Germania
Germania var den romerske betegnelsen på det geografiske området på andre siden av Alpene, i nordlige og sentrale Europa, og som var befolket med germanske folk. Området strakte seg fra elven Donau i sør og til Østersjøen i nord, fra elven Rhinen i vest og til elven Wisła i øst. De romerske delene utgjorde to provinser av Romerriket, Germania Inferior i nord (som tilsvarer dagens Nederland, Belgia og vestlige delen av Tyskland), og Germania Superior i sør (Sveits, sørvestlige Tyskland, og østlige Frankrike).
Germania var befolket av ulike germanske stammer (ved at de snakket germansk), men også keltere, tidlige slavere, baltere og skytere. Befolkningene blandet seg over tid ved assimilering, og særlig ved folkevandring. Antikkens grekere var det første som i skrift omtalte stammene i området. Senere skrev Julius Cæsar om de krigerske germanske stammer og den trussel de utgjorde for romerske Gallia, og det var militære sammenstøt mellom romere og de stedegne stammene. Det mest fullstendige redegjørelse som har overlevd til ettertiden er Tacitus' De Origine et situ Germanorum, «Om germanernes opprinnelse og skikker. I moderne utgaver kalles det gjerne Germania.[1]
Bakgrunn og etymologi
[rediger | rediger kilde]Navnet Germania kom i bruk etter Julius Cæsar fra hans bok Commentarii de Bello Gallico, men om det i større grad var bruk før ham er ukjent. Cæsar selv oppga at han hørte det fra sine galliske allierte blant remerne (latin: remi) i dagens Belgia at betegnelsen germani var benyttet på en gruppe stammer, germani cisrhenani («germanere på denne siden av Rhinen»), i nordøstlige Gallia. Disse stammene hadde historisk kommet over Rhinen, og den geografiske betegnelsen for kjerneområdet til germanerne, uansett stamme, ble da Germania.[2][3] En del generasjoner senere hevdet Tacitus i 98 e.Kr. i en kommentar i sitt verk Germania, nevnt over, germani var det opprinnelige stammenavnet på tungerere (latin: tungri) på hans tid, som bodde i området til germani cisrhenani:
Navnet Gemania, på den andre siden, sier de moderne og nylig innført fra det fakta at stammene som først krysset Rhinen og ble drevet ut av gallerne, og som nå er kalt tungerere, var da kalt germanere. Således var det navnet på en stamme, og ikke på et folk, men gradvis ble framherskende til alle kalt dem selv ved dette navnet germanere de selv fant på, som erobrerne hadde først benyttet for å påvirke skrekk.
Tacitus[4]
Opprinnelsen til germanere er således ikke av latinsk, men av ukjent opphav[5] eller muligens av gallisk opprinnelse. Det kan være navnet på en enkelt stamme, slik Tacitus nevner, men om det er av gallisk opprinnelse, kan det kanskje opprinnelig ha hatt betydningen «støyende», sammenlign med gammelirsk garim, «å rope/skrike», eller kanskje «nabo», sammenlign gammelirsk gair, «nabo».[6]
I de første århundrene f.Kr. ble det skrevet en del om germanerne i latinske kilder, og det fortsatt om en relativ enhetlig folkegruppe e.Kr., men i senantikken langt mindre. Ordet gikk stort sett ut av bruk omtrentlig samtidig som Vestromerriket brøt sammen på 400-tallet. Det synes som om ingen «germanere» identifiserte eller tenkte på seg selv som germanere. Isteden begynte kildene differensiere mellom ulike germanske grupper, som eksempelvis frankere og gotere, som etterhvert flyttet ganske langt fra hverandre, og det var knapt mulig å se noen kulturell eller politisk samhørighet mellom dem.[7]
Navnet på tyskerne slik de selv omtaler seg, die Deutschen, dokumentert fra 1100-tallet, har samme rot som gammelnederlandsk duutsch, fra gammelhøytysk duitisc, til sist avledet fra urgermansk *theudo, «populær, nasjonal»,[8] det vil si «folkespråket».[9]
Det moderne engelske navnet for tyskere, germans, folket i Germany (Tyskland), har en mer kronglete bakgrunn. Det kan riktignok dokumenteres i mellomengelske germayns på slutten av 1300-tallet, men den angelsaksiske (gammelengelsk) betegnelsen var almain, som kom fra fransk (som hadde opphav fra den germanske stammen alamannerne). Både Shakespeare og Marlowe benyttet almain i betydningen tysker.[6] Senere ble en mann fra Dutchland (Tyskland) på engelsk omtalt som en dutchman, og språket var dutch, men da Nederland skilte seg ut som et viktigere land for England og som en selvstendig stat, måtte England skille mellom nederlandsk (dutch) og tysk, og german ble oppfunnet som betegnelse på det tysk språk. Det er dokumentert fra slutten av 1500-tallet.[10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Janson, Tore (2014): Germanerne, s. 14
- ^ Schulze, Hagen (1998): Germany: A New History, s. 4
- ^ «German» i: Hoad, T.F., red.: The Concise Oxford Dictionary of English Etymology. Oxford: Oxford University Press, 1996. Oxford Reference Online. Oxford University Press.
- ^ Tacitus: Germania, kapittel 2. Originalsitat: «ceterum Germaniae vocabulum recens et nuper additum, quoniam qui primi Rhenum transgressi Gallos expulerint ac nunc Tungri, tunc Germani vocati sint: ita nationis nomen, non gentis, evaluisse paulatim, ut omnes primum a victore ob metum, mox et a se ipsis invento nomine Germani vocarentur.»
- ^ «germaner», Bokmålsordboka
- ^ a b «German (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ Janson, Tore (2014): Germanerne, s. 56
- ^ «Dutch (adj.)», Online Etymology Dictionary
- ^ Janson, Tore (2014): Germanerne, s. 21
- ^ Janson, Tore (2014): Germanerne, s. 21-22
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Primære
- Tacitus: Germania hos Latin Library (tekst på latin)
- Tacitus: Germania Arkivert 16. september 2008 hos Wayback Machine. hos Fordham.edu (tekst i engelsk oversettelse)
- Sekundære
- Janson, Tore (2014): Germanerne. Mytene, historien, språket, Oslo: PAX forlag, ISBN 978-82-530-3637-3
- Todd, Malcolm (1995): The Early Germans. Blackwell Publishing.
- Schulze, Hagen (1998): Germany: A New History. Harvard University Press, ISBN 0-674-80688-3
- Wells, Peter S. (2001): Beyond Celts, Germans and Scythians: Archaeology and Identity in Iron Age Europe. Duckworth Publishers.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]