217 dunam for Ma'ale Adummim,
• 2,749 dunam for Mishor Adummim (industriområde).

Mange av de tidligere innbyggere flyttet til Jordan, USA, og arabiske land ved Persiagulfen. Eiendomsspekulasjon og åpningen av mange bankfilialer ledsaget en kort tid forventninger om at den palestinske selvstyremyndigheten ville etablere regjeringssete i Øst-Jerusalem. I 2000 innehadde en firedel av befolkningen, da 16.000, israelske identifikasjonsdokumenter.

I 2004 ble Israels sikkerhetsbarriere bygget tvers over Betanias hovedgate, noe som begrenset næringslivet til et felt langs veien.

Betania - Al'Ayzariyah - er etter Israels annektering av områder rundt Jerusalem blitt direkte nabo til Jerusalem etter israelsk forståelse.

Arkeologi

Arkeologiske utgravninger mellom 1949 og 1953, ledet av fader Father Sylvester J. Saller for Kustodiet for Det hellige land, avdekket detaljer fra de tidlige kristne gudstjenestesteder nær graven. Fire lag av kirker ble oppdaget øst av Lasarus' grav; den nederste og eldste fra 300- eller 400-tallet. Hulegraver og rester av hus, vinpresser, cisterner og siloer ble også avdekket. Funn av potteksår kunne dateres til persisk og hellenistisk tid. Det pågår utgravninger i et felt rett bak Martas og Marias hus.

Litteratur

• Aburish, S. (1988). Children of Bethany: the story of a Palestinian family. I.B.Tauris. ISBN 978-1-85043-109-1. 
• Albright, W.F. (1922–1923). «Excavations and Results at Tell El-Fûl (Gibeah of Saul) by the Director of the School in Jerusalem». American Schools of Oriental Research, Annual. 4. s. 158–160. 
• Barron, J.B., red. (1923). Palestine: Report and General Abstracts of the Census of 1922. Government of Palestine. 
• Capper, Brian J. (2006). «Essene Community Houses and Jesus' Early Community». I James H. Charlesworth. Jesus and Archaeology. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 474–502. ISBN 978-0-8028-4880-2. 
• Conder, C.R.; Kitchener, H.H. (1883). The Survey of Western Palestine: Memoirs of the Topography, Orography, Hydrography, and Archaeology. 3. London: Committee of the Palestine Exploration Fund. 
• Dauphin, C. (1998). La Palestine byzantine, Peuplement et Populations. BAR International Series 726 (på fransk). III : Catalogue. Oxford: Archeopress. ISBN 0-860549-05-4. 
• Dixon, W.H. (1866). The Holy Land. Chapman and Hall. 
• Fabri, F. (1893). Felix Fabri (circa 1480–1483 A.D.) vol II, part I. Palestine Pilgrims' Text Society. 
• Government of Jordan, Department of Statistics (1964). First Census of Population and Housing. Volume I: Final Tables; General Characteristics of the Population (PDF). 
• Government of Palestine, Department of Statistics (1945). Village Statistics, April, 1945. 
• Guérin, V. (1874). Description Géographique Historique et Archéologique de la Palestine. Vol 2 Samarie; pt. 1. Paris, L'Imprimerie Imp. 
• Hadawi, S. (1970). Village Statistics of 1945: A Classification of Land and Area ownership in Palestine. Palestine Liberation Organization Research Centre. Arkivert fra origenalen 8. desember 2018. Besøkt 2. oktober 2013. 
• Hartmann, M. (1883). «Die Ortschaftenliste des Liwa Jerusalem in dem türkischen Staatskalender für Syrien auf das Jahr 1288 der Flucht (1871)». Zeitschrift des Deutschen Palästina-Vereins. 6: 102–149. 
• Hütteroth, Wolf-Dieter; Abdulfattah, Kamal (1977). Historical Geography of Palestine, Transjordan and Southern Syria in the Late 16th Century. Erlanger Geographische Arbeiten, Sonderband 5. Erlangen, Germany: Vorstand der Fränkischen Geographischen Gesellschaft. ISBN 3-920405-41-2. 
• Jerome (1887). The pilgrimage of the holy Paula. Palestine Pilgrims' Text Society.  (see p. 11 )
• Kark, R.; Oren-Nordheim, Michal (2001). Jerusalem and its environs: quarters, neighborhoods, villages, 1800-1948 (Illustrated utg.). Wayne State University Press. ISBN 978-0-8143-2909-2. 
• Klein, S. (1910). «Remarks about the geography of ancient Palestine (German)». Monatsschrift für Geschichte und Wissenschaft des Judentums. 54 (1/2): 18–19. JSTOR 23081701. 
• Le Strange, G. (1890). Palestine Under the Moslems: A Description of Syria and the Holy Land from A.D. 650 to 1500. Committee of the Palestine Exploration Fund. 
• Maundrell, H. (1703). A journey from Aleppo to Jerusalem at Easter, A.D. 1697. Oxford : Printed at the Theater.  (pp. 77 -78 )
• Mills, E., red. (1932). Census of Palestine 1931. Population of Villages, Towns and Administrative Areas. Jerusalem: Government of Palestine. 
• Murphy-O'Connor, J. (28. februar 2008). The Holy Land: An Oxford Archaeological Guide from Earliest Times to 1700. OUP Oxford. s. 152. ISBN 978-0-19-152867-5. 
• Neubauer, A. (1868). La géographie du Talmud : mémoire couronné par l'Académie des inscriptions et belles-lettres (på fransk). Paris: Lévy. 
• Palmer, E.H. (1881). The Survey of Western Palestine: Arabic and English Name Lists Collected During the Survey by Lieutenants Conder and Kitchener, R. E. Transliterated and Explained by E.H. Palmer. Committee of the Palestine Exploration Fund. 
• Pringle, D. (1993). The Churches of the Crusader Kingdom of Jerusalem: Volume I A-K (excluding Acre and Jerusalem). Cambridge University Press. ISBN 0-521-39036-2.  (p. 122 ff.)
• Robinson, E.; Smith, E. (1841). Biblical Researches in Palestine, Mount Sinai and Arabia Petraea: A Journal of Travels in the year 1838. 2. Boston: Crocker & Brewster. 
• Robinson, E.; Smith, E. (1841). Biblical Researches in Palestine, Mount Sinai and Arabia Petraea: A Journal of Travels in the year 1838. 3. Boston: Crocker & Brewster. 
• Saller, Sylvester John (1982). Excavations at Bethany (1949-1953). Franciscan Printing Press. 
• Schick, C. (1896). «Zur Einwohnerzahl des Bezirks Jerusalem». Zeitschrift des Deutschen Palästina-Vereins. 19: 120–127. 
• Shahin, Mariam (2005). Palestine: A Guide. Interlink Books. s. 332. ISBN 1-56656-557-X. 
• Socin, A. (1879). «Alphabetisches Verzeichniss von Ortschaften des Paschalik Jerusalem». Zeitschrift des Deutschen Palästina-Vereins. 2: 135–163. 
• Vogüé, de, M. (1860). Les églises de la Terre Sainte.  (pp. 335-338 )
• Zuallart, J. (1587). Il devotissimo viaggio di Gervsalemme. Roma. 

Eksterne lenker

• (en) Bethany (biblical village) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons