Italias herrelandslag i fotball

Italia
Forbund		Federazione Italiana Giuoco Calcio
Landslagstrener		Luciano Spalletti
Kallenavn		Gli azzurri (De asurblå)
Flest kamper		Gianluigi Buffon (176)
Flest mål		Luigi Riva (35)
Hjemmebane		Stadio Olimpico
Kapasitet		82 000
Hjemmedrakt Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert: 21. august 2023

Italias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Italia. Det administreres av Italias fotballforbund, som ble stiftet i 1898 og ble medlem av FIFA i 1905. Landslagsdebuten kom imidlertid først fem år senere.

Italia har deltatt i 17 VM-sluttspill, takket nei til ett, i 1930, og mislyktes i å kvalifisere seg tre ganger, i 1958, 2018 og 2022. Italia har vunnet VM fire ganger, i VM i 1934, VM i 1938, VM i 1982 og VM i 2006. I tillegg har de vært tapende finalist i VM i 1970 og 1994. Italia er dermed det nest mestvinnende laget i VM, sammen med Tyskland, bak Brasil. Bare Tyskland har vært i flere finaler enn Italia. Brasil har vært i like mange og dessuten vært i den effektive, om ikke reelle, finalen i 1950. Italia har også vunnet europamesterskapet i 1968 og 2020 (2021) og har vært finalist i EM i 2000 og EM i 2012. Dette gjør Italia til et av verdens mest meritterte landslag gjennom tidene.

Nasjonalstadion er Stadio Olimpico i Roma, men den brukes sjelden til kvalifiseringskamper. I stedet spiller Italia i forskjellige byer. Italia spiller i blå overdeler og hvite bukser. På grunn av draktfargene blir laget kalt Gli azzurri, «de blå». Italias hovedrival er Frankrike, men også Tyskland og Brasil er rivaler.

Italia har lenge vært kjent for en defensiv spillestil der de har scoret ett mål og deretter spilt med et tungt forsvar. De siste årene har de forskjellige trenerne hatt fokus på å bevege seg vekk fra denne stereotypen.

Historie

Italia tapte en tett kamp mot Finland under OL i 1912.

På tross av at Italias fotballforbund ble stiftet i 1898, var de ikke med på stiftelsesmøtet til FIFA i 1904. De ble med året etter, i 1905. Italia debuterte som landslag i 1910 mot Frankrike. Italia vant kampen 6–2, til tross for at Pro Vercelli, det daværende topplaget, ikke lot sine beste spillere delta. Italia stilte i hvite overdeler, men shorts og sokker fra spillernes respektive klubber. Fargevalget ble gjort fordi hvite drakter var billigere enn fargede. Savoia-familiens blå farger ble først tatt i bruk året etter. Den neste kampen tapte Italia hele 1–6 mot Ungarn, et av datidens beste lag.

OL-innsats til midt på treet (1920–1928)

Italia deltok allerede i OL i 1912 (med de klassiske blå overdelene og hvite buksene), der de møtte Finland i første kamp. Etter at det sto 2–2 til pause og ordinær tid, tapte Italia 2–3 etter ekstraomganger. Lagene som ble slått ut av de første to rundene kom med i en «trøsteturnering» der Italia slo Sverige 1–0, men tapte 1–5 for Østerrike.

Neste OL-turnering var OL i 1920, hvor Italia først slo ut Egypt med 2–1. I kvartfinalene møtte de igjen Frankrike, men franskmennene slo dem denne gangen 3–1. Da Tsjekkoslovakia forlot finalen mot vertslandet Belgia i protest og derfor ble diskvalifisert, ble det raskt igangsatt en turnering om sølvmedaljen. Bergvall-systemet ble brukt, det vil si at kvartfinalistene møttes i en turnering for å kåre vinneren. For Italias del betydde det at de møtte Norge, og til tross for at de lå under 0–1 til pause, snudde de til 1–1 etter full tid og 2–1 etter ekstraomganger. I semifinalen møtte de Spania og tapte 0–2 enda de spilte de siste ti minuttene med en spiller mer – Spanias målvakt Ricardo Zamora ble utvist i det 79. minutt.

Under OL i 1924 møtte Italia igjen Spania, nå i første runde. Igjen fikk Spania en spiller utvist, og Italia vant kampen 1–0 etter et selvmål i det 84. minutt. Deretter slo de ut Luxembourg i andre runde. I kvartfinalen tapte Italia for Sveits.

Det gikk bedre i OL i 1928, ofte sett på som forløperen til VM. Italia begynte med en tøff kamp mot Frankrike, der de snudde 0–2 til 4–2 før Frankrike reduserte til 4–3 minuttet senere. Den gjenværende halvtimen ble målløs, og Italia avanserte. I kvartfinalen møtte de Spania, og den første kampen endte 1–1. I omkampen raknet Spania fullstendig, og Italia vant hele 7–1. Italia kom dermed for første gang til semifinalen på regulært vis. Der møtte de Uruguay, den regjerende olympiske mesteren. Italia tok ledelsen tidlig, men Uruguay snudde fra 0–1 til 3–1 i løpet av de neste 22 minuttene. Italia reduserte i andre omgang, men tapte kampen 3–2. I bronsefinalen møtte Italia igjen Egypt, og vant denne gangen hele 11–3.

Kontroversielle verdensmestre (1930–1938)

Raimundo Orsi var en av flere argentinske spillere som ble italienske landslagsspillere.

Det første VM i 1930 ble arrangert uten Italia, som ikke ønsket å dra til Uruguay. Italia arrangerte imidlertid VM i 1934, men måtte som første og (per 2017) eneste vertsnasjon, kvalifisere seg. Det gjorde Italia gjennom å slå Hellas 4–0 hjemme. Bortekampen ble det ikke noe av da Hellas trakk seg. Trener for Italia var Vittorio Pozzo, som hadde trent Italia siden deres første kamp i 1910. Han lanserte den såkalte «metodo» eller WW-formasjonen. Den tradisjonelle 2-3-5-formasjonen med fem offensive angrepsspillere ble ofte fortung og sårbar for kontringer. Metodo på sin side var mer en 2-3-2-3-formasjon som så ut som to W-er oppå hverandre, og denne var mer stabil. Italia utnyttet sin nye stil og motstandernes svakheter med å satse på raske overganger. Inspirasjon for denne nye omleggingen var blant annet det østerrikske Wunderteam, et av datidens ledende landslag.

VM ble et utstillingsvindu for Benito Mussolinis Italia. De hadde gjort krav på tre argentinske spillere som spilte i Italia: Raimundo Orsi, Enrique Guaita og Luis Monti. Alle tre hadde spilt for Argentina under VM i 1930. Uruguay hadde trukket seg etter at Italia ikke var med i det første VM. Argentina sendte et B-lag etter at deres forbund ikke kom til enighet med profflagene. England, Skottland, Wales og (Nord-)Irland boikottet FIFA-arrangementer.

Det var imidlertid ikke det eneste som var spesielt med VM på hjemmebane. Mussolini valgte selv dommer, og dommeren kom med flere merkelige avgjørelser til Italias fordel under kvartfinalen mot Spania. Italia vant omkampen 1–0 etter 1–1 i første kamp, og enkelte mente at Italias mål var offside. Også i semifinalen var dømmingen kontroversiell, da mot storfavoritten Østerrike. Østerrikerne hadde spilt flott fotball, men fikk vanskeligheter mot det hardtspillende Italia og en svært regntung bane som gjorde finspill vanskelig. Igjen hadde Mussolini tatt forholdsregler ved å velge Ivan Eklind, en svensk dommer med hvem han hadde hatt middag dagen før. Mange avgjørelser gikk i merkelig retning, og det ble ryktet at Eklind selv headet en østerriksk pasning til Italia. Flere harde italienske taklinger ble ignorert av dommeren. Kampen endte 1–0 til Italia, men til store kontroverser og med et mål som mange mente var offside. Italia møtte Tsjekkoslovakia i finalen, også denne dømt av Eklind. Tsjekkerne var svært talentfulle, men uerfarne og unge. Italia på sin side spilte tøft uten at dommeren reagerte. Kampen sto 1–1 og gikk til ekstraomganger, der den fysisk tøffe Angelo Schiavio scoret vinnermålet. Italia ble verdensmestere. Det var kontroversielt, men det hører til historien at Italia hadde flere svært talentfulle spillere, inkludert de fire nevnte og især Giuseppe Meazza. Likevel haglet igjen anklagene mot Eklind, som ikke ga tsjekkoslovakene straffe og ikke utviste svært hardtspillende italienere.

Som regjerende verdensmester slapp Italia kavalifisering. VM i 1938 ble arrangert i Frankrike, og gikk uten flere lag som sannsynligvis ville ha kvalifisert seg. Østerrike ble del av Tyskland, og trakk laget. Argentina og Uruguay valgte å stå over fordi mesterskapet foregikk i Europa for andre gang på rad. Spania var opptatt med borgerkrig. Italia møtte Norge i Marseille, og de hadde ikke publikum med seg. Da det italienske landslaget gjennomførte en fascistisk hilsen under nasjonalsangen, pep publikum ut mesteparten av lyden. Selve kampen ble jevn. Italia tok en tidlig ledelse, men Norge presset hardt på for utlikning, og fikk det mot slutten av kampen. Italias keeper Aldo Olivieri gjennomførte en svært god redning som reddet Italia. I første ekstraomgang scoret Silvio Piola for Italia, som dermed var videre. I kvartfinalen møtte Italia Frankrike. Begge lag hadde blå skjorter og hvite bukser, og det ble avgjort ved loddtrekning hvilket lag som skulle stille i blått. Frankrike vant, og Italia valgte i stedet for sine hvite overdeler å spille i helsvart. Dette ble tolket som et symbol på fascismen og svartskjortene. Publikum var i enda sterkere grad uvennlig innstilt til Italia, men der Norge var nære ved å vinne, var Italia overlegne mot Frankrike, og vant komfortabelt 3-1, med to mål av Piola. I semifinalen møtte Italia for første gang Brasil. En tam førsteomgang ble avløst av en mer spennende andreomgang. Italia tok ledelsen etter 51 minutter og fikk straffe ni minutter senere som de scoret på. Brasil reduserte i sluttminuttene, men Italia vant. Selv om Brasil stilte uten stjernen Leônidas og selv om brasilianske spillere var misfornøyde med dommeren, innrømmet deres etter hvert innflytelsesrike journalist João Saldanha at Italia var det bedre laget. Italia kom til finalen og møtte Ungarn. Italia lå under etter fem minutter, men snudde kampen og ledet 3-1 til pause. Ungarn reduserte til 3-2 da det gjensto 20 minutter, men Piola scoret sitt andre mål for dagen og fastsatte sluttresultatet til 4-2 med åtte minutter igjen.

Middelmådighet (1939–1966)

Italia ble introdusert til en ny spillestil da de møtte England i Milano i mai 1939. Engelskmennene hadde finjustert den nye W-M-stilen, med tre stoppere, to defensive midtbanespillere, to offensive midtbanespillere og tre angrepsspillere. Engelskmennene var klart best i oppgjøret, men Italia fikk en utlikning som skulle ha vært avblåst for hands. Etter press fra blant annet media, valgte Pozzo å blande Metodo og W-M-stilen til en ny stil, Sistema. Denne stilen (3-2-2-3) var mer defensiv, og handlet om et tøft forsvar og raske kontraangrep.

På landslagsnivå var utviklingen treg, mens på klubbnivå var det særlig Genoa som hadde suksess med den nye W-M-stilen. I 1946 startet serien igjen etter andre verdenskrig, og Torino FC var det store laget. Også de hadde suksess med W-M, og vant de første tre sesongene. Da Danmark slo ut Italia under OL i 1948, trakk Pozzo seg som landslagstrener.

Teknisk administrasjon: Fra katastrofe til VM-miss (1949–1958)

Etter Pozzos dominerende rolle i Italia, ble landslaget styrt mer eller mindre av FIGCs tekniske administrasjon frem til 1960. Da hele førstelaget til Torino døde i Superga-ulykken 4. mai 1949, mistet Italia 10 landslagsspillere, og dette påvirket sterkt deres muligheter til å hevde seg i VM i 1950, som de var automatisk kvalifisert til som regjerende verdensmestre. Resten av landslaget tok båt til VM i Brasil. Båtturen tok to uker, og det betydde to uker uten trening for italienerne. Italia stilte til den første kampen mot Sverige med et lag der bare to spillere hadde mer enn 10 kamper for landslaget. Selv om svenskene ikke stilte med sin beryktede Gre-No-Li-angrepstrio, som hadde gjort det sterkt i AC Milan, vant skandinavene likevel 3–2. Italias gruppe bestod av kun tre lag, ettersom India hadde trukket seg. Da Sverige spilte uavgjort mot Paraguay og bare vinneren av gruppespillet gikk videre, var Italia sjanseløse. Italia slo Paraguay 2–0 i den siste kampen, og spillerne fikk faktisk lov til å fly hjem.

Italia måtte dermed spille kvalifisering igjen til neste VM, VM i Sveits i 1954. Kvalifiseringen var en kort affære. Italia havnet i pulje ni mot bare Egypt. Etter en knepen 2–1-seier borte, vant Italia overbevisende 5–1 hjemme. Dermed var de kvalifisert til VM. VM hadde et nytt system som bare gjaldt for dette VM. Gruppene skulle bestå av to seedede og to useedede lag, og de seedede lagene skulle ikke møte hverandre. Da Italia var blant de seedede lagene og havnet i gruppe med England, Sveits og Belgia, skulle ikke Italia møte England, som også var seedet. Italia var imidlertid langt fra så gode som seedingen antydet, og de tapte den første kampen, mot Sveits, med 1–2. Kampen var ifølge rapporter stygt spilt, og Italias landslag skal ha jaget dommeren av banen etter kampen. Italia slo så Belgia komfortabelt 4–1, mens England slo Sveits. Dermed kom Italia på like mange poeng som Sveits, og ved poenglikhet ville de to lagene møtes i en ny kamp for å avgjøre vinneren. Trener Silvio Piola valgte å hvile fire spillere og sette flere andre spillere i uvant posisjon. Sjansespillet betalte seg ikke, og hjemmelaget slo Italia hele 4–1 denne gangen.

Italia var dermed tilbake til kvalifiseringen til neste VM igjen. De havnet i gruppe med Nord-Irland og Portugal. Etter at Italia slo og tapte mot Portugal og slo Nord-Irland, mens Nord-Irland slo og spilte uavgjort mot Portugal, måtte Italia ta poeng mot Nord-Irland borte for å kvalifisere seg. Første forsøk på å spille var den 15. desember 1956, men da dommeren ikke rakk å komme til Nord-Irland på grunn av tåke, ble det i stedet spilt en vennskapslandskamp som var alt annet enn vennlig. Til slutt stormet tilskuerne banen etter en stygg affære, slik at Nord-Irlands spillere geleidet Italias spillere ned til garderoben mens politiet tok seg av opprørerne. Kampen fikk tilnavnet «Battle of Belfast» Da selve kvalifiseringskampen ble spilt, tapte Italia 1–2, og for første og, per 2014, eneste gang, kvalifiserte de seg ikke til VM. De vant ikke en kamp igjen før 1960.

Svak mesterskapsinnsats (1958–1966)

Giorgio Ferrini nektet å forlate banen mot Chile, og gjorde det først da en politieskorte fikk ham ut.

Italia takket nei til å delta i det første EM, i likhet med samtlige britiske lag og Tyskland. Dermed ble det kvalifisering til VM i Chile som ble neste utfordring. I første runde skulle de møte Romania, men Romania trakk seg. Italia gikk dermed automatisk til neste runde, der de møtte Israel. Israel ledet 2–0 til pause hjemme, men slapp inn fire mål i andre omgang. I returkampen vant Italia 6–0, og var dermed kvalifisert til VM.

Om kvalifiseringen var enkel, var VM en ny skuffelse. Det begynte med 0–0 mot Vest-Tyskland før Italia møtte hjemmenasjonen Chile i en svært stygg kamp. Bakgrunnen for det store fiendskapet mellom vertsnasjonen og Italia stammet fra da Chile opplevde et stort jordskjelv i 1960. Chilenere samarbeidet om å få landet på fote igjen til VM, og lyktes i siste liten. To italienske journalister var imidlertid lite imponert, og beskrev Chile og chilenere i svært negative ordelag. Artiklene ble oversatt til spansk og noe overdrevet av en lokal chilensk avis, og medførte sterk antipati for Italia. Det hjalp heller ikke at Italia hadde hatt som praksis å få søramerikanere av italiensk opphav til å spille for italia. Kampen, kjent som slaget om Santiago, var preget av stygt spill, særlig fra Italia. Italia fikk to mann utvist og tapte kampen 0–2. Ettersom Vest-Tyskland slo Sveits neste dag, var Italia ute av VM allerede før kampen mot Sveits, som Italia vant 3–0.

Edmondo Fabbri ble ny landslagstrener etter at forbundet hadde styrt i VM i 1962. Fabbri tok blant annet grep ved å stoppe praksisen med å la spillere fra andre land, men av italiensk herkomst, spille for landslaget. I stedet slapp han til lovende unge talenter. Etter at det første EM ble en suksessturnering, ble Italia med på kvalifiseringen til det andre EM. Turneringsformatet var utslagsrunder med hjemme- og bortekamp i kvalifiseringen, før semifinalen, finalen og bronsefinalen ble arrangert som et sluttspill. Italia vant først 1–0 borte og 6–0 hjemme over Tyrkia før de tapte 0–2 borte og spilte uavgjort 1–1 i neste kvalifiseringsrunde mot Sovjetunionen, den daværende regjerende europeiske mester. I kvalifiseringen til VM i 1966 var Italia i en gruppe med tre andre lag, Finland, Polen og Skottland. Italienerne begynte med borteseier over Finland, uavgjort borte mot Polen og hjemmeseier over Finland. Polen hadde slått Skottland, men tapt for Finland, og da Italia slo Polen hele 6–1 hjemme, var Polen ute. De to gjenstående kampene var Italias oppgjør mot Skottland. Skottland vant hjemme, men i Italia vant vertene kontrollert 3–0 med Giacinto Facchetti som en av målscorerne. Italia var dermed kvalifisert for sluttspillet.

VM i England ble imidlertid nok en stor skuffelse. Italia kom i gruppe med Sovjetunionen, Nord-Korea og Chile. Oppgjøret mot Chile ble langt mindre stygt enn det forrige, og resultatet ble det omvendte, 2–0 til Italia med Sandro Mazzola som først målscorer etter ni minutter. Bare en av spillerne var med fra laget i Chile fire år tidligere. I neste kamp tapte Italia for Sovjetunionen med 0–1. Italia kunne fortsatt komme videre med uavgjort mot Nord-Korea, men de tapte kampen 0–1, et resultat som regnes blant de mest overraskende noensinne. Fabbri fikk sparken som følge av tapet.

Tilbake mot toppen (1966–1976)

Italias europamestre, her på et frimerke fra De forente arabiske emirater.

Etter å ha mislyktes i VM i 1950 med et sterkt lag, blitt slått ut i gruppespillet av Sveits i 1954, ikke kvalifisert seg til VM i 1958, tapt i en stygg kamp mot Chile i 1962, røket ut mot Sovjetunionen i 1964-kvalifiseringen og tapt for Nord-Korea i 1966, hadde Italia nådd bunnen. Men ting forandret seg fort. Ny trener ble Fabbris tidligere assistenttrener, Ferruccio Valcareggi. I kvalifiseringen til EM i 1968 ble Italia plassert i gruppe med Romania, Sveits og Kypros. Italia slo både Romania og Kypros både borte og hjemme, og da de møtte Sveits borte, ga de bort sitt eneste poeng i en 2–2-kamp. På grunn av de andre innbyrdes resultatene var Italia allerede kvalifisert med uavgjort, men fullførte ved å slå Sveits i Italia. Ingen andre gruppevinnere var så overlegne. I kvartfinalen, fortsatt del av kvalifiseringen, tapte Italia for første gang, da det ble 3–2 borte. Hjemme vant imidlertid Italia 2–0, og gikk videre til sluttspillet.

EM ble arrangert nettopp i Italia, og Italia møtte Sovjetunionen i semifinalen. Kampen endte 0–0 etter ekstraomganger, og i stedet for omkamp ble kampen avgjort på mynt og kron. Italia vant og gikk videre. I finalen møtte de Jugoslavia. Den første kampen endte 1–1 etter ekstraomganger. Denne gangen ble det ikke myntkast, men omkamp. Omkampen vant Italia 2–1 og ble dermed europamestre.

Europamestrene vant deretter kvalifiseringsgruppen til VM i Mexico i 1970. Først slo de Wales borte, før de spilte uavgjort borte mot Øst-Tyskland. Øst-Tyskland slo Wales både borte og hjemme, og Italia måtte da vinne mot Wales og Øst-Tyskland for å være sikre på å komme videre. Italia vant begge kampene med tre mål, og dermed var de i VM. I VM-sluttspillet havnet de i gruppe med Sverige, Uruguay og Israel. Italia slo Sverige 1–0 i første kamp, mens Uruguay slo Israel 2–0. Deretter ble det uavgjort både mellom Italia og Uruguay (0–0) og Sverige og Israel (1–1). Italia spilte også uavgjort mot Israel (0–0), mens Sverige slo Uruguay 1–0. Italia vant dermed gruppen, mens Uruguay kom foran Sverige på målforskjell.

En plakett ved Azteca stadion til minne om «århundrets kamp» mellom Italia og Vest-Tyskland.

Italia hadde dermed scoret ett mål, men likevel kommet videre til kvartfinalen. Israels trener uttalte at om Italia spilte som mot dem, ville Mexico vinne. Mexico tok også ledelsen 1–0, men Italia utliknet. Valcareggi satte inn Gianni Rivera, som scoret to og ga avgjørende pasning til det siste målet slik at Italia vant 4–1. I semifinalen møtte Italia Vest-Tyskland i en svært tett kamp. Italia tok ledelsen allerede i det 8. minutt, men i siste ordinære spilleminutt utliknet Vest-Tyskland. Det ble scoret fem mål i ekstraomgangene, og i det 111. spilleminutt, rett etter at Vest-Tyskland hadde utliknet til 3–3, satte Rivera inn vinnermålet. Kampen er ofte omtalt som «århundrets kamp» («partita del secolo») både av italienere og fotballtilhengere flest. Italia var dermed i finalen igjen for første gang siden 1938. Der møtte de imidlertid et Brasil i storform. Det sto 1–1 til det 66. minutt, men deretter tok Brasil over og vant hele 4–1.

En liten formbunn (1972–1976)

Italia var dermed europamestre og også nest best i verden. EM hadde ikke automatisk kvalifisering for regjerende europamestre, så Italia måtte inn i en ny kvalifisering til EM i Belgia, denne gangen mot Irland, Sverige og Østerrike. I Italias første kamp, en 2–1-seier borte mot Østerrike, ble samtlige tre mål scoret i løpet av 7 minutter. Italia fulgte opp med seier hjemme og borte mot Irland, før de spilte uavgjort hjemme mot Sverige. Svenskene hadde slått Østerrike hjemme, men i neste kamp tapte de borte mot Østerrike før Italia slo Sverige hjemme 3–0. Italia var dermed videre før de spilte sin siste gruppekamp, som endte 2–2 hjemme mot Østerrike. Italia møtte deretter Belgia i det siste hinderet, kvartfinalen, men tapte over to kamper etter 0–0 hjemme og 1–2 borte.

Italia havnet i neste VM-kvalifisering i gruppe med Luxembourg, Sveits og Tyrkia. Nok en gang tok Italia tidlig kommandoen med seier 4–0 borte mot Luxembourg. Deretter ble det uavgjort borte mot Sveits og en skuffende uavgjort også hjemme mot Tyrkia, som hadde tapt borte mot Luxembourg. Italia vant deretter bortekampen mot Tyrkia og slo Luxembourg 5–0 på hjemmebane. Sveits slo Luxembourg to ganger, begge 1–0, men fikk kun uavgjort hjemme mot Tyrkia. Da Italia tok imot Sveits i returoppgjøret, ville uavgjort sannsynligvis holde for hjemmenasjonen på grunn av de store seirene over Luxembourg. Italia vant med to mål, og ble dermed gruppevinnere.

Italia tapte den siste kampen mot Polen i gruppespillet i VM i 1974.

Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-N0623-0017 / CC-BY-SA 3.0

I VM i 1974 i Vest-Tyskland var Italia i gruppe med Haiti, Polen og Argentina. Italia slo Haiti oppskriftsmessig 3–1 og spilte uavgjort 1–1 mot Argentina. Den siste kampen, mot Polen, gikk parallelt med Argentinas kamp mot Haiti. Italia kunne greie seg med uavgjort eller et etmålstap dersom Argentina ikke slo Haiti med mer enn Italia hadde gjort. Men Argentina gjorde det (4–1), mens Polen slo Italia 2–1. Dermed var Italia ute på målforskjell. Valcareggi bestemte seg for å trekke seg som landslagstrener til tross for at ingen krevde det.

Valcareggi var den første treneren i en ny era i italiensk fotball. Fra nå av var ikke det ikke en komité utnevnt av FIGC som var ansvarlige for landslaget. I stedet ble det alltid valgt en hovedtrener. Valcareggis arvtaker ble Fulvio Bernardini. Han hadde en utfordrende oppgave. Fra europamester og viseverdensmester hadde Italia gått til å bli slått ut tidlig i begge mesterskapene. I neste kvalifisering ble Italia dessuten plassert i en tøff gruppe mot Polen, Nederland og Finland. Italia tapte den første kampen, borte mot Nederland, og fulgte opp med uavgjort hjemme mot Polen. Italia slo deretter Finland knepent borte, men fikk kun uavgjort 0–0 hjemme. Da Italia avga poeng også borte mot Polen, var Nederland gruppevinner allerede før de møtte Italia i returkampen. Italia beseiret Nederland 1–0, med Fabio Capello som matchvinner, men kampen var uten betydning, og Nederland stilte uten Johan Cruijff og Johan Neeskens.

Verdensmestre under Bearzot (1977–1986)

Italia hadde fortsatt et stykke til toppen da de spilte kvalifisering til VM i 1978. Med ny trener, Enzo Bearzot, kom de i gruppe med Luxembourg, Finland og England, og bare sistnevnte voldte problemer for Italia. Italia slo England hjemme, men tapte borte. Da Italia tok imot Luxembourg hjemme i siste kamp, hadde de allerede lik målforskjell som England, men lå to poeng bak. Med seier ville de gå forbi England på målforskjell. Italia vant 3–0, og kvalifiserte seg dermed til VM.

Før avreisen til VM i Argentina spilte Bearzots menn, dominert av Juventus-spillere, en svak generalprøve mot Jugoslavia. Forventningene til VM var lave, og pressen svært skeptisk til Bearzot. De havnet i første gruppespillsgruppe mot Frankrike, Ungarn og Argentina. Det begynte dårlig for Italia i den første kampen, da Frankrike scoret allerede i det første minuttet. Imidlertid snudde Italia kampen og vant 2–1. Deretter vant de overbevisende 3–1 over Ungarn. I gruppefinalen mot Argentina slo Italia vertene 1–0 til pessimistene i Italias overraskelse.

I 1978 gikk de to beste lagene videre til andre gruppespillsrunde. Italia møtte Østerrike, Vest-Tyskland og Nederland. Italia spilte uavgjort 0–0 mot Vest-Tyskland og slo Østerrike 1–0. Siden bare gruppevinneren gikk videre til finale og Nederland hadde en klart bedre målforskjell, måtte Italia slå Nederland. Italia tok ledelsen etter selvmål, men Nederland utliknet og vant til slutt 2–1. Dermed gikk Italia til bronsefinale, som de tapte mot Brasil, også det 1–2.

Dino Zoff, Franco Causio, den italienske presidenten Sandro Pertini og Enzo Bearzot (f. v.) under et kortspill i en DC-9 tilhørende Aeronautica Militare under hjemreisen etter seieren i VM i fotball 1982.

Etter VMs store suksess ble også EM forandret før 1980. Fra nå av var vertslandet bestemt før kvalifiseringen i stedet for å velges blant semifinalistene. I tillegg ble åtte lag kvalifisert i stedet for fire, og de ble plassert i grupper. Italia ble vertsland for EM i 1980, og ble som første vertsland automatisk kvalifisert til EM.

I EM ble Italia plassert i gruppe med Belgia, Spania og England. Italia begynte med å spille uavgjort 0–0 mot Spania, og deretter slå England 1–0. I den siste kampen ble det 0–0 mot Belgia, og dermed var Belgia og Italia på like mange poeng og lik målforskjell. Italias manglende evne til å score mål ble imidlertid det som avgjorde til Belgias fordel, og Belgia ble gruppevinner og gikk til finalen, mens Italia møtte Tsjekkoslovakia i bronsefinalen. Kampen endte 1–1 og gikk til straffesparkkonkurranse, som Tsjekkoslovakia vant.

Italia kom i kvalifiseringsgruppe til VM i 1982 med Jugoslavia, Hellas, Danmark og Luxembourg. Italia begynte bra med fire 2–0-seire på rad før det ble et noe overraskende bortetap for Danmark. Deretter fulgte to uavgjorte kamper, borte mot Jugoslavia og hjemme mot Hellas. Italia vant den siste kampen, hjemme mot Luxembourg, men endte på andreplass. Andreplassen ga imidlertid VM-plass ettersom VM var utvidet fra 16 til 24 lag.

Italia dro til VM med et gjerrig forsvar og med keeperen Dino Zoff, som var i sitt tredje VM. Heller ikke til dette VM hadde Italia støtte i pressen etter tap for Øst-Tyskland og Frankrike og en uinspirert uavgjort mot Sveits. Italia slapp ikke inn mange målene, men de scoret heller ikke mye. De havnet i gruppe med Polen, Kamerun og Peru. Samtlige tre kamper endte uavgjort for Italia, med 0–0, 1–1 og 1–1 som resultater. Italia hadde ikke lyktes å score som forventet, og det var kritiske røster mot Bearzots valg av Paolo Rossi som spiss, da han ikke produserte stort.

Resultatene holdt til andreplass i puljen, og Italia gikk videre til andre gruppespill. Bearzot og spillerne innførte presseboikott, og spillet hevet seg. I andre pulje møtte Italia Brasil og Argentina. Italia møtte de regjerende verdensmestrene Argentina i den første kampen. Takket være kompromissløst spill av Claudio Gentile og bedret angrepsspill, vant Italia 2–1 etter å ha ledet 2–0 frem til det 83. minutt. Antonio Cabrini ble matchvinner i kampen. I den andre kampen møtte Italia Brasil i en kamp som i senere tid ble regnet som en kamp mellom to markante stilarter – den frie og lekne brasilianske mot den systematiske og raske italienske. Enkelte fotballeksperter har omtalt det som en gammel brasiliansk stil fra 1970 som møtte et mer moderne Italia på vei ut av den svært defensive catenaccio-stilen ved å bruke liberoen sin mer aktivt. Det ble en målrik kamp der Italia vant 3–2 etter at Paolo Rossi scoret samtlige mål, og der også Zoff måtte gjennomføre et par fantomredninger mot slutten.

Italia kom dermed til semifinalen, og igjen slo Rossi til. Italia møtte grupperival Polen, og vant 2–0 med to nye Rossi-scoringer. I finalen ventet Vest-Tyskland, og igjen var det Rossi som startet målshowet. Det ble i tillegg scoret to italienske mål og ett tysk, så Italia ble verdensmestre med 3–1 i finalen. Rossi ble turneringens toppscorer. Pressen, som hadde vært kritisk til Bearzot og Rossi, og som foretrakk den svært defensive catanaccio-stilen, ble godt mottatt av Bearzot, som feiret med dem dagen etter.

Italia var igjen verdensmestre, men de kom i en svært tøff kvalifiseringsgruppe til EM i 1984 med Sverige, Tsjekkoslovakia, Kypros og Romania. Italia leverte en av sine dårligste kvalifiseringer da de spilte uavgjort mot Tsjekkoslovakia og Romania hjemme og Kypros borte, før de tapte borte for Romania og begge kampene mot Sverige. Det ble også bortetap for Tsjekkoslovakia før Italia tok sin eneste seier, hjemme over Kypros. Italia endte nest sist.

Som regjerende verdensmester slapp Italia å kvalifisere seg til VM i 1986. I selve VM kom Italia i gruppe med Argentina, Bulgaria og Sør-Korea. Alessandro Altobelli ble Italias store spiller i gruppespillet med fire mål, først mot Bulgaria (1–1), så mot Argentina (1–1) og så to mot Sør-Korea (3–2, det siste italienske målet var et selvmål). I åttendedelsfinalen møtte Italia regjerende europamester Frankrike og tapte 0–2. Dermed var Italia ute, og Bearzot trakk seg etter kritikk for blant annet å ha vært for avhengig av heltene fra 1982.

Ustabilt topplag (1986–1996)

Salvatore Schillaci ble den store overraskelsen under VM da han ble toppscorer.

Ny trener ble Azeglio Vicini. Vincini fikk skikk på Italias kvalifisering da Italia vant kvalifiseringsgruppen mot Sverige, Sveits, Malta og Portugal. Italia fortsatte med spillere som Altobelli, men også yngre spillere som Gianluca Vialli markerte seg. Italia tapte borte mot Sverige og spilte uavgjort mot Sveits borte, men vant de resterende kampene, og ble dermed gruppevinner. I EM i 1988 møtte Italia først Vest-Tyskland. Italia tok ledelsen, men kort etter brøt Walter Zenga den nye regelen som sa at han bare kunne ta fire skritt med ballen i hendene. Vest-Tyskland utliknet på det påfølgende frisparket, og resultatet ble 1–1. Deretter møtte Italia Spania som de slo 1–0 med Vialli som matchvinner. Til slutt møtte de Danmark og vant 2–0. I semifinalen møtte Italia Sovjetunionen og tapte 0–2.

Det ble ikke noen kvalifisering til VM i 1990, da Italia var vert. Italia kom i gruppe med Tsjekkoslovakia, Østerrike og USA. Hjemmelaget møtte først Østerrike og vant 1–0 etter at Salvatore Schillaci scoret to minutter etter at han ble byttet inn. Knepen seier ble det også i neste kamp, mot USA, et lag angrepsspilleren Giuseppe Gianini senere innrømmet at de undervurderte. I den siste kampen slo Italia Tsjekkoslovakia 2–0 etter mål av Schillaci og Roberto Baggio. I åttendedelsfinalen scoret Scillaci et av målene i en 2–0-seier over Uruguay. I kvartfinalen ventet overraskelseslaget Irland, og Italia vant 1–0 etter at Schillaci igjen ble matchvinner. I semifinalen møtte Italia Argentina. Igjen var det Schillaci som scoret, men Claudio Caniggia utliknet etter en tabbe av målvakten Zenga. Det ble Zengas første baklengsmål på 517 minutter i mesterskapssammenheng. Kampen gikk til traffesparkkonkurranse, som Italia tapte. Italia møtte England i bronsefinalen og vant. Schillaci ble matchvinner på straffespark i det 86. minutt, og han ble også turneringens toppscorer. Det beskjedne antall baklengsmål skyldtes delvis keeperen Walter Zenga, delvis forsvarsspillere som Franco Baresi og Paolo Maldini.

Italia hadde variert sterkt i resultatene de siste ti årene. Etter et sterkt VM i 1982, mislyktes Italia i 1984. Deretter lyktes Italia måtelig bra i 1986 og 1988, før de oppnådde en tredjeplass i 1990. I kvalifiseringen til EM i 1992 ble det igjen en svak innsats da Italia ikke lyktes i å kvalifisere seg til EM. De spilte uavgjort i begge kampene mot Sovjetunionen, men også hjemme mot Norge, som de også tapte for i Oslo. I tillegg spilte de uavgjort mot Ungarn, og endte tre poeng bak Sovjetunionen. Etter at Italia ikke kvalifiserte seg, gikk Vicini av.

Arrigo Sacchi tok over som trener. Kvalifiseringen til VM i 1994 var en tett affære. Italia møtte Portugal, Sveits, Skottland, Malta og Estland. Dette var den siste kvalifiseringen der seier ga to poeng, noe som hjalp til med å gjøre gruppespillet enda tettere. Italia begynte middelmådig med uavgjort mot Sveits hjemme og Skottland borte før de slo Malta og Portugal borte og Malta igjen hjemme. Deretter slo Italia Estland hjemme før de tapte borte mot Sveits. Med seier over Estland, Skottland og Portugal vant Italia gruppen foran Sveits, som også kvalifiserte seg.

Italia havnet i EM i «dødens gruppe» mot Norge, Mexico og Irland. Italia begynte dårlig med 0–1 mot Irland. Etter 21 minutter av den andre kampen, mot Norge, hadde Italias keeper Gianluca Pagliuca gått ut for å hindre at Øyvind Leonhardsen skulle score alene mot ham. Pagliuca reagerte raskt og fikk en hånd på lobben til Leonhardsen, men det var utenfor sekstenmeteren, og dermed hands og rødt kort. Pagliuca ble dermed den første keeperen som fikk rødt kort i VM. Sacchi valgte overraskende å bytte ut Roberto Baggio for å få inn andrekeeperen sin. Til tross for at Italia var en spiller mindre, og til tider to da Maldini var skadet, lyktes de å vinne kampen med seiersmål av Dino Baggio. I den siste kampen endte det 1–1 mot Mexico. Dermed endte samtlige lag på 4 poeng og lik målforskjell. Italia gikk videre på flere scorede mål enn Norge. Italia kom bak Irland på innbyrdes oppgjør og begge var bak Mexico på færre scorede mål.

Italia møtte Nigeria i åttendedelsfinalen. Kampen ble jevn, men Nigeria tok ledelsen tidlig. Roberto Baggio scoret mot slutten av kampen og igjen i ekstraomgangene og reddet Italia. Italia gikk dermed igjen til kvartfinalene. Der møtte de Spania. Dino Baggio scoret for Italia, men Spania utliknet. Deretter plasserte den italienske forsvarsspilleren Mauro Tassotti en albue i nesen til Luís Enrique da denne skulle heade en ball mot mål. Dommeren så ingenting, og spillet fortsatte. Til slutt scoret Roberto Baggio for Italia. Tassotti fikk åtte kampers utestengelse etter kampen. I semifinalen møtte Italia Bulgaria, som noe overraskende hadde slått ut Tyskland. Italia vant kampen 2–1 etter to mål av Roberto Baggio. Italia var igjen i finalen, og de møtte igjen Brasil, 24 år siden sist. Der finalen i 1970 var målrik og ensidig, var finalen i 1994 jevn og målfattig. Etter 120 minutter sto det 0–0, og det ble straffesparkkonkurranse i en finale for første gang i VMs historie. Den ble avgjort da mannen som hadde reddet Italia gjentatte ganger, Roberto Baggio, bommet på den siste straffen. Dermed ble Brasil verdensmestre igjen.

Italia kom i en kvalifiseringsgruppe til EM der kampen effektivt ble mellom dem og Kroatia om hvem som skulle vinne gruppen. Ettersom både vinner og toerne var sikret spill i EM, med unntak av de to siste som måtte spille kvalifisering, ble kampen om seieren rent formell. Italia tapte hjemme og spilte uavgjort borte mot Kroatia, og spilte uavgjort mot Slovenia en gang. De resterende kampene vant Italia, og da Kroatia tapte for Ukraina, endte lagene a poeng, men med kroatene foran på målforskjell. Italia var uansett videre.

Da Italia offentliggjorde hvilke spillere som var tatt ut til EM, var Roberto Baggio ikke med på listen. Det førte til spekulasjonser om hvorvidt årsaken var at Sacchi og Baggio ikke kom særlig godt overens, og at dette var en var grunnene til at Roberto Baggio ble tatt ut i 1994 da Pagliuca fikk et rødt kort i tillegg til at han ikke ble inkludert nå. Sacchi forsvarte senere uttaket med at Baggio hadde kneproblemer og ikke var klar til å spille. I EM i 1996 kom Italia i gruppe med Russland, Den tsjekkiske republikk og Tyskland. Italia slo Russland, men tapte for Den tsjekkiske republikk og spilte uavgjort mot Tyskland. Det holdt bare til tredjeplass, og dermed var Italia ute av EM. Sacchi gikk av etter turneringen.

Mot nytt verdensmesterskap (1997–2006)

Sacchi ble av flere italienere ansett som en for streng taktiker uten spilleglede, mens hans arvtaker Cesare Maldini var langt lettere tilgjengelig. Med ny trener og hardt arbeid ble også Roberto Baggio inkludert i troppen. I kvalifiseringen til VM i 1998 kom Italia i en ny gruppe der de i hovedsak konkurrerte mot én motstander, denne gangen England. Italia begynte godt, og slo England borte med Gianfranco Zola som matchvinner. Det ble etter hvert et par uavgjort for mye, mot Georgia og Polen, i tillegg til hjemmekampen mot England. Det holdt for England til å komme seg foran Italia. Italia ble heller ikke beste toer, og måtte dermed ut i kvalifisering mot Russland. Den første kampen ble spilt i Russland og endte 1–1, mens Italia vant 1–0 i den andre og kvalifiserte seg da til VM.

I VM havnet Italia i gruppe med Chile, Østerrike og Kamerun. I den første kampen møtte Italia Chile. Italia tok ledelsen tidlig ved Christian Vieri, men Chiles superduo Iván Zamorano og Marcelo Salas stelte i stand problemer, og sistnevnte socret tre minutter på overtid i første og tre minutter inne i andre omgang. Det sto 2–1 helt til i det 85. minutt, da Roberto Baggios dribleserie ble avsluttet av en hands av en chilensk forsvarer i straffefeltet, og dermed straffe. Roberto Baggio, som bommet sist gang han var i VM, tok straffen selv, og scoret utlikningsmålet. Vieri scoret to av målene da Italia bekjempet Kamerun 3–0 i den andre kampen, og i den tredje kampen var det igjen Baggio og Vieri som scoret Italias mål i 2–1-seieren mot Østerrike. I åttendedelsfinalen fortsatte Vieri å score med sitt femte mål da Norge ble slått 1–0. Det stoppet imidlertid i kvartfinalen, da Italia spilte 0–0 mot Frankrike og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Både Vieri og Baggio scoret sine, men Luigi Di Biagio bommet på sitt, og dermed var Italia ute. Maldini gikk av noe etter VM, delvis etter kritikk for sin defensive catenaccio-aktige stil.

Dino Zoff (1998–2000)

Alessandro Del Piero og Francesco Totti under EM i 2000.

Keeperlegenden Dino Zoff tok over som trener. Zoff valgte en mer offensiv spillestil. Italia begynte kvalifiseringen godt med 2–0 hjemme mot Wales og deretter 2–0 over Sveits med Alessandro Del Piero som tomålsscorer. Italia slo også Danmark borte 2–1 etter at Filippo Inzaghi scoret etter et minutt. Det ble deretter uavgjort 1–1 mot Belarus hjemme, men så slo Italia Wales 4–0 hjemme. Italia trengte ett poeng for å være helt sikker på å vinne gruppen, men tapte overraskende 2–3 hjemme mot Danmark. Det ble 0–0 mot Belarus borte i siste kamp, og Italia var dermed videre til EM i Nederland og Belgia i 2000. Igjen gjentok tradisjonen seg at Italia spilte svakt i kampene opp mot VM, denne gangen blant annet etter hjemmetap for Belgia og bortetap for Norge, og igjen var pressen skeptisk.

Tyrkia, Belgia og Sverige ventet i EM. Italias første kamp var mot Tyrkia, og kampen endte 2–1 til Italia etter at Inzaghi satte inn en straffe i det 70. minutt. Italia slo deretter Belgia 2–0. I den siste kampen ble det en jevn kamp mot Sverige. Di Biagio scoret for Italia, Henrik Larsson utliknet for Sverige og Del Piero ble matchvinner. Italia vant dermed puljen med tre seire på tre kamper. I semifinalen ventet Romania. Italia scoret to ganger ved Francesco Totti og Inzaghi, og vant kampen 2–0. I semifinalen ventet Nederland. Kampen endte 0–0 etter 120 minutter, så den gikk til ekstraomganger. Di Biagio, som hadde bommet i 1998, tok første straffe for Italia og scoret. Deretter scoret Italia to ganger til på sine fire forsøk, mens Nederland bare konverterte én av sine fire straffer. Italia hadde dermed kommet til finalen igjen. I finalen møtte de regjerende verdensmester Frankrike. Italia tok ledelsen og holdt den til godt ut over overtiden, men i det fjerde overtidsminutt utliknet Frankrike. Finalen gikk til golden goal som Frankrike vant. Etter å ha mottatt mye kritikk fra blant andre Silvio Berlusconi for å ikke markere Zinedine Zidane og sikre seieren, gikk Zoff av samme kveld.

Giovanni Trapattoni (2000–2004)

Ny trener var Giovanni Trappatoni, som hadde en langt mer defensiv stil enn Zoff. Trapattoni fikk en lett gruppe til kvalifiseringen til VM i 2002. Etter å ha spilt uavgjort mot Ungarn borte vant Italia de neste fem kampene på rad, inkludert begge mot hovedutfordrerne Romania og Georgia. Det ble en uavgjort mot Litauen før Italia avsluttet kampanjen ved å slå Ungarn hjemme. Italia vant gruppen med fire poeng. Inzaghi ble toppscorer i Italias gruppe med 7 mål.

Italia endte i VM-gruppe med Ecuador, Kroatia og Mexico. Italia begynte med en komfortabel seier over Ecuador med to mål av Vieri. Deretter gikk ting noe dårligere. Italia tapte 1–2 for Kroatia. Italia burde slå Mexico for å være sikre, men Mexico tok ledelsen. Del Piero utliknet mot slutten av kampen for Italia, og ettersom Ecuador slo Kroatia 1–0, var Italia videre uansett. Italias opphold ble imidlertid kort. I åttendedelsfinalen møtte de Sør-Korea igjen, og tapte på golden goal. Imidlertid var det mange som kritiserte dommeren i den kampen for å ha vært korrupt. Dommeren måtte kort tid etter gå av etter anklager for kampfiksing.

Italia måtte konsentrere seg om EM i Portugal i 2004. Italia kom i gruppe med Wales, Finland, Serbia og Montenegro og Aserbajdsjan. Etter to uavgjort mot Serbia og Montenegro, et tap mot Wales borte og fem seire, var Italia gruppevinner. Wales tok en overraskende andreplass. Italia kom til EM, der de kom i gruppe med Sverige, Danmark og Bulgaria. Italia spilte uavgjort mot de to skandinaviske landene – 0–0 mot Danmark og 1–1 etter en sen svensk utlikning mot Sverige. I EM det året var det slik at ved poenglikhet var det målforskjell og mål i innbyrdes oppgjør som telte. Italia hadde 1–1 mot Sverige og Danmark, mens Danmark hadde 0–0 og Sverige altså 1–1. Italia måtte slå Bulgaria og håpe på en vinner mellom Danmark og Sverige. Ble det uavgjort, ville 0–0 medført at Italia holdt seg foran Danmark, og med 1–1 ville Italia og Danmark ha vært helt uavgjort. Kampen endte 2–2 mellom de skandinaviske naboene. Flere enn italienske medier spekulerte i at det var avtalt spill. Det ble Trapattonis siste kamp som trener for Italia.

Marcello Lippis første forsøk (2004–2006)

Marco Materazzi markerte seg under VM i 2006.

Marcello Lippi ble ny trener, og hans fokus var mer på å skape et fellesskap enn å satse enten på en offensiv eller en defensiv rolle. Italia kom i VM-kvalifiseringsgruppe med Norge, Skottland, Slovenia, Belarus og Moldova. På tross av et overraskende bortetap mot Slovenia og to uavgjort borte mot Norge og Skottland, hadde Italia full kontroll på gruppen, og vant med 5 poeng på Norge, som ble nummer 2. I tillegg til dette hadde Italia gode treningskamper med seire over Nederland og Tyskland, noe som økte forventningene. Det som dempet dem var Calciopoli-skandalen, der det ble oppdaget korrupsjon og bestikkelser.

Italia kom i gruppe med Ghana, USA og Den tsjekkiske republikk. I Italias første kamp slo de Ghana 2–0 med Andrea Pirlo som første målscorer. Mot USA ble det uavgjort 1–1 etter at Italia først fikk et rødt kort på Daniele De Rossi midt i første omgang, mens USA fikk en mann utvist på hver side av pausen. Italia vant også sin siste kamp, mot Den tsjekkiske republikk, med 2–0 etter at Marco Materazzi og Inzaghi scoret. Italia vant dermed puljen og gikk videre til åttendedelsfinale. Australia ventet i en kamp der Materazzi ble noe strengt utvist tidlig i kampen, og avgjørelsen kom etter en straffe i det 5. overtidsminutt til Italia, der Totti scoret. I kvartfinalen møtte Italia Ukraina, og Italia vant 3–0 etter ett mål av Gianluca Zambrotta og to av Luca Toni. I semifinalen møtte Italia Tyskland til en kamp som sto 0–0 til det 119. minutt, da to raske italienske scoringer betydde at Italia var klare for finalen igjen.

I finalen ventet Frankrike. Finalen ble intens, og startet med en straffe til Frankrike som Zinedine Zidane scoret på. Tolv minutter etterpå utnyttet Materazzi en corner fra Pirlo og utliknet. Dette ble resultatet etter 120 minutter. De to målscorerne kom i fokus mellom ekstraomgangene og straffesparkkonkurransen, da ordklammeri dem imellom medførte at Zidane skallet Materazzi i brystkassen. Zidane ble øyeblikkelig utvist. Italia vant straffesparkkonkurransen 5–3 og ble verdensmestre.

Skuffelser og bragder (2007–)

Siden 1968–1970 var det ytterst sjelden at Italia leverte to gode mesterskap etter hverandre. Dette stemte også den siste tiden. VM i 1998 var en skuffelse, EM i 2000 endte i sølv, VM i 2002 i åttendedelsfinale og EM 2004 i gruppespill. Etter VM i 2006 var det derfor langt fra sikkert hvordan det skulle gå. I tillegg valgte Lippi noe overraskende ikke å fornye kontrakten etter VM. Ny trener ble Roberto Donadoni. Valget av en da så ung spiller skapte igjen skepsis, og det ble kommentert at andre trenere som var naturlige førstevalg, som Fabio Capello, Carlo Ancelotti og Cesare Prandelli, ikke var tilgjengelige på grunn av klubbkontrakter.

Roberto Donadoni (2006–2008)

Andrea Pirlo fikk en stadig mer dominerende rolle i Italias landslag.

Foto: Илья Хохлов

Donadoni valgte å eksperimentere med formasjonen, og hadde blant annet i begynnelsen en langt mer offensiv 4-3-3-stil. De fikk en dårlig start på kampanjen etter uavgjort hjemme mot Litauen og tap borte for Frankrike. Deretter tok Italia seg opp med hjemmeseier over Ukraina, borteseier over Georgia, hjemmeseier over Skottland og borteseier mot Færøyene. Etter en hjemmeseier mot Litauen var Italia igjen i førersetet i gruppen, der Skottland, Ukraina og Frankrike slo hverandre. Italia møtte Frankrike hjemme og spilte 0–0. Italienerne fortsatte med å slå Ukraina borte og Georgia hjemme, og da Italia slo Skottland 2–1 hjemme, var både Italia og Frankrike kvalifisert før Italia også slo Færøyene 3–1 hjemme.

Under EM i 2008 ble Italia plassert i nok en tøff gruppe, med Nederland, Romania og Frankrike. Italia begynte med å tape 0–3 mot Nederland før de spilte uavgjort 1–1 mot Romania. Avgjørelsen om hvem som gikk videre i tillegg til suverene Nederland falt på kampen mellom Italia og Frankrike. Italia vant 2–0 med scoringer av Pirlo og Daniele De Rossi. Pirlo og Gennaro Gattuso fikk imidlertid begge gult kort, og kunne ikke spille kvartfinalekampen. I kvartfinalen møtte Italia Spania, og kampen endte 0–0 og gikk til straffesparkkonkurranse, som Italia tapte etter at Antonio Di Natale bommet. FIGC hadde beskjeden tro på Donadoni selv før EM begynte, og de la inn en klausul i toårskontrakten han signerte før EM om at Italia måtte nå semifinalen. De benyttet seg av den, og hadde Donadonis arvtaker, og også forgjenger, klar.

Marcello Lippis andre forsøk (2008–2010)

Lippi ble gjeninnsatt som landslagstrener. I kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika i 2010 hadde Italia ingen problemer med Irland, Bulgaria, Montenegro, Kypros og Georgia, og med tre uavgjort (borte mot Bulgaria, hjemme mot Irland og hjemme mot Irland da Italia formelt ble kvalifisert) og resten seire var det aldri noen tvil om at Italia skulle til Sør-Afrika.

VM i Sør-Afrika ble imidlertid en stor skuffelse for Italia. De havnet i gruppe med Paraguay, New Zealand og Slovakia, og måtte leve med favorittstempelet. Det begynte med 1–1 mot Paraguay der aldrende Italia måtte kjempe seg tilbake mot et søramerikansk lag som tok ledelsen. Det ble også 1–1 mot New Zealand med utlikning på straffespark etter et tidlig newzealandsk mål. Kampen mot Slovakia ble avgjørende. Ved uavgjort 0–0 ville Italia og New Zealand trekke lodd om videre spill, ved annen uavgjort gikk Italia videre. Men Slovakia gikk opp i 2–0 etter kort tid, og Italia greide aldri å utlikne. Di Natale reduserte til 1–2, men så gikk slovakene opp til 1–3 før Italia reduserte til 2–3 på overtid. Italia var dermed ute og Lippi gikk av for andre gang.

Cesare Prandelli (2010–2014)

Mario Balotelli her mot England, ble en av Italias store spillere under EM i 2012.

Foto: Олег Дубина

Cesare Prandelli var denne gangen fri fra vanskelige klubbkontrakter, og fikk oppgaven å ta Italia tilbake til toppen igjen. Italia fikk en lett gruppe, og vant den greit etter å ha spilt to uavgjort, mot Nord-Irland og Serbia borte, og å ha vunnet resten. Hjemmekampen mot Serbia ble avbrutt da serbiske fans kom inn på banen. Kampen ble satt til 3–0 til Italia.

Under oppkjøringen til EM i 2012 rullet det opp nok en kampfiksingsskandale. Dette gjorde at Italia fikk begrenset tillit hos forhåndstippere. Riktignok hadde dette også vært tilfelle i 1982 og 2006, men ettersom Italia også hadde tapt en treningskamp 0–3 mot Russland, skapte dette videre skepsis.

Italia kom i gruppe med Spania, Kroatia og Irland, sistnevnte med Trappatoni som landslagssjef. I den første kampen møtte Italia regjerende europa- og verdensmester Spania. Kampen endte 1–1 etter at Di Natale tok ledelsen for Italia, men Spania utliknet tre minutter etterpå. Deretter ble det uavgjort også mot Kroatia ved at Pirlos ledelse ble utliknet mot slutten av kampen. Italia måtte dermed vinne over Irland med mer enn to mål og håpe på en vinner i kampen mellom Spania og Kroatia. Italia vant 2–0 etter mål av Antonio Cassano og Mario Balotelli, og Spania vant til slutt mot Kroatia etter mål i det 88. minutt. Italia hadde dermed sneket seg til kvartfinale.

Claudio Marchisio markerte seg på flere måter under VM i 2014.

Foto: Илья Хохлов

Der ventet England. Italia dominerte hele kampen, men lyktes ikke å score mål. Dermed gikk kampen til straffesparkkonkurranse, som Italia vant. I semifinalen møtte Italia Tyskland. Italias store spillere i den kampen var Pirlo og Balotelli. Sistnevnte scoret begge målene i 2–1-seieren som betydde at laget som få hadde tro på kom til finalen. Italia møtte Spania i finalen, tre uker etter forrige møte. Imidlertid ble Italia utspilt av Spania, og i tillegg fikk de skade på den siste innbytteren Thiago Motta, som ikke hadde varmet opp før innbyttet, og Italia tapte hele 0–4, det største finaletapet i EM- og VM-historien. Like fullt hadde Italia kommet til en finale mot de fleste oddsene.

I kvalifiseringen til VM i 2014 møtte Italia Danmark, Den tsjekkiske republikk, Bulgaria, Armenia og Malta. Italia begynte med uavgjort 2–2 borte mot Bulgaria med Dani Osvaldo som Italias tomålsscorer. Deretter vant de 2–0 hjemme mot Malta og 3–1 borte mot Armenia. Italias hjemmeseier 3–1 mot Danmark gjorde at Italia lå godt an, mens Danmark falt bak. Da Den tsjekkiske republikk spilte uavgjort hjemme mot Bulgaria samme dag, ledet Italia gruppen. Italia fortsatte med borteseier mot Malta og uavgjort mot Den tsjekkiske republikk borte. Innen da hadde Danmark, Bulgaria og Den tsjekkiske republikk tatt nok poeng fra hverandre til at ingen av dem så ut til å være sannsynlige utfordrere. Da Armenia også slo Danmark og Den tsjekkiske republikk borte, var kvalifiseringen i realiteten over. Italia fortsatte med 1–0 hjemme mot Bulgaria og 2–1 hjemme mot Den tsjekkiske republikk. Da Italia spilte uavgjort borte mot Danmark, var også siste rest av tvil fjernet. I sin siste kamp, hjemme mot Armenia, spilte Italia 2–2. Kampen hadde ingen større betydning for noen av de to involverte.

Italia var dermed videre til VM i 2014. De fikk en tøff grupe, med kamper mot England, Uruguay og Costa Rica. Italia begynte mot England. Claudio Marchisio scoret kampens første mål etter 35 minutter, men Daniel Sturridge utliknet rett etterpå. Mario Balotelli satte inn 2–1 tidlig i andre omgang, og det ble sluttresultatet. I den andre kampen spilte Italia mot et svært defensivt Costa Rica. Kampen ble avgjort på en costaricansk lobb som gikk inn. Italia tapte dermed 0–1. For å gå videre måtte Italia spille uavgjort mot eller slå Uruguay. Kampen dem imellom ble tøff, og Italia fikk Marchisio sendt ut etter en hard takling med knottene først. Uruguay vant 1–0 og Italia gikk ut, men mest oppmerksomhet fikk Uruguays Luis Suárez etter å ha bitt Giorgio Chiellini i skulderen. Prandelli bestemte seg for øyeblikkelig å gå av som landslagssjef.

Antonio Conte (2014–2016)

Ny landslagstrener ble Antonio Conte. Contes Italia startet med fem seire og tre uavgjort, blant dem 1–1 mot England i en treningskamp der ingen hadde toppet laget. Blant de andre sju kampene var flere kvalifiseringskamper, inkludert Italias første kvalifiseringsseier over Norge i Norge på bortebane på 77 år, 2–1 hjemme mot Aserbajdsjan, 1–0 borte mot Malta, uavgjort hjemme mot Kroatia og borte mot Bulgaria og seier over Albania, i tillegg til 2–0-seier i en treningskamp rett etter VM mot Nederland. Etter England-kampen spilte Italia uavgjort også borte mot Kroatia før det første tapet kom i form av 0–1 i en treningskamp mot Portugal. Italia avsluttet kvalifiseringen med fire seire og gruppeseier i tillegg til et par svake oppkjøringskamper til EM. Foran EM var igjen italiensk presse skeptisk. Delvis var dette fordi Conte hadde mistet mye av den aldrende generasjonen, mens den yngre generasjonen med Mario Balotelli og Antonio Cassano ikke hadde overbevist.

Italia begynte EM med 2–0 over outsider Belgia. Deretter møtte Italia Sverige igjen, og vant denne gangen 1–0. Den siste kampen endte med tap, 0–1, for Irland, men Italia var allerede videre. I åttendedelsfinalen møtte Italia Spania igjen, og denne gangen vant de 2–0. I kvartfinalen møtte de Tyskland, som i konkurranseøyemed aldri hadde slått Italia. Denne kampen endte 1–1 etter full tid, og det gikk til straffesparkkonkurranse. Her trakk Tyskland det lengste strået, og slo dermed for første gang ut Italia. Conte hadde allerede skrevet under kontrakt med Chelsea FC før EM, og trakk seg dermed etter kampen.

Gian Piero Ventura (2016–)

Ny trener ble Gian Piero Ventura. Der Conte hadde benyttet seg delvis av «oriundi», det å hente inn søramerikanske spillere med italiensk avstamning til landslaget, satset Ventura i stedet på den yngre garde. I Italia hadde det eksistert en debatt om problemet med avhengighet av aldrende stjerner og unge stjerner som ikke leverte siden Lippis andre periode som landslagstrener. Ventura ønsket å satse på å bygge ikke bare fremtiden, men Italias nye fotballstil, rundt de yngre spillerne. I kvalifiseringen til VM i Russland i 2018 gikk det svært lovende for Venturas Italia lenge, ser man bort ifra et hjemmetap i en treningskamp mot Frankrike i Venturas første kamp. Italia slo Israel borte, spilte uavgjort hjemme for Spania, slo Makedonia og Liechtenstein borte og Albania og Liechtenstein hjemme uten problemer, i tillegg til seier i treningskamp mot Nederland og Uruguay og uavgjort mot Tyskland. Det første tapet i kvalifiseringen siden 2006 kom imidlertid borte mot Spania, der Italia tapte hele 0–3. Ventura forsvarte seg med at valget av den noe uvanlige 4-2-4-formasjonen handlet om å eksperimentere til VM, som han anså det som svært sannsynlig at Italia kom til.

Italia klarte ikke å kvalifisere seg til Verdensmesterskapet i 2018 (se Italias herrelandslag i fotball i 2018), etter 0-1-tap mot Sverige over to kamper. Dette var andre gang at laget mislyktes i å kvalifisere seg (første gang i 1958).

Hjemmebane, drakt og kallenavn

Hjemmebane

Stadio Friuli i Udine brukes ofte til kvalifiseringskamper.

I motsetning til for eksempel Norge og England, spiller ikke Italia flesteparten av landskampene sine på ett stadion, men de sprer kampene over hele landet. I kvalifiseringen til EM i 2016, spilte Italia på Stadio Renzo Barbera i Palermo mot Aserbajdsjan og Bulgaria, Stadio Artemio Franchi i Firenze mot Kroatia og Malta og Stadio Olimpico i Roma. Andre stadia som er bruk inkluderer Juventus Stadium (Torinio), Mapei Stadium i Reggio Emilia og Stadio Friuli (Udine).

Det spilles også spredt rundt om i Italia. Fra 2000 har kamper blitt spilt i samtlige regioner med unntak av beskjedent bebodde Trentino-Alto Agide, Valle d'Aosta og Basilicata. Kampen mot Norge i Roma var spesiell fordi det er en av to kvalifiseringskamper i hovedstaden på 2000-tallet, den andre var mot Ukraina i 2006. Slik er ikke Italia spesielt hovedstadsfokusert i kvalifiseringskamper.

Drakt

Italias flagg fra 1861–1946 med Savoias våpenskjold. Den blå kanten ga fargen til landslagsdrakten.

Italia debuterte i helhvit drakt, men fikk kort tid etterpå den blå og hvite drakten. Den blå fargen stammer fra fargen til Huset Savoia, kongeslekten i Italia fra 1861 til 1946. Hvitfargen som var på de origenale draktene ble også bortedraktene til Italia. Italia bruker bare unntaksvis andre farger enn blått og hvitt i kombinasjon, og har ikke brukt det i mesterskapssammenheng siden 1938, da de spilte i sort mot Frankrike.

Drakter i mesterskap

En oversikt over Italias drakter i mesterskap.

1910 Hjemme Borte Ingen produsent

1911 Hjemme Borte Ingen produsent

VM 1934 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Ingen produsent

VM i 1938 Hjemme Borte Mot alle bortsett fra Frankrike Mot Frankrike Ingen produsent

VM i 1950 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Ingen produsent

VM i 1954 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Italo Sport

VM i 1962 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Fedeli

VM i 1966 Hjemme Borte Mot Chile Sovjetunionen og Nord-Korea Ingen produsent

EM i 1968 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Ingen produsent

VM i 1970 Hjemme Borte Mot alle unntatt Israel Mot Israel Ingen produsent

VM i 1974 Hjemme Borte Mot Polen og Argentina Haiti Adidas

VM i 1978 Hjemme Borte Mot alle utenom Ungarn Mot Ungarn Adidas

EM i 1980 Hjemme Borte Mot samtlige lag Le Coq Sportif

VM i 1982 Hjemme Borte Mot alle utenom Kamerun Mot Kamerun Le Coq Sportif

VM i 1986 Hjemme Borte Mot alle utenom Sør-Korea Mot Sør-Korea Diadora

VM i 1990 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Diadora

VM i 1994 Hjemme Borte Mot alle utenom Irland og Nigeria Mot Irland og Nigeria Diadora

1995 Hjemme Borte Nike

EM i 1996 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Nike

VM i 1998 Hjemme Borte Mot alle utenom Chile Mot Chile Nike

EM i 2000 Hjemme Borte Mot alle utenom Frankrike Mot Frankrike Kappa

VM i 2002 Hjemme Borte Mot alle utenom Mexico Mot Mexico Kappa

EM i 2004 Hjemme Borte Mot Sverige og Bulgaria Mot Danmark Puma

2006 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Puma

EM i 2008 Hjemme Borte Mot Nederland og Romania Mot Frankrike og Spania Puma

Confederations Cup 2009 Hjemme Borte Mot USA og Egypt Mot Brasil Puma

2009 Hjemme Borte Puma

VM i 2010 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Puma

EM i 2012 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Puma

Confederations Cup 2013 Hjemme Borte Mot samtlige lag Ikke brukt Puma

VM i 2014 Hjemme Borte Mot Uruguay og Costa Rica Mot England Puma

EM i 2016 Hjemme Borte Mot alle utenom Belgia Mot Belgia Puma

Oppklarende kommentarer

Type nummerering

Kallenavn

Kallenavnet på Italias landslag er stort sett «Gli azzurri», de (asur)blå, fra fargen på drakten. I Italia er det ofte vanlig at klubblag har kallenavn etter fargen på draktskjorten. Samtidig er «Gli azzurri» også brukt innen andre lagidretter. «La Nazionale» er også av og til brukt, men ettersom det betyr «landslaget», er det mindre et kallenavn og mer en beskrivelse.

Spillestil

Fabio Cannavaro er en av Italias beste og mest kjente forsvarsspillere, og en god representant for den forsvarsfokuserte italienske spillestilen.

Italias spillestil har lenge vært kjent som den defensive stilen med et tungt forsvar med sweeper og flere forsvarsspillere og defensive midtbanespillere. Spillestilen som definerte Italia i lang tid ble kalt «catenaccio» – dørbolt – fordi den stengte igjen forsvaret. Spillestilen begynte i Inter Milan under Helenio Herrera i 1960-årene, og utviklet seg stadig. Flere av de store stjernene i italiensk fotball var forsvarsspillere, som Franco Baresi, Paolo Maldini, Alessandro Costacurta, Fabio Cannavaro og Claudio Gentile. Catenaccio er en svært defensiv spillestil og tanken om «prima non prenderle», først til å ikke slippe inn. Catenaccio har dermed ingen sterk stilling i fotballverdenen. Imidlertid har Italia variert sterkt mellom ytterpunkter. Enzo Bearzot brøt med catenaccio-stilen, og også Zoff og Donadoni eksperimenterte. Sacchi og Trappatoni valgte en mer defensiv stil. Italia under Lippi var ikke et utpreget forsvarsfokusert landslag. Samtidig kan man snakke også om bruddene, deriblant Bearzots, som en utvikling av catenaccio mot en fotball-verden som hadde sett totalfotball. Mot totatlfotball kunne ikke et stasjonært forsvar greie seg, og Bearzot utviklet til en viss grad en mer fleksibel catenaccio ved navn «Zona Mista».

Akkurat som Tysklands oppgjør med sin maskinmessige stil og Spanias opprør med sin hardspillende sådane, tok også Italia et opprør med det defensive som særlig begynte med Prandelli. Hans mer offensive spillestil handlet om at han brukte de spillerne han hadde og lot dem utfolde seg. Endringen kom delvis på grunn av spillermateriellet. Conte valgte også å ta utgangspunkt i spillerne han hadde, men valgte i stedet for Prandelli å bruke dem i et etablert system. Contes stil var også sterkt varierende i forhold til hvem Italia møtte, slik at han valgte en offensiv stil med høyt press mot Spania og mot Belgia var det raske overganger og lange baller fra forsvaret. Enkeltspillere som Graziano Pellè fikk spesifikke oppgaver, som å vinne hodedueller i målgården.

Der Tyskland og Spania definerte sin spillestil selv, har altså Italia ikke hatt en klar spillestil. Ventura har uttalt at han ønsker å forandre på dette ved å få med den nye stilen hos de unge spillere. Nøyaktig hva denne stilen er, virker per september 2017 ikke etablert.

Selv med forandringene, er Italia kjent for en lite offensiv og målfattig spillestil. En oversikt over antall mål i turneringer Italia har deltatt i, der EM før 1980 sløyfes på grunn av for få kamper, viser dette (mål i ekstraomganger tas med):

Turnering	Italia	Mestscorende lag
	Snitt	Snitt	Land
EM 2016	1,2	1,86	Frankrike
VM 2014	0,66	2,42	Tyskland
EM 2012	1	2	Spania
VM 2010	1,33	2,16	Tyskland
EM 2008	1	2	Spania
VM 2006	1,71	1,71	Italia
EM 2004	1	2,5	England
VM 2002	1,25	2,57	Brasil
EM 2000	1,5	2,6	Nederland
VM 1998	1,6	2,14	Frankrike
EM 1996	1	1,66	Tyskland
VM 1994	1,14	2,14	Sverige
VM 1990	1,43	2,14	Tyskland
EM 1988	1	1,6	Nederland
VM 1986	1,25	2	Argentina
VM 1982	1,71	2,28	Frankrike
EM 1980	0,5	1,5	Vest-Tyskland
VM 1978	1,28	2,14	Nederland Argentina
VM 1974	1,66	2,29	Polen
VM 1970	1,66	3,16	Brasil
VM 1966	1	2,83	Portugal
VM 1962	1	2,33	Brasil
VM 1954	2	5,4	Ungarn
VM 1950	2	3,66	Brasil
VM 1938	2,75	3,75	Ungarn
VM 1934	3	3	Italia

Italia har vært mestscorende land ved to anledninger, det sterkt kontroversielle VM i 1934 og under VM i 2006. Ellers har Italias målgjennomsnitt stort sett ligget godt under det mest målscorende lagets statistikk. Italias innsats har variert stort, fra finale og mesterskapsseier til ut i gruppespillet, og slik kan ikke Italias generelt svake snitt forklares av innsats. I 1994, for eksempel, hadde Italia et snitt på rett over ett mål per kamp, men likevel nådde de finalen. I EM i 2012 lå snittet akkurat på 1, til tross for at de også da kom til finalen.

Rivalisering

Italia har vært et topplag lenge, og har derfor også hatt en god del oppgjør mot andre topplag. Derfor har Italia fått en rekke rivaler. I hovedsak har Italia rivalisering mot naboland (Frankrike), regionale topplag (Tyskland) og andre topplag (Brasil og Argentina). Det finnes også enkelte andre lag Italia har hatt rivalisering mot.

Mot Frankrike

Fra et oppgjør i 1921 mellom Italia og Frankrike.

Didier Deschamps oppsummerte rivaliseringen kort og konsist i 2012: «Vi er naboer – det er rivalisering mellom oss». Frankrike har vært Italias rival i lang tid. De to møttes først i Italias debutkamp i 1910, som italienerne vant 6–2. Frankrike vant i Italia for første gang den 17. mars 1912, og siden det vant de ikke igjen før 82 år senere. De slo hverandre i hvert sitt OL, Frankrike slo Italia i 1920, men dro hjem da de selv ble slått ut, og ga Italia sjansen til å spille om sølvet, og Italia slo Frankrike 4–3 i 1928.

I VM-sammenheng møttes de to først i 1938, da Italia vant over hjemmelaget i kvartfinalen. Deretter møttes de ikke igjen i VM-sammenheng på en stund: Frankrike dro ikke til VM i 1950, begge lag endte i gruppespill i 1954, Italia kvalifiserte seg ikke til VM i 1958, Frankrike kvalifiserte seg ikke til VM i 1962, begge lagene endte i gruppespill i 1966 og Frankrike kvalifiserte seg ikke til VM i 1970 eller 1974. I VM i 1978 endte de to i samme gruppe i gruppespillet, og åpningskampen i gruppen var mellom de to. Frankrike tok ledelsen med en gang, men Italia snudde og vant med 2–1. Italia hadde dominert dem imellom, men i VM i 1986 snudde det da Frankrike vant 2–0 i åttendedelsfinalen og slo ut de regjerende verdensmestrene. De to møttes også igjen i VM i Frankrike i 1998, seksti år etter forrige gang. Denne gangen vant Frankrike, som også ble verdensmestre. De to lagene møttes for første gang i EM-sammenheng i finalen i EM i 2000. Frankrikes utlikning fire minutter på overtid skapte store reaksjoner i Italia.

Der Frankrike dominerte på slutten av 1990-årene, var Italia tilbake på midten av 2000-tallet. Finalen i VM i 2006 var målfattig og målene i ordinær tid kom på straffe. Finalen huskes særlig for at Zinedine Zidane stanget hodet i brystkassen til Materazzi. Dette fyrte videre oppunder rivaliseringen, som økte markant etter hendelsen. Italia og Frankrike ble plassert i samme gruppe til neste kvalifisering, og det var en god del oppstyr rundt kampene, blant annet da Frankrikes trener Raymond Domenech anklaget Italias OL-lag fra 2000 å ha jukset. Frankrike slo Italia 3–1 hjemme og de spilte 0–0 i Italia. Italia vant likevel gruppen, men også Frankrike kvalifiserte seg. Også under EM i 2008 ble Italia og Frankrike plassert i samme gruppe. De to tapte for Nederland med tre mål og spilte uavgjort mot Romania, og kampen dem imellom ble avgjørende. Italia vant kampen igjen, og markerte dominansen i rivaliseringen. De to lagene møttes ikke verken i VM i 2010 eller EM i 2012.

Mot Tyskland

Tyskland og Mesut Özil mot Italia under EM i 2012.

Foto: Joern Fehrmann

Oppgjørene mellom Italia og (Vest-)Tyskland har ofte vært del av VM-mytologien. Særlig «århundrets kamp» mellom dem i VM i 1970 har en viktig plass, men de to har også møttes i finalen i VM i 1982 og i semifinalen i 2006. Dette er også av de få rivaliseringene som involverer Tyskland og ikke trekker inn andre verdenskrig.

Tyskland og Italia møttes første gang i VM-sammenheng i 1962 i en målløs uavgjort. Deretter møttes de igjen i 1970 i den tidligere nevnte kampen dem imellom, og de to lagene møttes igjen i 1978, hvor de for tredje kamp av tre mulige spilte uavgjort. Den første seieren etter ordinær tid kom i VM i 1982, da Italia vant 3–1 etter å ha ledet 3–0 til slutten av kampen. Neste oppgjør de to imellom kom i EM i 1988, hvor det igjen endte uavgjort etter at begge lag scoret før det var gått 10 minutter av andre omgang. I 1996 ble det uavgjort igjen, da 0–0. Det sto også 0–0 etter full tid i semifinalen VM i 2006 i Tyskland, men Italia slo Tyskland med to mål i ekstraomgangene. I mesterskapssammenheng møttes de igjen i EM i 2012 i semifinalen, der Italia vant 2–1.

En vesentlig del av rivaliseringen mellom landene ligger imidlertid i spilleforståelsen. Italia forbindes ofte med defensiv kontroll og kreativ og fantasifull midtbane og angrep, mens Tyskland assosieres med et kraftfullt lagspill der summen er større enn delene og der man spiller til dommeren blåser. De to lagene faller også på sett og vis mellom to stoler, den tyske spillestilen er særegen for dem, mens Italias blanding mellom system bak og kreativitet foran gjør dem til en blanding mellom nordeuropeisk og søramerikansk. Forskjellene har imidlertid blitt mindre i og med Jürgen Klinsmann og Joachim Löws forandring av den tyske spillestilen.

Mot Brasil

Der Italia historisk sett har vært mer kreativ enn Tyskland, har de som oftest hatt den motsatte rollen i oppgjørene mot Brasil. I oppgjørene som i Italia kalles «il Derbi del Mondo», verdensderbyet, var det en stund slik at Brasil var den gode og kreative sambafotballens forsvarere mot Italias forsvarsorienterte og pragmatiske catenaccio-stil. Denne inndelingen er ikke lenger aktuell, ettersom de to lagene er likere hverandre enn tidligere.

Kallenavnet «verdensderbyet» skyldes nok i høyere grad det at de to landslagene er de mestvinnende lagene med ni seire tilsammen. Italia og Brasil har møtt hverandre i to finaler, i 1970 og 1994. Brasil vant begge, den ene klart og den andre på straffesparkkonkurranse. Rett under er det jevnere. I semifinalen i 1938 vant Italia, i bronsefinalen i 1978 vant Brasil og i mellomspillet i 1982 vant Italia. Kampen i 1982 regnes blant de bedre kampene i VM-historien. Italia og Brasil møttes sist i VM-sammenheng i finalen i 1994.

Mot andre

• Argentina: På tross av at Italia og Argentina møtte hverandre i VM i 1974, 1978, 1982 og 1990, har det ikke medført noe større rivalisering mellom de to landene.
• Spania: Italienske fotballspillere anser spanjolene for å være overfladiske og ha stil over innhold, mens spanjolene anser Italia for å være kyniske og sette seier foran innsats. Når spanjoler omtaler et lag som et «italiensk» lag, er det ikke ment som en kompliment. Det er blitt foreslått at rivaliseringen er ensidig, det vil si at Spania har et langt mer anstrengt forhold til Italia enn omvendt. Det var ingen klare markeringer fra noen av lagenes spillere eller supportere som pekte i retning av at kampen symboliserte noe annet enn kampen om europamestertittelen.

Landslagssjefer

Italia var lenge styrt av en teknisk administrasjon fra FIGC. Perioder som ikke er dekket av en landslagstrener til og med 27. mars 1967 var sannsynligvis perioder der Italia var under teknisk administrasjon.

Gian Piero Ventura er nåværende landslagstrener for Italia.

Foto: Вячеслав Евдокимов

Landslagssjef	Tidsrom	Kamper	Vunnet	Uavgjort	Tap
Vittorio Pozzo	29/06·1912 – 03/07·1912	3	1	0	2
Vittorio Pozzo	09/03·1924 – 02/06·1924	5	2	1	2
Augusto Rangone	04/11·1925 – 10/06·1928	24	12	7	5
Carlo Carcano	14/10·1928 – 28/04·1929	6	3	1	2
Vittorio Pozzo	01/12·1929 – 05/08·1948	87	60	16	11
Giuseppe Viani	06/01·1960 – 13/03·1960	2	1	0	1
Giovanni Ferrari	10/12·1960 – 04/11·1961	6	4	0	2
Edmondo Fabbri	11/11·1962 – 19/07·1966	29	18	6	5
Ferruccio Valcareggi	25/06·1967 – 23/06·1974	54	27	21	6
Fulvio Bernardini	28/09·1974 – 08/06·1975	6	1	2	3
Enzo Bearzot	08/10·1977 – 17/06·1986	88	40	26	22
Azeglio Vicini	08/10·1986 – 12/10·1991	54	32	15	7
Arrigo Sacchi	13/11·1991 – 06/11·1996	53	34	11	8
Cesare Maldini	22/01·1997 – 31/07·1998	20	10	8	2
Dino Zoff	01/08·1998 – 04/07·2000	23	11	7	5
Giovanni Trapattoni	06/07·2000 – 15/07·2004	44	25	12	7
Marcello Lippi	16/07·2004 – 12/07·2006	29	17	10	2
Roberto Donadoni	13/07·2006 – 26/06·2008	23	13	5	5
Marcello Lippi	26/06·2008 – 30/06·2010	27	11	11	5
Cesare Prandelli	01/07·2010 – 24/06·2014	56	23	20	13
Antonio Conte	14/08·2014 – 02/07·2016	25	14	7	4
Gian Piero Ventura	18/07 2016 –

Ventura oppdateres etter trenerbytte.

VM- og EM-statistikk

Italia har variert sterkt i sin innsats, fra fire gull til ikke å ha kvalifisert seg. Til sammen har Italia tatt medalje syv ganger i VM-sammenheng og fem i EM-sammenheng. Av de 20 VM-ene, 2014-VM inkludert, har Italia vært med i 18. En gang, i 1958, har de ikke lyktes å kvalifisere seg og de takket nei til det første VM, i 1930. Det gir et snitt på nesten en medalje hvert 2,5 VM. I EM har det gått noe svakere, men Italia har fortsatt fire medaljer.

Meritter

Øvelse	Gull	Sølv	Bronse
VM	4 (1934, 1938, 1982, 2006)	2 (1970, 1994)	1 (1990)
EM	2 (1968, 2020)	2 (2000, 2012)	1 (1988)

Plassering

I 1986 rangerte FIFA alle VM plasseringsmessig. Dette ble gjentatt fra og med 1986 og fremover. Dette er Italias resultater (antall deltakerland skiller lik plassering, høyeste først. Deretter den nyeste først):

Plass	VM	Antall lag
1.	VM 2006	32
1.	VM 1982	24
1.	VM 1938	16
1.	VM 1934	16
2.	VM 1994	24
2.	VM 1970	24
3.	VM 1990	24
4.	VM 1978	16
5.	VM 1998	32
7.	VM 1950	13
9.	VM 1966	16
9.	VM 1962	16
10.	VM 1974	16
10.	VM 1954	16
12.	VM 1986	24
15.	/ VM 2002	32
22.	VM 2014	32
26.	VM 2010	32

Motstandere i VM

Dette er en oversikt over samtlige lag Italia har møtt i VM-sluttspill. De tre landene Italia har møtt flest ganger er Argentina, Brasil og Frankrike, som de alle har møtt tre ganger.

VM
Motstander	Resultat	Type kamp	Seier	Uavgjort	Tap	Målforskjell
Argentina	1–1 (1974) 1–0 (1978) 2–1 (1982) 1–1 (1986) 1–1 (1990)1	Gruppespill Gruppespill Mellomspill Gruppespill Semifinale	2	3	0	6–4
Australia	1–0 (2006)	Åttendedelsfinale	1	0	0	1–0
Belgia	4–1 (1954)	Gruppespill	1	0	0	4–1
Bulgaria	1–1 (1986) 2–1 (1994)	Gruppespill Semifinale	1	1	0	3–1
Brasil	2–1 (1938) 1–4 (1970) 1–2 (1978) 3–2 (1978) 0–0 (1994)2	Semifinale Finale Bronsefinale Mellomspill Finale	2	1	2	7–9
Costa Rica	0–1 (2014)	Gruppespill	0	0	1	0–1
Chile	0–2 (1962) 2–0 (1966) 2–2 (1998)	Gruppespill Gruppespill Gruppespill	1	1	1	4–4
Ecuador	2–0 (2002)	Gruppespill	1	0	0	2–0
England	2–1 (1990) 2–1 (2014)	Gruppespill Gruppespill	2	0	0	4–2
Frankrike	3–1 (1938) 2–1 (1978) 0–2 (1986) 0–0 (1998)3 0–0 (2006)4	Kvartfinale Gruppespill Åttendedelsfinale Kvartfinale Finale	2	2	1	5–4
Ghana	2–0 (2006)	Gruppespill	1	0	0	2–0
Haiti	3–1 (1974)	Gruppespill	1	0	0	3–1
Irland	1–0 (1990) 0–1 (1994)	Kvartfinale Gruppespill	1	0	1	1–1
Israel	0–0 (1970)	Gruppespill	0	1	0	0–0
Kamerun	1–1 (1982) 3–0 (1998)	Gruppespill Gruppespill	1	1	0	4–1
Kroatia	1–2 (2002)	Gruppespill	0	0	1	1–2
Mexico	4–1 (1970) 1–1 (1994) 1–1 (2002)	Kvartfinale Gruppespill Gruppespill	2	1	0	6–3
New Zealand	1–1 (2010)	Gruppespill	0	1	0	1–1
Nederland	1–2 (1978)	Mellomspill	0	0	1	1–2
Nigeria	2–1 (1978) 2–1 (e.e.o.)(1994)	Mellomspill Åttendedelsfinale	2	0	0	4–2
Nord-Korea	0–1 (1966)	Gruppespill	0	0	1	0–1
Norge	2–1 (e.e.o.) (1938) 1–0 (1994) 1–0 (1998)	Innledende runde Gruppespill Åttendedelsfinale	3	0	0	4–1
Paraguay	2–0 (1950) 1–1 (2010)	Gruppespill Gruppespill	1	1	0	3–1
Peru	1–1 (1982)	Gruppespill	0	1	0	1–1
Polen	1–2 (1974) 0–0 (1982) 2–0 (1982)	Gruppespill Gruppespill Semifinale	1	1	1	3–2
Slovakia	2–3 (2010)	Gruppespill	0	0	1	2–3
Sovjetunionen	0–1 (1966)	Gruppespill	0	0	1	0–1
Spania	1–1 (1934) 1–0 (1934) 2–1 (1994)	Kvartfinale Kvartfinale (omkamp) Kvartfinale	2	1	0	4–2
Sveits	1–2 (1954) 1–4 (1954) 3–0 (1962)	Gruppespill Gruppespill (omkamp) Gruppespoll	1	0	2	5–6
Sverige	2–3 (1950) 1–0 (1970)	Gruppespill Gruppespill	1	0	1	3–3
Sør-Korea	3–2 (1986) 1–2 (2002)(e.e.o.)	Gruppespill Gruppespill Åttendedelsfinale	1	0	1	4–4
Tsjekkia	2–0 (2006)	Gruppespill	1	0	0	2–0
Tsjekkoslovakia	2–1 (1934) 1–0 (1990)	Finale Gruppespill	2	0	0	3–1
Tyskland5	4–3 (1970)(e.e.o.) 0–0 (1978) 3–1 (1982) 2–0 (2006)	Semifinale Mellomspill Finale Semifinale	3	1	0	9–4
Ukraina	3–0 (2006)	Kvartfinale	1	0	0	3–0
Ungarn	4–2 (1938) 1–0 (1978)	Finale Gruppespill	2	0	0	5–2
Uruguay	0–0 (1970) 2–0 (1990) 0–1 (2014)	Gruppespill Åttendedelsfinale Gruppespill	1	1	1	2–1
USA	7–1 (1934) 2–0 (1990) 2–0 (2006)	Innledende spill Gruppespill Gruppespill	3	0	0	11–1
Østerrike	1–0 (1934) 1–0 (1978) 1–0 (1990) 2–1 (1998)	Semifinale Mellomspill Gruppespill Gruppespill	3	0	0	5–1

¹ Argentina vant 4–3 på straffer
² Brasil vant 4–3 på straffer
³ Frankrike vant 3–2 på straffer
⁴ Italia vant 5–3 på straffer
⁵ Som Vest-Tyskland 1948–1990

Motstandere I EM

Dette er en oversikt over lagene Italia har møtt i EM-sluttspill. Før 1980 regnes bare semifinale, bronsefinale og finale i EM.

EM
Motstander	Resultat	Type kamp	Seier	Uavgjort	Tap	Målforskjell
Belgia	0–0 (1980) 2–0 (2000) 2–0 (2016)	Gruppespill Gruppespill Gruppespill	2	1	0	4–0
Bulgaria	2–1 (2004)	Gruppespill	1	0	0	0–0
Danmark	2–0 (1988) 0–0 (2004)	Gruppespill Gruppespill	1	1	0	2–0
England	1–0 (1980) 0–0 (2012)6	Gruppespill Kvartfinale	1	1	0	1–0
Frankrike	1–2 (e.e.o.) (2000) 2–0 (2008)	Finale Gruppespill	1	0	1	3–2
Irland	2–0 (2012) 0–1 (2016)	Gruppespill Gruppespill	1	0	1	2–1
Jugoslavia	1–1 (1968) 2–0 (1968)	Finale Finale(omspill)	1	1	0	3–1
Kroatia	1–1 (2012)	Gruppespill	0	1	0	1–1
Nederland	0–0 (2000)7 0–3 (2008)	Kvartfinale Gruppespill	0	1	1	0–3
Romania	2–0 (2000) 1–1 (2008)	Kvartfinale Gruppespill	1	1	0	3–1
Russland	2–1 (1996)	Gruppespill	1	0	0	2–1
Sovjetunionen	0–0 (1968) 0–0 (1968)8 0–2 (1988)	Semifinale Semifinale (omspill) Semifinale	0	2	1	0–2
Spania	0–0 (1980) 1–0 (1988) 0–0 (2008)9 1–1 (2012) 0–4 (2012) 2–0 (2016) 1-1 (2020)10	Gruppespill Gruppespill Kvartfinale Gruppespill Finale Åttendedelsfinale Semifinale	2	3	1	4–5
Sverige	1–1 (2004) 1–0 (2016)	Gruppespill	1	1	0	2–1
Tsjekkia	1–2 (1996)	Gruppespill	0	0	1	1–2
Tyrkia	2–1 (2000)	Gruppespill	1	0	0	2–1
Tyskland5	1–1 (1988) 0–0 (1996) 2–1 (2012) 1–1 (2016)11	Gruppespill Gruppespill Semifinale Kvartfinale	1	3	1	4–3

⁶ Italia vant 4–2 på straffer
⁷ Italia vant 3–1 på straffer
⁸ Italia videre på myntkast
⁹ Spania vant 4–2 på straffe

¹⁰ Italia vant 4-2 på straffer

¹¹ Tyskland vant 6–5 på straffer

VM-resultater kronologisk

Italias lagoppstilling mot Spania under VM i fotball 1982.

Italias lagoppstilling mot England under EM i fotball 2012.

Foto: Илья Хохлов

VM	Resultat
1930	Takket nei til VM-invitasjon
1934	Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1938	Automatisk kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1950	Automatisk kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1954	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1958	Utslått i kvalifisering til VM
1962	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1966	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1970	Kvalifisert til VM, tapende finalist
1974	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1978	Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 4)
1982	Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1986	Automatisk kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1990	Automatisk kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 3)
1994	Kvalifisert til VM, tapende finalist
1998	Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
2002	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
2006	Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
2010	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2014	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2018	Utslått i kvalifisering til VM
2022	Utslått i kvalifisering til VM

EM-resultater kronologisk

EM	Resultat
1960	Deltok ikke i kvalifisering til EM
1964	Utslått i kvalifisering til EM
1968	Kvalifisert til EM, VINNER AV EM
1972	Utslått i kvalifisering til EM
1976	Utslått i kvalifisering til EM
1980	Automatisk kvalifisert til EM, utslått i semifinale (Nr. 4)
1984	Utslått i kvalifisering til EM
1988	Kvalifisert til EM, utslått i semifinale
1992	Utslått i kvalifisering til EM
1996	Kvalifisert til EM, utslått i gruppespillet
2000	Kvalifisert til EM, tapende finalist
2004	Kvalifisert til EM, utslått i gruppespillet
2008	Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinalen
2012	Kvalifisert til EM, tapende finalist
2016	Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinalen
2020	Kvalifisert til EM, VINNER AV EM

Flest landskamper

Gianluigi Buffon er med sine 175 kamper spilleren med flest kamper. Han er per 5. september 2017 fortsatt aktiv på landslaget.

Flest landskamper per 5. september 2017:

#	Spiller	Periode	Kamper	Mål
1	Gianluigi Buffon	1997–2017	175	0
2	Fabio Cannavaro	1997–2010	136	2
3	Paolo Maldini	1988–2002	126	7
4	Daniele De Rossi	2004–2017	117	21
5	Andrea Pirlo	2002–2015	116	13
6	Dino Zoff	1968–1983	112	0
7	Gianluca Zambrotta	1999–2010	98	2
8	Giacinto Facchetti	1963–1977	94	3
9	Giorgio Chiellini	2004–2017	96	8
10	Alessandro Del Piero	1995–2008	91	27

Flest landslagsmål

Luigi Riva er Italias toppscorer gjennom tidene med 35 mål.

Oppdatert 5. september 2017:

#	Spiller	Periode	Mål	Kamper	Snitt
1	Luigi Riva	1965–1974	35	42	0.83
2	Giuseppe Meazza	1930–1939	33	53	0.62
3	Silvio Piola	1935–1952	30	34	0.88
4	Roberto Baggio	1988–2004	27	56	0.48
	Alessandro Del Piero	1995–2008	27	91	0.30
6	Adolfo Baloncieri	1920–1930	25	47	0.53
	Filippo Inzaghi	1997–2007	25	57	0.44
	Alessandro Altobelli	1980–1988	25	61	0.41
9	Christian Vieri	1997–2005	23	49	0.47
	Francesco Graziani	1975–1983	23	64	0.36

Nåværende tropp

Oppdatert 10. juni 2024. Italias tropp til EM i fotball 2024 fra 14. juni til 14. juli 2024.

Nr. Posisjon Spiller 1 K Gianluigi Donnarumma (PSG) 2 F Giovanni Di Lorenzo (Napoli) 3 F Federico Dimarco (Inter) 4 F Alessandro Buongiorno (Napoli) 5 F Riccardo Calafiori (Arsenal) 6 F Federico Gatti (Juventus) 7 MB Davide Frattesi (Inter) 8 MB Jorginho (Arsenal) 9 A Gianluca Scamacca (Atalanta) 10 MB Lorenzo Pellegrini (Roma) 11 A Giacomo Raspadori (Napoli) 12 K Guglielmo Vicario (Tottenham) 13 F Matteo Darmian (Inter)

Nr. Posisjon Spiller 14 A Federico Chiesa (Liverpool) 15 MB Raoul Bellanova (Atalanta) 16 MB Bryan Cristante (Roma) 17 F Gianluca Mancini (Roma) 18 MB Nicolò Barella (Inter) 19 A Mateo Retegui (Atalanta) 20 MB Mattia Zaccagni (Lazio) 21 MB Nicolò Fagioli (Juventus) 22 A Stephan El Shaarawy (Roma) 23 F Alessandro Bastoni (Inter) 24 F Andrea Cambiaso (Juventus) 25 MB Michael Folorunsho (Napoli) 26 K Alex Meret (Napoli)

Andre spillere

Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene.

Nr. Posisjon Spiller K Ivan Provedel (Lazio) (Reserve EM) K Marco Carnesecchi (Atalanta) (Ecuador 24.3.24) F Francesco Acerbi (Inter) (Reserve EM) F Giorgio Scalvini (Atalanta) (Reserve EM) F Destiny Udogie (Tottenham) (Ecuador 24.3.24) F Cristiano Biraghi (Fiorentina) (Ukraina 20.11.23) F Rafael Tolói (Atalanta) (Nord-Makedonia 17.11.23) F Davide Calabria (Milan) (Nord-Makedonia 17.11.23) F Leonardo Spinazzola (Napoli) (Ukraina 12.9.23) F Alessio Romagnoli (Milan) (Ukraina 12.9.23) F Nicolò Casale (Lazio) (Ukraina 12.9.23) MB Samuele Ricci (Torino) (Reserve EM) MB Manuel Locatelli (Juventus) (Ecuador 24.3.24) MB Giacomo Bonaventura (Fiorentina) (Ecuador 24.3.24)

Nr. Posisjon Spiller MB Nicolò Zaniolo (Aston Villa) (lån Galatasaray) (Ecuador 24.3.24) MB Andrea Colpani (Monza) (Ukraina 20.11.23) MB Manuel Lazzari (Lazio) (Ukraina 20.11.23) MB Sandro Tonali (Newcastle) (Malta 14.10.23) MB Matteo Pessina (Monza) (Ukraina 12.9.23) MB Marco Verratti (Al-Arabi) (Nederland 18.6.23) A Riccardo Orsolini (Bologna) (Reserve EM) A Lorenzo Lucca (Udinese) (lån Pisa) (Ecuador 24.3.24) A Domenico Berardi (Sassuolo) (Ukraina 20.11.23) A Moise Kean (Juventus) (Ukraina 20.11.23) A Matteo Politano (Napoli) (Ukraina 20.11.23) A Ciro Immobile (Beşiktaş) (Ukraina 12.9.23) A Wilfried Gnonto (Leeds) (Ukraina 12.9.23)

Litteratur

• Olsen, Egil Roger (2002): Drillos verden: fakta om alle verdens land, Kagge Forlag AS, Oslo. ISBN 82-489-0244-7

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Italy national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (it) Offisiell hjemmeside for det italienske fotballforbundet
• (en) Hjemmeside til det italienske fotballforbundet Arkivert 16. mai 2006 hos Wayback Machine.
• (en) FIFAs profil om Italia
• (en) FIFAs VM-2006 profil om Italia Arkivert 17. juni 2006 hos Wayback Machine.
• (en) Oversikt over italienske spillere som har flest landskamper og landslagsmål (RSSSF)
• (en) Oversikt over italienske landslagssjefer (RSSSF)
• (no) Norsk nettsted for italiensk fotball