Bymarken

Se også Bymarka, skogs- og utfartsområde ved Trondheim.

Kart over Oslo fra 1840, som viser de utbygde områdene på den tiden

Bymarken var et område med åpen mark vest for Akerselva som omkranset Christiania og ble gitt byens innbyggere i 1629 som fellesmark for beite og dyrking av grønnsaker, korn og vinterfôr. Til hver eiendom i selve byen (i dag Kvadraturen) kunne det gis rett til å gjerde inn en del av bymarken, etablere en løkke, mot å betale løkkeskatt. Løkkene var ment å være tilknyttet eiendommen i byen, men allerede på 1600-tallet ble det solgt løkkeeiendommer. Ved oppmåling i 1697 fantes 320 løkker som omfattet om lag 40 % av bymarkens areal på rundt 4500 dekar.

Det var tillatt å bygge låver på løkkene, men ikke boliger. Men fra rundt 1820 ble det bygget mange sommerhus, og fra 1830-årene mange helårsboliger på bymarken, og hele området ble regnet som fullt og helt en del av byen fra byutvidelsen i 1859. Mange av løkkene har gitt navn til senere strøk, gater og boliganlegg.

Helt fra byen ble anlagt lå det forsteder på det som ble bymarken. Fra 1810 delte bymyndighetene ut tomter på restarealene med byggetillatelse til fattige innbyggere som bygget små trehusforsteder, først Ruseløkkbakken som ble revet og erstattet av Victoria terrasse i 1880-årene, Telthusbakken, Bergfjerdingen og Akersbakken.

I kommunens regi ble satt opp felles låver for oppbevaring, kalt Byens Lader.

Middelalderbyens takmark

Også i middelalderen hadde Oslo en bymark eller «takmark», en allmenning på rundt 750 dekar hvor byens borgere kunne drive jordbruk til egen husholdning, som å skaffe vinterfôr og ha sommerbeite til husdyrene.

I 1582 ble gårdene Ulven, Teisen og Bryn lagt ut som bymark etter press fra befolkningen. Da byen ble flyttet i 1624, ble disse gårdene slottsmark for festningen, som hadde avgitt Akershagen, marken der den nye byen ble bygget.

Fem gårder ble bymark for den nye byen i 1629

Etter at hovedstaden brant i 1624 og ble flyttet og nyanlagt på vestsiden av Bjørvika under navnet Christiania, bestemte kong Christian IV at disse fem gårdene «skjænkedes den nylig anlagde Stads Beboere til Græsgang for deres Kreature»:

• Aker, med to gårdsanlegg, Store Aker som lå et sted ikke langt fra Gamle Aker kirke, Lille Aker antatt ved Underhaugsveien, i middelalderen klostergods under Nonneseter. Fra 1602 var Aker-gårdene avlsgårder for Akershus slott og festning.
• Valle, lå i dagens strøk Valleløkken, i middelalderen klostergods under Nonneseter. Gården var forlenet til kansler Jens Bjelke da den ble lagt ut til bymark.
• Sten eller Steinn, i middelalderen klostergods under Nonneseter kloster. Gården var forlenet til Jens Bjelke da den ble lagt ut til bymark.
• Vøyen. Vøienvolden gård, Maridalsveien 120, og hovedbygningen på Nedre Vøyen i Maridalsveien 87 står i dag. I middelalderen var Vøyen klostergods under Nonneseter kloster.
• og deler av Lindern, som på 1600-tallet var to gårder. Den største delen, som ble bymark, hadde gårdsbygning der Thulstrups gate 3 ligger i dag. Lindern ødegård ble liggende utenfor bymarken og dermed bygrensen fra 1859.

Alle de fem lå på god dyrkingsjord, og ingen av dem hadde vært ødegårder etter svartedauden. Inntil reformasjonen lå det meste av dette området under Nonneseter kloster i Oslo, men ble deretter lagt inn under kronen.

Bymarken hadde et samlet areal på nær 4 500 dekar og omga byen på alle kanter. Bymarken grenset til gården Frogner ved Skillebekken i vest, og videre mot gårdene Frøn, Blindern, Ullevål, Lindern (gården nord for den Lindern som ble del av bymarken), Bjølsen og mot Akerselva. Men gården Schultzehaugen, langs elva på vestsiden fra dagens Alexander Kiellands plass og syd til Kuba, ble liggende utenfor.

Byens grunn, fellesmark og bruksrett til løkke, knyttet til eiendom i byen

Bymarken ble omtalt som byens grunn, motsatt landets grunn som var de bymessige områdene i Aker herred øst for Akerselva. Det meste av bymarken besto av utmark som fritt kunne brukes av borgerne til dyrking av korn, grønnsaker og vinterfôr, beite og vedforsyning. Det innebar at ikke bare velstående mennesker fikk nyte godt av bymarken.

Helt fra bymarken ble lagt ut, ble det utparsellert byløkker knyttet til den enkelte eiendom i byen, dagens Kvadraturen. Løkkene kunne inngjerdes og skulle i utgangspunktet følge bygården, men forbli kommunal eiendom uten å kunne omsettes. Det var ikke tillatt å sette opp låver for korn og høy i bymarken, men på tildelte løkker kunne man gjøre dette. Datidens byhusholdninger var for en stor del basert på selvforsyning, og de fleste borgere holdt husdyr og drev hagebruk. Vognmenn og velstående borgere holdt også hester. Til dette trengtes beitemark, slåtteland og hagejord. Om sommeren ble dyrene drevet ut på beite i bymarken om morgenen og tilbake om kvelden.

I 1845 hadde både bymarken og dyrking inne i byen og forstedene fortsatt betydning for matforsyningen: Det året ble det satt 892 tønner poteter, som dekket bortimot en tiendedel av potetbehovet, mens mengde sådd korn var 38 tønner. Og på de velstående løkker var landbruket og dyreholdet variert, Fritz Heinrich Frølich på løkken Lovisenberg hadde i 1850-årene fisk, kreps, høns, ender, kalkuner, duer, perlehøner, marsvin, kaniner, hunder og et esel.

Privatisering, de rikes løkker med lystgårder

Byens styre var dominert av de mest velstående borgerne, og mange av dem sørget for å tildele seg selv de beste og største løkkene, og noen ansatte folk til å drive løkkene som rene gårdsbruk. Etter bybrannen i 1686 ble det bestemt at noen bygårder nær festningen ikke skulle bygges opp igjen. Da oppsto behovet for å fordele løkkene knyttet til disse, og det ble gjennomført salg. Dette bidro til at løkker kom i salg.

Borgermester Lauritz Ruus fikk i 1640-årene kongelig tillatelse til å underlegge seg Ruseløkken på 100 mål, med hovedbygning der Nationaltheatret ligger nå. Andre store løkker som tidlig ble privatisert var Marselienborg ved Piperviken og Munkedammen og Filipstad lenger vest. Byggeforbudet ble tidlig omgått ved å oppføre lave stuer for tjenestefolkene som drev løkken, og ovenpå høyloftede rom som eierfamilien og vennene deres kunne bruke til landlige utflukter om sommeren. En annen kjent hustype var arklåvene med soverom i en stor takark på loftet over låven.

Bymarken ble målt opp i 1697 og det ble laget en egen jordebok for den. Det året fantes rundt 320 løkker, som omfattet rundt 40 % av bymarkens areal. I 1795 var det meste av bymarken oppdelt i løkker.

Etter midten av 1700-årene ble byggeforbudet ikke lenger håndhevet., og tidens sans for naturromantikk og landlig idyll gjorde det populært å bygge vakre sommerhus på løkkene. Ved videre utparsellering ble det anlagt mange nye landsteder med idylliske navn som «Bellevue», «Sommerro», «Sorgenfri» og «Frydenlund», eller med navn etter eierne, som «Petersborg» og «Karenslyst». I årene 1823–1841 ble det bygget 58 landsteder i bymarken. Fra rundt 1820 kommer det stadig flere sommerboliger på bymarken, der det var vanlig at eierne bodde fra mai til september, og fra rundt 1830 kom det stadig flere helårsboere, flest embetsmenn. I tillegg bodde det husmenn og andre som passet på løkkeeiernes bygninger og buskap.

Og etter byutvidelsen i 1859 kom det en kraftig økning i byggevirksomhet i bymarken, med flerdobling av antall anmeldte bygninger allerede fra 1859. Villaforstaden Homansbyen var tidlig ute, med byggestart i 1858. Fra 1860-årene ble det bygget leiegårder i mur på bymarken, slik at den i 1900 var blitt kjerneområdet for boliger til byens velstående befolkning, vestkanten.

Forsteder på bymarken

Allerede på 1600-tallet kom det bymessige forsteder på Bymarkens grunn, med Piperviken, Vaterland og Sagene som de eldste. På 1700-tallet fulgte utbygging av forstedene Grensen som en byutvidelse nordover, og av Hammersborg, Bergfjerdingen og Fjerdingen. På begynnelsen av 1800-tallet ble alle de tidligste forstedene fortettet. Fra 1810 ble det delt ut tomter på gjenværende arealer, stort sett bratte og lite attraktive områder. Den første forstaden av denne typen var Ruseløkkbakken, som ble bygget frem til 1819, og flere nye oppsto, som Telthusbakken, Bergfjerdingen og Akersbakken. I 1835 bodde det 11 005 i forstedene og på bymarken, av disse 591 ikke i en av forstedene. Den mest folkerike forstaden var Vaterland med 2925.

Bymarken blir fullt innlemmet i byen i 1859

Utdypende artikkel: Byutvidelser i Oslos historie

Ved midten av 1800-tallet var det bare ubetydelige rester tilbake av byens gamle fellesarealer på bymarken, de mest kjente er de to bratte høydene som ble parken St. Hanshaugen fra slutten av 1850-årene og høyden Natmandshaugen med Blåsen som ble Stensparken i årene etter 1900. De som bodde på bymarken hadde lenge hørt til byen når det gjaldt politi, skole, fattigvesen, og deler av bymarken var underlagt byens bygningsbestemmelser med murtvang. Rett til å drive handel og håndverk var blitt mindre viktig med håndverksloven av 1839 og handelsloven av 1842. Den første større byutvidelsen, som også omfattet ubebygget grunn ment for fremtidig byvekst, kom i 1839.

Med byutvidelsen som trådte i kraft fra 1859 ble bymarken helt og fullt en del av byen, selv om regjeringens lovforslag og lovvedtaket ikke omtaler bymarken som en del av byutvidelsen. Det må ha blitt tatt for gitt at bymarken var en del av byen.

Byens Lader

2. ladegang med lagerbygninger i 1923.

Foto: K. Almås/Oslo Museum

Kommunen sørget for felles låver (lader) for vinterfôr ved foten av Hammersborg, på tomten der Trefoldighetskirken kom i 1850-årene. I 1830-årene var antallet bygninger 34, og atkomsten het Ladestredet. I ladene var det mer fôr utenfra enn fra dyrking i bymarken.

Da Trefoldighetskirken skulle bygges, ble ladene flyttet til tomten til det som i dag er Maridalsveien 8–10 på Fredensborg, ved krysset med Fredensborgveien. Ladegangene, 1., 2. og 3. Ladegang, var tre små gater mellom Fredensborgveien og Maridalsveien som gikk mellom rekkene av låvebygninger og fikk sine navn i 1864. Ladene ble senere brukt som lagerbygninger for Christiania Bryggeri i Maridalsveien 3. Ladene ble revet i 1937 og hele kvartalet Iduns gate (Bryggerigangen)–Fredensborgveien–Maridalsveien ble bebygd uten interne gater.

Løkkebygninger som står i dag

I dag eksisterer en del av bebyggelsen fra de gamle løkkene, særlig er eiendommen Vøienvolden gård bygningsmessig intakt. Noen andre løkebygninger er:

• 
  Bernerløkken i Majorstuveien 8, oppført 1802, hjem for maleren Amaldus Nielsen 1869–1932, se ateliervinduet.

  Foto: Helge Høifødt
• 
  Løkkeberg, Geitmyrsveien 67, bygget 1756, den eldste gjenværende løkkebygningen i byen.

  Foto: Helge Høifødt
• 
  Lovisenberg, løkkebygningen, Lovisenberggata 15 C, bygget i 1820-årene.

  Foto: Helge Høifødt
• 
  Vøienvolden gård sett fra syd. Oppført på slutten av 1700-tallet, ombygget 1917.

  Foto: Helge Høifødt
• 
  Nedre Vøyen, Maridalsveien 87, oppført 1783.

  Foto: Helge Høifødt
• 
  Nicolailøkken (Voldeløkken), oppført 1836, Geitmyrsveien 31 F.

  Foto: Helge Høifødt
• 
  Lassonløkken, Grønnegata 19, bygget i midten av 1830-årene for firmaet Thomas J. Heftye & Søn.

  Foto: Helge Høifødt
• 
  Hallings gate 5, Oleløkken med navn etter Ole Jacob Broch, oppført 1848.

  Foto: Helge Høifødt

Se også

• Byløkke
• Byutvidelser i Oslos historie

Litteratur

• Myhre, Jan Eivind: Hovedstaden Christiania. Fra 1814 til 1900. Oslo bys historie, bind 3. Oslo, Cappelen 1991. ISBN 82-02-09144-6
• Knut Sprauten: «Fra Oslo til Christiania: Byen flyttes.» I: 400-års jubileum 1988. Christian 4. Konge 1588–1648. Oslo Byes Vel, 1988, side 48–61.
• Knut Sprauten: Byen ved festningen : fra 1536 til 1814. Oslo bys historie, Bind 2, 1992. ISBN 82-02-09143-8

Eksterne lenker

• Kart over Kristiania. Bilag til Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune. 1887. Arealet vest for Akerselva som er brunt og merket Byens Udstrekning før 1859 er bymarken med forstedene. Besøkt 22.6.2020.

Autoritetsdata