Fyrsetting
Fyrsetting ble brukt i gruvedrift før sprengstoff ble vanlig. Metoden baserer seg på at fjell utvider seg og sprekker når det blir oppvarmet.[1][2]
Ved fyrsetting satte man ved opp mot fjell og brente «bål» inntil fjellveggen, normalt i minst 24 timer. Slik ble det dannet sprekker i berget, og gruvearbeiderne kunne siden hakke løs steinmasser. Etterhvert som man arbeidet seg innover i fjellet, kunne det bli problemer med ventilasjon. Bålet kunne bruke opp mye av oksygenet i luften, noe som gjorde at det brant dårlig. Røyk med karbonmonoksidgass var giftig, og kunne lett ta livet av gruvearbeiderne. Dette ble dels løst med egne ventilasjonssjakter opp til overflaten, eller ved at det ble bygget inn egne luftekanaler i gruvegangen.
Fyrsettingsmetoden krevde store mengder ved, derfor var det viktig for innehaver av gruverettigheter å samtidig få en tilstrekkelig cirkumferens, dvs det område rundt gruven hvor de lokale bønder var forpliktet til å levere ved. Veden man brukte ble kalt for setteved. Setteveden var typisk rundt én meter lang, kløvd og gjerne av et treslag med god brennverdi som bjørk eller furu.[3] Det er likevel trolig at det ble brukt store mengder gran, som har en dårligere brennverdi, på grunn av treets gode tilgjengelighet.
Fyrsatte stoller og orter har en svært karakteristisk nesten elliptisk eller eggeformet profil.
Overgangen til krutt
[rediger | rediger kilde]
I 1655 ble den første kruttsprengningen utført i en norsk gruve. Det var i Lilledal Kobbergruve i Sunnhordland. Røros Kobberverk gikk også tidlig over til krutt på grunn av mangel på ved. Bruken av krutt gjorde arbeidet med å bryte fjell raskere, og var et stort gjennombrudd innenfor bergbrytningsteknikk.[4] Likevel var fyrsetting fortsatt i bruk på noen steder til slutten av 1800-tallet. I Sverige ble fyrsetting brukt flere steder utpå 1800-tallet, og i Sala til midten av 1870 åra.[1] Ved Kongsberg Sølvverk var metoden brukt til 1890, og er det siste kjente tilfellet i Europa.[5] Også ved Blaafarveværket var metoden brukt i stor skala, da berget var for hardt for vanlig håndboring. Etterhvert som det ble utviklet kraftigere sprengstoff, og de gamle håndborene av jern ble byttet ut med nye av stål og til slutt bormaskiner, gikk man helt bort fra fyrsettingsmetoden.[4][6]
Om bruk av vann og eddik
[rediger | rediger kilde]
Det er blitt en utbredt oppfatning om at nedkjøling med vann var nødvendig for å få fjellet til å sprekke. Ved å slå opp i gamle fagbøker om gruvedrift kan man imidlertid slå fast at dette ikke var tilfelle. Man skal likevel ikke utelukke at man aldri har brukt vann i sjeldne tilfeller, selv om dette ikke nevnes i litteraturen. Kanskje kan det under spesielle forhold ha effektivisert driften, hvis fjellet vanskelig har latt seg bryte på vanlig måte.
Titus Livius (ca. 59 f.Kr.-17 e.Kr.) har i sin Ab Urbe Condita en fortelling om hvordan Hannibal på en reise over Alpene lot hæren sin lage en passasje forbi en stor stein ved hjelp av fyrsettingsmetoden. Ifølge Titus gjorde de dette ved å tenne et stort bål helt inntil steinen og så helle på eddik for å gi den et temperatursjokk. Etterpå var steinen så oppsprukken at den lot seg fjerne med noen jernredskaper. Det tok dem fire dager å passere dette partiet, ifølge forfatteren.[7] Dette ble skrevet ca. 200 år etter den aktuelle hendelsen, og ingen kan dermed vite helt sikkert hvor korrekt denne historien er. Fortellingen er dog den eldste kjente beskrivelsen der eddik blir brukt under fyrsetting, og muligens opphavet til myten om eddikens egeskaper til å gjøre fjellet "mørt". Titus Livius er en mulig kilde Plinius den eldre (23 f.Kr.-79 e.Kr.) brukte, når han i sitt verk Naturalis Historia også beskriver eddikens egenskaper til å "mørne" fjell.[8][9] Georgius Agricola (1494-1555) tar seinere opp dette i sitt verk, De re metallica, der han refererer til Plinius fortelling om Hannibal, men ikke nevner bruken av vann når han på sin måte beskriver fyrsettingsmetoden.[10] Henvisninger til antikkens feilaktige beskrivelser av å helle på eddik fikk bergmannspresten Johann Mathesius i 1539 til å fraråde bruken av vann.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b "Grufbrytning."Nordisk familjebok.1883.6 Bind
- ^ "Mining." Encyclopædia Britannica. 2008. Encyclopædia Britannica Online. 23 Nov. 2008 [1]
- ^ Fyrsetting.Bergstaden Røros
- ^ a b "Fra feisel og minebor til datastyrt borerigg." Geo nr.7.2008
- ^ a b Moisesberg i Fyresdal 1541-1549/Norsk bergverksmuseums undersøkelser av et kobberverk i Fyresdal i Telemark. Bjørn Ivar Berg. ISBN 978-82-7099-444-1
- ^ "Borrmaskiner."Nordisk familjebok.1878.2 Bind
- ^ Titus Livius.Ab Urbe Condita.Bok 21 side 37
- ^ Plinius den Eldre.Naturalis Historia.Bok 23.Kappittel 27
- ^ Plinius den Eldre.Naturalis Historia.Bok 33.Kapittel 29
- ^ Georgius Agricola. De Re Metallica.Translated by Herbert Clark Hoover and Lou Henry Hoover.London 1912.[2] Arkivert 3. mars 2014 hos Wayback Machine.