Blues

Bluesgitarist B.B. King i 2009.

Blues er en form for musikk som kjennetegnes av såkalte blåtoner, gjentagende mønstre og den mye brukte tolvtaktersstrukturen. Formen oppsto i afroamerikanske miljøer i det sydlige USA i overgangen fra det 19. til det 20. århundre med utgangspunkt i spirituals, arbeidersanger, field hollers, afroamerikansk folkemusikk og rimende, fortellende ballader med engelsk og skotsk-irsk opphav. Forbindelsen til afrikansk musikk høres i blåtonene og call and response-mønstrene både i tekst og musikk. Bluesen påvirket senere amerikansk og vestlig popullærmusikk, gjennom å gi elementer til jazz, bluegrass, rhythm and blues, rock and roll, hiphop og popmusikk. Bluesmusikk bruker gjerne akkompagnement på gitar; ulike retninger legger ulik vekt på instrumenter som gitar, bassgitar, piano, trommer og munnspill.

Etymologi

«The blues» er et sjargonguttrykk som viser til et anfall av «the blue devils», det vil si nedstemthet, depresjon og tristhet. En tidlig bruk av frasen finnes i George Colmans farse 'Blue Devils (1798). Et annet tidlig tilfelle finnes hos den amerikanske dikteren Washington Irving i 1807. På 1800-tallet ble frasen en eufemisme både for delirium tremens og politiet, og ble brukt i brev fra soldater i den amerikanske borgerkrigen. Tidligste kjente tilfelle i afroamerikansk musikk er fra 1912, dog kan det skrive seg fra mye før det, da Hart Wands Dallas Blues ble den første rettighetsbelagte blueskomposisjonen. Siden det har «the blues» i sangtekster som regel beskrevet et trist humør.

Improvisasjon er sentralt i blues, og den mest brukte bluesskalaen er en mollpentatonskala med blåtonen i tillegg. Blåtonen er tritonusen til grunntonen. Med blåtonen får vi to halvtonetrinn etter hverandre fra kvarten til kvinten. Bluesskala i C-dur: C – Eb – F – Gb – G – Bb – C. Rytmikken i blues er relativt enkel. Den er stort sett preget av et gitarkomp som går hele vegen med triolpunkteringer og en solo som baserer seg på gjentagelser og med mye pauser. En vanlig tolvtaktersstruktur i blues kan være:

C | F | C | C7 | F | F | C | C7 | G | F | C | G7

Viktige trekk

Det er få karakteristika som er felles for all blues, siden sjangeren i stor grad formes av den enkelte utøvers tilnærming. Det er allikevel noen trekk som har vært til stede hele tiden.

Opphav

«Call-and-response shouts» var en tidlig form for blues-lignende musikk, enda formen ikke har noen særlig musikalsk struktur. Slaver i USA sang slike og lignende former til arbeidet. Det vi nå kjenner som blues kan sies å være basert på europeiske harmonier og vestafrikansk call-and-response-tradisjon, samlet i samspillet mellom stemmen og instrumenter, særlig og opprinnelig gitar. Senere ble akkompagnementer og harmonier fra minstrelshow og spirituals lagt til uttrykket. Sjangeren hentet også trekk fra ragtime, som utviklet seg omtrent samtidig, men mistet de "opprinnelige melodiske mønstrene fra afrikansk musikk". Bluessanger fra denne tidlige perioden, som innspillinger av Lead Belly og Henry Thomas, har en rekke forskjellige strukturer; tolv-, åtte- og seksten-takters blues med vekt på tonika, subdominant og dominant (se diatonisk funksjon) hadde ennå ikke etablert seg som så enerådende som de skulle bli.

Tekster

Tekstene i tidlig blues var ofte lange fortellinger med nokså fri form. Sangeren sang om «sine egne sorger i en brutal virkelighet: tapt kjærlighet, ufølsomme politimenn, undertrykkelse fra hvite [og] harde tider» Mange av de eldste opptakene av blues har tøffe, realistiske tekster i motsetning til tekstene i populærmusikken fra samtiden, noe «Down In the Alley» av Memphis Minnie er et godt eksempel på. Musikk som dette ble kalt baljebass-musikk (gut bucket blues); en baljebass er et hjemmelaget strengeinstrument, laget av en balje man brukte til å rense svineinvoller, en ingrediens i slavenes mat. Baljebassbluesen dreide seg ofte om røffe, eller dampende, forhold mann og kvinne i mellom, uflaks og harde tider. Baljebassbluesen ga bluesmusikken et dårlig rykte. Kirkegjengere skydde bluesen; men fremstående bluesmusikere, som Son House og Skip James hadde en rekke religiøse sanger på repertoaret, og artister som Reverend Gary Davis og Blind Willie Johnson blir ofte regnet som bluesmusikere i det musikalske, mens tekstene deres er tydelig religiøse.

Hokum er en retning som bar preg både av farse og komedie, med Tampa Reds «Tight Like That» som et godt eksempel på ordleken og de mange (ofte upassende) underforståtthetene.

I etterkrigsbluesen var tekstene noe enklere, og tekstene dreide seg nesten utelukkende om sangerens seksuelle bekymringer. Temaer som gikk igjen før andre verdenskrig, som økonomiske problemer, samferdsel, teknologi, hester, kuer, Djevelen, gambling, magi, oversvømmelser og tørke, forsvant i etterkigsbluesen.

Den mest utbredte versstrukturen i bluesmusikken knyttes til den mest utbredte formen, 12-takters blues, på formelen A A B:

I followed her to the station with a suitcase in my hand

And I followed her to the station with a suitcase in my hand

Well it's hard to tell it's hard to tell, when all your love's in vain

(Robert Johnson: «All My Love In Vain»)

Musikalske trekk

De harmoniske strukturene i blues var ennå ikke tydelig definert i de første tiårene på 1900-tallet. Mange sanger var på en åttetaktersform, som «How Long Blues» og «Key to the Highway», andre var i odde former: Howlin' Wolfs «Sitting On Top of the World» følger et nitakters skjema. Rundt 1930 var tolvtakters blues blitt standarden, selv om andre skjemaer figurerte og figurerer. Taktarten er gjerne 4/4. Den typiske harmoniske strukturen er slik:

I	I eller IV	I	I
IV	IV	I	I
V	IV	I	I eller V

der romertallene viser til skalatrinn (se diatonisk funksjon). I C-dur vil derfor I være C, IV vil være F, og V vil være G. Teksten slutter gjerne i den tiende takten, slik at de to siste taktene kun fylles med av det akkompagnerende instrumentet, med en såkalt turnaround. Denne kan være svært kompleks harmonisk, men ender i de fleste tilfeller enten på tonika (I) eller aller helst på dominant (V).

Melodiene i blues kjennetegnes av små terser, tritonus og liten septim (de såkalte blåtonene)

Opphav

Okahumkee på Ocklawaha. bilde fra 1890-årene av en turistbåt i Florida med svarte musikere som spiller gitar

Blues har utviklet seg fra den vokale musikken uten akkompagnement, og de muntlige tradisjonene til afroamerikanske slaver (importert fra Vest-Afrika, hovedsakelig Mali, Senegal, Gambia og Ghana) og svarte bønder til mange forskjellige stiler og undersjangre med variasjoner fra region til region i USA og senere også Europa og Afrika. De musikalske formene og stilene til det som i dag blir regnet som «blues» og moderne countrymusikk, oppstod i de samme regionene på 1800-tallet i det sørlige USA. Innspillinger med blues og country går helt tilbake til 1920-årene da plateindustrien utviklet seg og dannet markedskategorier kalt «rasemusikk» og «hillbillymusikk» for å selge musikk av svarte for svarte og av hvite for hvite. Svarte og hvite musikere spilte ofte sammen og lærte av hverandre, men innspillinger med grupper med blandet besetning forekom svært sjelden. Et unntak var den hvite banjospilleren Polk Miller (1844-1913) og hans fire svarte medspillere i Old South Qartette.

På denne tiden ble det ikke noe klart musikalsk skille mellom blues og country, bortsett fra etnisiteten til de som spilte musikken, og selv dette ble ikke godt dokumentert av plateselskapene. Studier har vist at opphavet til spirituals var da slavene hørte de sørlige hvite sine salmer og formet sine egne toner fra salmene til metodisten John Wesley, som predikanter på 1800-tallet tok med seg, og senere skotsk-irsk musikk. Den afroamerikanske økonomen og historikeren Thomas Sowell skriv også at tidligere svarte slaver til en viss grad ble påvirket av kulturen til sine skotsk-irske naboer. Studiene viser derimot også at mange sider av blues-uttrykket kommer fra afroamerikansk kultur.

Vi kjenner ikke helt til de sosiale og økonomiske årsakene til at blues oppstod. Første gang blues oppstod er heller ikke noe en vet sikkert. Starten blir ofte datert til mellom 1870 og 1900, en periode som skjedde samtidig med frigjøring og senere utviklingen av såkalt juke joints der svarte gikk for å høre på musikk, danse og ofte gamble etter en dag med hardt arbeid, og overgangen fra slaveri til forpakting, småskala jordbruksproduksjon og utbyggingen av jernbanene i det sørlige USA.

Flere historikere ser på utviklingen av bluesmusikk tidlig på 1900-tallet som en overføring av musikk spilt av grupper til en mer individuell stil. De hevder at utviklingen av blues er knyttet til den nye friheten som de tidligere slavene hadde fått. Ifølge Lawrence Levine var det en direkte sammenheng mellom den nasjonale ideologiske framhevingen av det individuelle, populariteten til Booker T. Washingtons lære og bluesen tilblivelse. Videre sier han at psykologisk, sosialt og økonomisk ble de tidligere slavene kulturforandret på en måte som hadde vært umulig under slaveriet og at det ikke var overraskende at dette kom fram i musikken deres.

Førkrigsblues

De amerikanske noteforlagene produserte mye ragtimemusikk. I 1912 gav de ut notene til tre blues-lignende sanger som ble veldig populære, og dette førte til at Tin Pan Alley raskt hev seg rundt og gav ut «Baby Seals' Blues» av «Baby» F. Seals (arrangert av Artie Matthews), «Dallas Blues» av Hart Wand og «The Memphis Blues» av W. C. Handy.

Handy var en formelt utdannet musiker, komponist og arrangør som var med på å gjøre blues populært ved å transkribere og instrumentere blues på en nesten symfonisk måte med band og sangere. Han ble en populær og produktiv låtskriver og kalte seg selv «Father of the Blues» («Bluesens far»), men komposisjonene hans kan skildres som en blanding av blues med ragtime og jazz, noe som ble gjort lettere med bruk av cubanske habnerarytmer som lenge hadde vært en del av ragtime; Handys viktigste bidrag var «St. Louis Blues».

I 1920-årene ble blues en viktig del av afroamerikansk og amerikansk populærmusikk, og nådde et hvitt publikum via Handys arrangement og klassiske kvinnelige bluesartister. Blues utviklet seg fra uformelle framføringer i barer til underholdning i teater. Bluesframføringer ble organisert av Theater Owners Bookers Association i nattklubber som Cotton Club og juke joints, som barene langs Beale Street i Memphis. Denne utviklingen førte til at det dukket opp mange stiler og et klarere skille mellom blues og jazz. Flere plateselskaper, som American Record Corporation, Okeh Records og Paramount Records, begynte å spille inn i afroamerikansk musikk.

Etter hvert som plateindustrien vokste, ble countrybluesartister som Bo Carter, Blind Lemon Jefferson, Lonnie Johnson, Tampa Red og Blind Blake populære i det afroamerikanske samfunnet. Sylvester Weaver var den første som spilte inn musikk med slidegitar der han dro et knivblad eller den avsagde halsen på en flaske over gitarhalsen. Slidegitaren ble en viktig del av deltablues. De første bluesinnspillingene fra 1920-tallet var i to kategorier, en tradisjonell, landlig countryblues og glattere «byblues» eller urban blues.

Countrybluesartister improviserte ofte, enten uten akkompagnement eller med bare en banjo eller en gitar. Det var mange regionale stiler innenfor countryblues tidlig på 1900-tallet. Mississippi- eller deltablues var en tradisjonell og enkel stil med lidenskapelig vokal sammen med slidegitar. Robert Johnson, var en artist som kombinerte både urban og landlig blues, men han hadde få innspillinger. Sammen med Robert Johnson spilte forgjengerne hans Charley Patton og Son House deltablues. sangere som Blind Willie McTell og Blind Boy Fuller spilte den sørøstlige «vanskelige og lyriske» piedmontbluesen som benyttet en komplisert fingerplukkingsteknikk på gitaren. Georgia hadde også en tidlig slidetradisjon.

1920-tallet og framover

Den livlige memphisblues-stilen, som utviklet seg i 1920- og 1930-årene rundt Memphis i Tennessee var påvirket av jug band, som Memphis Jug Band og Gus Cannon's Jug Stompers. Artister som Frank Stokes, Blind Old Tom Anderson, Sleepy John Estes, Robert Wilkins, Big Boy Brazier, Joe McCoy og Memphis Minnie benyttet i blues for øvrig uvanlige instrument som vaskebrett, fele, kazoo eller mandolin. Memphis Minnie var kjent for sin vanskelige gitarstil. Pianisten Memphis Slim begynte karrieren sin i Memphis, men den forholdsvis særegne stilen hans var glattere og hadde flere element av swing. Mange bluesmusikere i Memphis flyttet til Chicago sent i 1930- eller tidlig i 1940-årene og ble en del av den urbane bluesbevegelsen som blandet country og elektrisk blues.

Bessie Smith, en tidlig bluessangerinne som var kjent for den kraftige stemmen sin.

Urbane bluesstiler var mer kodifiserte og kompliserte. Klassiske kvinnelige urbane eller varietébluessangere var populære i 1920-årene, som Mamie Smith, Gertrude «Ma» Rainey, Bessie Smith og Victoria Spivey. Mamie Smith, som var mer en varietéartist enn en bluesartist, var den første afroamerikaneren som spilte inn blues i 1920. Den andre platen hennes, «Crazy Blues» solgte 75 000 eksempler den første måneden.

Ma Rainey, som ble kalt «Mother of Blues», og Bessie Smith sang hver sang rundt sentertoner, trolig for at stemmen skulle bære lettere til den andre siden av rommet. Urbane mannlige artister inkluderte populære svarte musikere som Tampa Red, Big Bill Broonzy og Leroy Carr. Før andre verdenskrig ble Tampa Red av og til kalt «the Guitar Wizard» («Gitartrollmannen») Carr valgte å bli akkompagnert av et piano, noe som var uvanlig på denne tiden.

En annen utvikling i denne perioden var storbandblues. «Territoriumbanda» med base i Kansas City, som Benny Moten orchestra, Jay McShann og Count Basie Orchestra spilte også blues, med 12-taktsbluesinstrumentaler som Basies «One O'Clock Jump» og «Jumpin' at the Woodside» og larmende «bluesroping» av Jimmy Rushing på sanger som «Going to Chicago» og «Sent for You Yesterday». En velkjent storbandblues-sang var Glenn Millers «In the Mood». I 1940-årene utviklet jump blues-stilen seg. Jump blues er påvirket av storbandmusikk og benytter saksofon eller andre messingblåseinstrumenter og gitar i rytmeseksjonen for å skape et jazzaktig og uptempo lydbilde med høyttravende vokal. Jump blues-sanger av Louis Jordan og Big Joe Turner, som holdt til i Kansas City, påvirket senere utviklingen av rock and roll og rhythm and blues.

Ei typisk basslinje i boogie-woogie

Boogie-woogie var en annen viktig stil i urban blues i 1930- og tidlig i 1940-årene. Selv om stilen ofte blir assosiert med solopiano, ble boogie-woogie også benyttet til å akkompagnere sangere og som en solodel i band og små jazzorkestre. Boogie-Woogie-stilen hadde en fast bassgang, en ostinato eller et riff og endring av tonenivå på venstrehånden, mens høyrehånden utpenslet og fylte ut hver akkord. En pioner innen boogie-woogie var Jimmy Yancey and the Boogie-Woogie Trio (Albert Ammons, Pete Johnson og Meade Lux Lewis) fra Chicago. Andre boogie-woogie-artister fra Chicago var Clarence «Pine Top» Smith og Earl Hines, som knyttet drivende rytmer fra ragtimepianister med venstrehånden sammen med melodiske toner som lignet Louis Armstrongs trompet med høyrehånden. Den glatte Louisiana-stilen til Professor Longhair, og i nyere tid Dr. John, blander klassisk rhythm and blues med bluesstiler.

Tidlig etterkrigsblues

Etter andre verdenskrig og i 1950-årene ble nye stiler innen elektrisk blues populært i byer som Chicago, Detroit og St. Louis. Elektrisk blues benyttet elektriske gitarer, elektrisk bass, trommer og munnspill gjennom en mikrofon. Chicago ble et senter for elektrisk blues tidlig i 1950-årene. Chicagoblues er i stor grad påvirket av Mississippiblues, fordi mange artister hadde flyttet dit fra Mississippi-regionen. Howlin' Wolf, Muddy Waters, Willie Dixon, og Jimmy Reed var alle født i Mississippi og flyttet til Chicago under den store afroamerikanske folkevandringa. Stilen deres er basert på bruken av elektrisk gitar, av og til slidegitar, munnspill og en rytmeseksjon av bass og trommer. J. T. Brown som spilte i Elmore James' eller J. B. Lenoir sitt band, benyttet også saksofoner, men disse ble mer benyttet som akkompagnement eller rytmisk støtte og ikke soloinstrument.

Little Walter og Sonny Boy Williamson (Rice Miller) er kjente munnspillartister i tidlig chicagoblues. Andre munnspillartister som Big Walter Horton var også viktige. Muddy Waters og Elmore James var kjent for sin nyskapende bruk av elektrisk slidegitar. B. B. King og Freddie King (ingen slektskap), som ikke benyttet slidegitar, var også viktige gitarister innen elektrisk blues, selv om de ikke var fra Chicago. Howlin' Wolf og Muddy Waters var kjent for sine dype, «brumlete», stemmer.

Bassist og låtskriver Willie Dixon spilte en stor rolle i chicagoblues-miljøet. Han skrev mange standardsanger i perioden, som «Hoochie Coochie Man», «I Just Want to Make Love to You» (begge skrevet for Muddy Waters) og «Wang Dang Doodle» og «Back Door Man» for Howlin' Wolf. De fleste artistene som spilte chicagoblues gav ut musikken sin på Chess Records i Chicago. Andre viktige bluesselskap i denne perioden J.O.B. Records og Vee-Jay Records.

I 1950-årene hadde blues en stor påvirkning på amerikansk populærmusikk og særlig i utviklingen av rockabilly. Mens populære artister som Bo Diddley og Chuck Berry var påvirket av chicagoblues avvek den entusiastiske framføringen deres fra det melankolske aspektet i blues. Diddley og Berrys tilnærming var en av faktorene som medvirket til overgangen fra blues til rock ’n’ roll. Elvis Presley og Bill Haley var mer påvirket av jump blues og boogie-woogie. de gjorde rock and roll populære hos den hvite befolkningen. Chicagoblues påvirket også zydecomusikken fra Louisiana der Clifton Chenier benyttet blues-stiler. Zydecomusikere benyttet også elektrisk sologitar og cajun-arrangement fra bluesstandarder.

John Lee Hooker lagde sin egen bluesstil og fornyet den flere ganger gjennom den lange karrieren sin.

Andre bluesartister som T-Bone Walker, Michael Walton og John Lee Hooker var ikke direkte påvirket av Chicago-stilen. T-Bone Walker fra Dallas er ofte knyttet til californiablues, som er glattere enn chicagoblues og en overgang mellom chicagoblues, jump blues og swing med noen elementer av jazzgitar. John Lee Hookers blues er mer «personlig» og basert på Hookers dype stemme og akkompagnert av en enkel elektrisk gitar. Selv om han ikke er direkte påvirket av boogie woogie blir den «groovy» stilen hans av og til kalt «gitarboogie». Den første hitten hans «Boogie Chillen» nådde førsteplass på R&B-lista i 1949.

Sent i 1950-årene ble swamp blues utviklet nær Baton Rouge med artister som Slim Harpo, Sam Myers og Jerry McCain. Swamp blues har et senere tempo og enklere bruk av munnspill enn i chicagobluesen til Little Walter eller Muddy Waters. Sanger fra denne sjangeren er blant annet «Scratch my Back», «She’s Tough» og «I’m a King Bee».

Blues i 1960- og 1970-årene

På begynnelsen av 1960-tallet var sjangre påvirket av afroamerikansk musikk, som rock and roll og soul, av de mest populære musikksjangrene. Hvite artister hadde ført afroamerikansk musikk ut til et nytt publikum både i USA og resten av verden. I Storbritannia etterlignet britiske band amerikansk blues og den britiske bluesrocken fikk etter hvert en viktig rolle utpå 1960-tallet.

Blueslegenden B.B. King med gitaren sin «Lucille»

Bluesartister som John Lee Hooker og Muddy Waters fortsatte å spille for entusiastiske publikum og inspirerte nye artister til å kaste seg ut i tradisjonell blues, som Taj Mahal fra New York City. John Lee Hooker blandet bluesstilen sin med rock og spilte med yngre hvite musikere, og dannet en musikalsk stil som en kan høre på albumet Endless Boogie fra 1971. B. B. Kings virtuose gitarteknikk førte til at han fikk tilnavnet «kongen av blues». I motsetning til Chicago-stilen, benyttet King blåsere i bandet sitt, som saksofon, trompet og trombone, i stedet for slidegitar og munnspill. Bobby «Blue» Bland fra Tennessee, stod som B. B. King med ett bein i blues og et annet i R&B. I løpet av denne perioden spilte Freddie King og Albert King ofte med rock- og soulartister (Eric Clapton, Booker T & the MGs) og hadde en stor påvirkning på disse med sine musikkstiler.

Musikken til borgerrettsbevegelsen og ytringsfrihetsbevegelsen i USA førte til en ny interesse for tradisjonell amerikansk musikk og tidlig afroamerikansk musikk. I tillegg førte Jimmi Bass Music-festivaler som Newport Folk Festival tradisjonell blues til et nytt publikum og vekket interesse for akustisk blues fra førkrigstiden av artister som Son House, Mississippi John Hurt, Skip James og Reverend Gary Davis. Mange samlinger av klassisk førkrigsblues ble gitt ut på nytt av Yazoo Records. J. B. Lenoir fra chicagoblues-miljøet i 1950-årene spilte inn flere plater med akustisk gitar, av og til sammen med Willie Dixon på akustisk bass eller trommer. Sangene hans kommenterte politiske tema som rasisme eller vietnamkrigen, som var uvanlig i denne perioden. Et tekstutdrag fra sangen hans Alabama Blues er:

«I never will go back to Alabama, that is not the place for me (2x)
You know they killed my sister and my brother,
and the whole world let them peoples go down there free»

Det hvite publikumets interesse for blues i 1960-årene økte på grunn av Paul Butterfield Blues Band fra Chicago og den britiske bluesbevegelsen. Britisk blues ble utviklet i Storbritannia av band som Fleetwood Mac, John Mayall & the Bluesbreakers, The Rolling Stones, The Yardbirds og Cream, som spilte klassiske bluessanger fra Delta- eller chicagobluestradisjonen.

De britiske bluesmusikerne fra tidlig på 1960-tallet inspirerte mange amerikanske bluesrock-artister som Canned Heat, Janis Joplin, Johnny Winter, The J. Geils Band, Ry Cooder og Allman Brothers Band. Mange av Led Zeppelins første sanger var tolkinger av tradisjonelle bluessanger. En bluesrock-artist, Jimi Hendrix, var uvanlig for sin tid, en svart mann som spilte psykedelisk rock. Hendrix var en særs dyktig gitarist og en pioner innen bruken av lydeffekter som forvrenging og feedback i musikken sin. Gjennom disse artistene og andre påvirket bluesmusikken utviklingen av rock.

Sent på 1960-tallet oppsto West Side-stilen i Chicago med Magic Sam, Magic Slim og Otis Rush. West Side-stilen hadde en stødig rytmisk gitar, og en sterk elektrisk bass- og trommerytme. Albert King, Buddy Guy og Luther Allison hadde en West Side-stil som var dominert av elektrisk sologitar. Siden tidlig i 1970-årene har texasblues dukket opp der gitaren blir brukt til både soloer og rytme. I motsetning til West Side-blues, var texasblues sterkt påvirket av den britiske bluesrockbevegelsen. Framstående musikere innen texasblues er Johnny Winter, Stevie Ray Vaughan, The Fabulous Thunderbirds og ZZ Top. Disse musikerne debuterte på 1970-tallet, men fikk ikke stor internasjonal suksess før utpå 1980-tallet.

Blues på norsk

I Club 7-miljøet ble det i 1960-årene sunget bluesmusikk, men det var først i 1971 at en bluestekst ble utgitt på norsk språk. Den kanskje første norske bluesteksten var det Øystein Sunde som gav ut: «Hvis Glomma var whisky», en oversettelse av en Muddy Waters-låt, med tekst etter Gus Cannon, først innspilt i 1928. Kåre Virud ga ut sitt første album, Barbeinte engel, i 1974, det første bluesalbumet med bare norske tekster.

1980-årene til i dag

Siden 1980-årene har blues igjen blitt populært i visse deler av noen afroamerikanske samfunn, særlig rundt Jackson i Mississippi og andre «Deep South»-områder. Den ble ofte kalt «soulblues» eller «Southern Soul» og musikken fra denne bevegelsen fikk uventet suksess med to innspillinger på Malaco Records i Jackson: Z. Z. Hills Down Home Blues (1982) og Little Miltons The Blues is Alright (1984). Andre afroamerikanske artister i denne sjangeren er Bobby Rush, Denise LaSalle, Sir Charles Jones, Bettye LaVette, Marvin Sease og Peggy Scott-Adams.

Blues Foundation opprettet i 1980 Blues Hall of Fame der artister og personer av viktighet for bluesen velges inn en gang i året.

I 1980-årene fortsatte blues i både tradisjonelle og nye former. I 1986 kom albumet Strong Persuader og gjorde Robert Cray til en stor bluesartist. Det første Stevie Ray Vaughan-albumet var Texas Flood i 1983 og gitaristen fra Texas ble en stor internasjonal bluesstjerne. I 1989 ble John Lee Hooker igjen populær med albumet The Healer. Eric Clapton som var kjent for sine framføringer med the Blues Breakers og Cream gjorde comeback i 1990-årene med albumet Unplugged, der han spilte standardblues på akustisk gitar. Chris Rea slapp i 2005 en boks med 11 CD-plater, hvor han tar for seg ulike typer blues.

Unge bluesartister på 2000-tallet spiller alle typer blues, fra klassisk deltablues til mer rockbasert blues. Artister født etter 1970, som Sean Costello, John Mayer, Anthony Gomes, Shemekia Copeland, Jonny Lang, Corey Harris, Susan Tedeschi, Joe Bonamassa, The White Stripes, North Mississippi Allstars, Gracie B, The Black Keys, Bob Log III, Jose P og Hillstomp, har utviklet sine egne stiler.

Former

• Country blues
• Delta blues
• Texas-blues
• Urban blues (Chicago-blues)
• Rhytm and blues

Bluesmusikere

Se også: Kategori:Bluesmusikere

• Steinar Albrigtsen
• Louis Armstrong
• Bedrock Bluesband
• Blues Brothers
• Joe Bonamassa
• Vidar Busk
• Eric Clapton
• Albert Collins
• Colosseum
• Benny Goodman
• Buddy Guy
• W. C. Handy
• Jeff Healey
• Jimi Hendrix
• John Lee Hooker
• Lightnin' Hopkins
• Elmore James
• Robert Johnson
• Janis Joplin
• Albert King
• B. B. King
• Karin Krog
• Alvin Lee
• Louisiana Red
• Chris Lyngedal
• John Mayall
• Gary Moore
• Odetta
• Jimmy Page
• Chris Rea
• Red Hot
• Jimmy Reed
• Otis Rush
• Bessie Smith
• Big Mama Thornton
• Walter Trout
• Stevie Ray Vaughan
• T-Bone Walker
• Muddy Waters
• Howlin' Wolf

Se også: Blues Hall of Fame

Norske bluesfestivaler

• Notodden Blues Festival – Knutepunktfestival for blues i Norge
• Dark Season Bluesfestival (Longyearbyen)
• Skånevik Blues Festival
• Blues in Hell
• Bragdøya Bluesfestival (Kristiansand)
• Nidaros Blues Festival
• Drøbak Blues Festival
• Canal Street Blues Festival
• Alta soul and blues festival

Litteratur

• Southern, Eileen (1997): The Music of Black Americans. W. W. Norton & Company, Inc. ISBN 0-393-03843-2.
• Garofalo, Reebee (1997): Rockin' Out: Popular Music in the USA. Allyn & Bacon. ISBN 0-205-13703-2.
• Morales, Ed (2003): The Latin Beat. Da Capo Press. ISBN 0-306-81018-2.
• Schuller, Gunther (1968): Early Jazz: Its Roots and Musical Development. Oxford University Press. ISBN 0-19-504043-0.
• Ewen, David (1957): Panorama of American Popular Music. Prentice Hall. ISBN 0-13-648360-7.
• Nagelhus, Lorents Aage (2008). «Blues». Den store MUSIKKORDBOKA. Oslo: Norsk Musikkforlag a/s. s. 27. ISBN 978-82-7093-586-4. 

Eksterne lenker

• Bluesportalen
• Bluesnews
• Norsk Bluesunion Arkivert 27. januar 2007 hos Wayback Machine.
• Notodden Blues Festival
• Skånevik Blues Festival
• Canal Street Blues Festival
• Drøbak Blues Festival
• Nidaros Blues Festival