Eugene Schoulgin
| Eugene Schoulgin | |||
|---|---|---|---|
 Eugene Schoulgin, 2017. | |||
| Født | 19. apr. 1941[1] (83 år)Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Skribent | ||
| Far | Alexander Schultz | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Språk | Norsk[2] | ||
Eugene Schoulgin (født 1941) er en norsk forfatter, arkeolog og statsstipendiat som blant annet arbeider for ytringsfrihet gjennom PEN.[3]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han er sønn av Alexander Schultz (1901–1981) og Else Catharina Nygaard (1903–1998). Moren var niese til forlegger William Nygaard d.e. (1865–1952). Navnet Schoulgin er russisk etter farens slekt i Russland. Farfaren var en kjent marinbiolog og også en sentral mensjevik under urolighetene før 1917. Faren var maler og kunstprofessor med hyppige utenlandsopphold, og Eugene tilbragte store deler av barndommen i Italia og Frankrike foruten Oslo.[4] Eugene Schoulgin møtte blant andre Pablo Picasso (1881–1973).[5] Etter examen artium i Oslo 1960 studerte han klassisk arkeologi, klassiske språk og kunsthistorie ved universitetene i Uppsala og Stockholm. Han arbeidet som konservator ved Stockholms stadsmuseum (grunnlagt 1937).[6]
Forfatterskap
[rediger | rediger kilde]Debutromanen Kaninburene i 1970 er fra Firenze der han bodde på vinteren i årene 1948-1955.[7] Året etter utga han novellesamlingen Krutthuset i magisk-realistisk stil.[6] Romanen Den dagen snøen kom fra 1974 ble ifølge ham selv hans første og siste politiske roman.[8] Glassmaleren fra 1977 skildrer en kunstner som nesten klarer å finne igjen en glemt middelalderteknikk.[8] I 1984 utkom Minner om Mirella, om en ung gutts oppvekstår i Firenze og Pisa. For denne ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris.[9] I Federico, Federico fra 1988 skildres samme hovedperson, nå en ung mann.[10] Hans Salto mortale fra 1997 ble den siste i trilogien. Ifølge anmelder Øystein Rottem: «Og som hos Sigurd Hoel er den selvransakende og selvutleverende hovedpersonen like pålitelig i sin selvinnsikt som i sin selvforakt og sin selvrettferdighet».[11] I 2006 kom Pike med ferskener, hans andre samling noveller.
Schoulgin har brukt meget av livet på å reise, særlig i Syd-Europa, Øst-Europa, Tyrkia, Iran, Afghanistan og Pakistan: «Afghanistan besøkte jeg i 1972 (10 måneder), 1976 (2 måneder) og var så tilbake to ganger i 2003, samt i 2004 og 2005. Har reist stort sett i hele landet».[8] I 2004 redigerte han sammen med Elisabeth Eide (født 1950) antologien Bitre mandler, med oversatte tekster av forfattere med tilknytning til Kabul.
Aktivisme
[rediger | rediger kilde]Han har i lengre tid arbeidet for Norsk PEN (PEN er forkortelse for Poets, Essayists and Novelists) som arbeider for forfatteres ytringsfrihet og for løslatelse av fengslede forfattere. Han ble medlem av svensk P.E.N. i 1992 og ble ordfører i dets WiPC (Writers in Prison Committee) i 1994. Fra 2000 til 2004 var han ordfører i PEN Internationals WiPC, og fra 2004 sitter han i styret for PEN International. Arbeidet brakte ham verden rundt for å frigi fengslete bokfolk, oftest til Istanbul og Ankara (han har bodd 8 år i Istanbul),[4] men også flere besøk i land som Peru, Mexico, Sør-Korea og Afghanistan.
I 2006 ble han utnevnt til statsstipendiat for sitt arbeid med P.E.N. Bøkene hans er oversatt til svensk og tyrkisk, tysk, russisk og slovakisk. Han fikk forfatterforeningens hederspris i 2014 og han ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris i 1985.[4]
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- 1970 Kaninburene, roman
- 1971 Krutthuset, noveller
- 1974 Den dagen snøen kom, roman
- 1977 Glassmaleren, roman
- 1984 Minner om Mirella, roman
- 1988 Federico – Federico! roman
- 1993 Alexander Schultz: 1901-1981. Tekst av Audun Eckhoff og Eugene Schoulgin. Kunstnernes Hus, 1993. (Utstillingskatalog)
- 1997 Salto mortale, roman
- 2006 Pike med ferskener, noveller
- 2015 Av en annen verden, roman
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Eugene_Schoulgin[Hentet fra Wikidata]
- ^ (på fr) Identifiants et Référentiels, Agence bibliographique de l'enseignement supérieur, IdRef-ID 167795953, Wikidata Q47757534, https://www.idref.fr/
- ^ «Eugene Schoulgin». Store norske leksikon (på norsk). 24. januar 2023. Besøkt 1. mars 2024.
- ^ a b c I Kafkas forgård (portrett). Klassekampen, 30. juli 2016, s34
- ^ Hederspris til Eugene Schoulgin[død lenke] fra Norske Pen den 18. mars 2014.
- ^ a b Bjørg Jønsson, Forfattermennesket i VG den 4. november 1971.
- ^ At han har mellomnavnet Aleksandrovitsj er nevnt i Kentaur sin artikkel Debutanten har ordet i VG den 11. november 1970.
- ^ a b c Eugene Schoulgin[død lenke] i et portrett hos diversity.org.mk.
- ^ Sissel Lange-Nielsen, Prisinnstilt barndom i Aftenposten den 5. desember 1984.
- ^ Sissel Lange-Nielsen, Federicos dommedag i Aftenposten den 23. november 1988.
- ^ Øystein Rottem, Stevnemøte med fortida i Dagbladet den 8. desember 1997.
Kilder
[rediger | rediger kilde]