Hildeprand
| Hildeprand | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. århundre | ||
| Død | 744 Italia | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Ektefelle | Ragintruda | ||
| Far | Sigiprand | ||
Hildeprand, død etter 744, var medkonge under kong Liutprand i Det langobardiske kongerike fra ca. 735 og enekonge en kort periode i 744 etter Liutprands død. Han ble styrtet av hertug Ratchis av Friuli.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] Fra 568 hersket de over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til 774 da frankerne under ledelse av Karl den store i samarbeid med pavekirken beseiret langobardene og de klarte aldri senere å etablere noe eget rike.
Veien til makten
[rediger | rediger kilde]Hildeprand av sønn av hertug Sigiprand av Asti og nevø av kong Liutprand. Han var også hertug.[2] Han deltok i Liutprands suksessfulle beleiring av Eksarkatet Ravenna i 734. Rundt denne tiden ble Liutprand syk og man fryktet at han ville dø. Adlen utropte Hildeprand til ny konge, men Liutprand frisknet til igjen. Han skal ikke ha vært tilfreds med utnevningen av Hildeprand, men han følte han måtte akseptere den.[3]
I 739, mens Liutprand førte krig mot Hertugdømmet Roma[4], førte Hildeprand krig mot kirken i Ravenna. I august samme år kom også Liutprand til Ravennaområdet og angrep Hertugdømmet Pentapolis, et hertugdømme som var underlagt eksarken av Ravenna.[5]
I 743 hadde Liutprands helsetilstand igjen forverret seg, og det hadde på denne tiden også dannet seg en pavevennlig opposisjon ledet av hertug Ratchis.[6] Liutprand døde i 744 og Hildeprand ble av aristokratiet i Pavia (langobardrikets hovedstad) utnevnt til etterfølger i nærvær av den langobardiske hæren. Han hadde allerede markert seg som tydelig motstander av både Østromerriket og pavestolen, men han ble etter noen få måneder styrtet i en oppstand ledet av Ratchis som raskt sluttet fred med paven.[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Tacitus & kap. 40, s. 89.
- ^ Hallenbeck 1982 & s. 32.
- ^ Grierson 1941 & s. 15.
- ^ Hertugdømmet var opprettet i 733 og underlagt Eksarkatet Ravenna
- ^ Hallenbeck 1982 & s. 35.
- ^ Hallenbeck 1982 & s. 50.
- ^ Hallenbeck 1982 & s. 51.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Cornelius Tacitus (1968). Agricola og Germania. Aschehoug & Co.
- Jan T. Hallenbeck (1982). Pavia and Rome: The Lombard Monarchy and the Papacy in the Eighth Century; i Transactions of the American Philosophical Society, New Series, vol. 72, issue 4.
- Philip Grierson (1941). Election and Inheritance in Early Germanic Kingship; i Cambridge Historical Journal, vol. 7, issue 1. s. 1–22.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
- Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst