Bispedømme
Bispedømme (norrønt: biskupsdǿmi)[1] er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene.[1] Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. Før 1919 ble bispedømmet kalt stift i Norge, noe det fortsatt kalles i blant annet Danmark og Sverige. I Den ortodokse kirke har man en tilsvarende enhet, normalt kalt eparki. Alle bispedømmer i Den norske kirke skal etter lov av 16. juni 1933 ha et bispedømmeråd.[2]
Den norske kirke
[rediger | rediger kilde]
Det er 11 lutherske bispedømmer i Norge:
- Oslo bispedømme (opprinnelse i 1070)
- Borg bispedømme (opprettet i 1969)
- Hamar bispedømme (opprinnelse i 1153, opprettet 1864)
- Tunsberg bispedømme (opprettet 1948)
- Agder og Telemark bispedømme (opprettet 1682)
- Stavanger bispedømme (opprinnelse i 1125, opprettet 1925)
- Bjørgvin bispedømme (opprinnelse i 1070)
- Møre bispedømme (opprettet 1983)
- Nidaros bispedømme (opprinnelse i 1070)
- Sør-Hålogaland bispedømme (opprinnelse i 1804, opprettet 1952)
- Nord-Hålogaland bispedømme (opprinnelse i 1804, opprettet 1952)
Inntil 1998 var regelen at Oslo biskop fungerte som kirkens preses. Fra dette året ble det besluttet at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Ved bispemøtet i 2011 ble det er opprettet en fast presesbiskop vil være «fremst blant likestilte» (primus inter pares), liknende erkebiskopen i Svenska kyrkan og i den Den evangelisk-lutherske kirken i Finland. Dette bispeembete skal bruke det meste av sin tid på presesoppgaver, med Nidarosdomen som felles domkirke med Nidaros biskop, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde.
Bispedømmene er organisert i to parallelle strukturer. De består av prostier, men også av kirkelige fellesråd.
Den katolske kirke i Norge
[rediger | rediger kilde]Opprinnelig (fra 831 til 1103) var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 var så kirken i Norge underlagt Lund i Skåne som den gangen tilhørte Danmark. I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet og omfattet Norgesveldet.
Allerede i 1070, før landet fikk egen erkebiskop, var det opprettet tre bispedømmer med bispeseter i Alpsa, Biargina og Nithirosa, hvilket var Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros (Trondhjem). Etter hvert ble antallet katolske bispedømmer utvidet til fem, ved at Stavanger bispedømme ble opprettet i 1125 og Hamar bispedømme ble opprettet i 1153. Disse fem regnes således som de fem historiske bispesetene i Norge.
I dag er det tre katolske kirkedistrikter (et bispedømme og to territorialprelaturer) i Norge:
Den evangelisk-lutherske kirke i Norge
[rediger | rediger kilde]Etter reformasjonen i 1536-7 ble antallet bispedømmer (stift) i Norge redusert til fire:
Senere endringer
[rediger | rediger kilde]- 1624: Oslo stift fikk navnet Christiania stift, fra 1877 skrevet Kristiania stift
- 1682: Bispesetet til Stavanger stift flyttet til Christianssand og gitt navnet Christianssand stift.
- 1804: Tromsø stift skilt ut fra Trondhjems stift. Endret i 1919 navn til Hålogaland bispedømme
- 1864: Hamar stift skilt ut fra Christiania stift
- 1925: Stavanger bispedømme skilt ut fra Kristiansand bispedømme
- 1947: Tunsberg bispedømme skilt ut fra Oslo bispedømme
- 1952: Hålogaland bispedømme delt i Sør-Hålogaland bispedømme og Nord-Hålogaland bispedømme
- 1969: Borg bispedømme skilt ut fra Oslo bispedømme
- 1983: Møre bispedømme skilt ut fra Bjørgvin bispedømme og Nidaros bispedømme
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Søk etter Bispedømme i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
- ^ Regler for valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet, Lovdata.no