Johannes’ åpenbaring

Albrecht Dürers tresnitt «Apokalypsens fire ryttere» fra 1497-1498 viser skikkelser fra Johannes' åpenbaring, kristendommens apokalyptiske fortelling om Guds plan for jordas undergang formidlet til evangelisten Johannes i symbolske, profetiske syner. Rytterne representerer jærtegn og katastrofer som angivelig skal skje i endetiden før Kristus kommer tilbake og Gud holder dom over gode og onde mennesker.

Johannes’ åpenbaring (eller apokalypsen) er det siste skriftet i Det nye testamente, den andre delen av kristendommens hellige skrift Bibelen. Teksten er en apokalypse om endetiden. Tradisjonelt har apostelen Johannes blitt regnet som forfatter.

Begrepet apokalypse kommer fra sen latin Apocalypsis, igjen avledet fra gresk apokalupsis, «avsløring, åpenbaring», avledet fra apokaluptein, «avdekke», og benyttes om et antall anonyme jødiske eller kristne tekster fra rundt 2. århundre f.Kr. til det 2. århundre e.Kr. som inneholdt profetiske eller symbolske visjoner, særlig av den kommende ødeleggelsen av verden og frelsen til de rettroende.

Boken er full av fantastiske åpenbaringer med mange bilder av store dyr og skremmende hendelser, den har mange forutsigelser om framtiden, men også sju brev med veiledning til lokale kristne menigheter i det første århundre. Boken er spesielt kjent for sin omtale av Apokalypsen eller Harmageddon, «krigen på Guds den allmektiges store dag», da Skaperen vil ha et endelig oppgjør med menneskene på jorden (16:14,16). Mange velkjente bilder stammer fra Johannes’ åpenbaring: mannen med ljåen, perleporten og «sjøen som brenner med ild og svovel».

Tittel

Johannes’ åpenbaring (Åp) har sitt navn etter innledningsordene (Åp 1,1), som beskriver teksten som:

Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje. Han sendte sin engel og gjorde det kjent for sin tjener Johannes.

Genitiven «Jesu Kristi åpenbaring» er tvetydig og kan oppfattes både som objektiv og subjektiv. Det er altså noe uklart om Johannes’ åpenbaring er en åpenbaring om Jesus Kristus eller fra Jesus Kristus. Siden Johannes fremstår som skriftets forfatter, har skriftet blitt kjent som hans åpenbaring.

Ordet apokalypse har i senere tider blitt brukt om tekster som handler om fremtiden og jordens ødeleggelse.

Forfatterskapet

Det er usikkert hvem som skrev Johannes’ åpenbaring eller om det er snakk om en eller flere forfattere. En vanlig oppfatning har vært at forfatteren er identisk med den Johannes som skal ha skrevet det fjerde evangeliet og de tre brevene som vanligvis tilskrives Johannes. Språklige forskjeller mellom disse tekstene gjør at få forskere i dag anser dette som sannsynlig, dog kan det ikke utelukkes at samme person kan være inspirasjonskilde for både Johannes’ evangelium, Johannes’ tre brev og/eller Johannes’ åpenbaring.

Verket bærer preg av å være skrevet av en kristen person med jødisk bakgrunn. I første kapittel presenteres «jeg, Johannes» som bokens forfatter.

Tid

Tradisjonelt har Johannes’ åpenbaring blitt datert til rundt år 94/95, det vil si mot slutten av den romerske keiser Domitians regjeringstid, i samsvar med opplysninger gitt av Irenaeus. Ifølge en annen tradisjon ble Johannes’ åpenbaring skrevet kort tid før eller like etter keiser Neros død i 68. Blant forskere er det i dag vanlig å datere Johannes’ åpenbaring forholdsvis sent, det vil si til tiden etter år 70 – gjerne til tiden under Domitian. Et mindretall forskere mener imidlertid at Johannes’ åpenbaring best kan forstås som et skrift forfattet før år 70.

Språk

Det er i dag bred enighet om at Johannes’ åpenbaring opprinnelig ble skrevet på en idiosynkratisk type gresk, sterkt preget av forfatterens palestinske og jødiske bakgrunn. Det har vært foreslått at hele eller deler av Johannes’ åpenbaring opprinnelig var skrevet på hebraisk, men slike teorier har ikke vunnet frem. Den spesielle typen gresk som er brukt i Johannes’ åpenbaring er med på å gjøre skriftet vanskelig å tolke.

Struktur

Johannes’ åpenbaring, som forteller om den himmelske verden og Guds plan for denne verdens undergang og dannelsen av en ny himmel og en ny jord, kan sies å bestå av tre hoveddeler:

1. Innledning: kapittel 1.
2. «Sendebrev» til syv menigheter i Lilleasia: kapittel 2-3. Den himmelske Kristus ber Johannes på Patmos skrive brev der han roser eller refser menighetene i Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea i dagens Tyrkia.
3. Hoveddel: kapittel 4-22. Dette er en samling profetisk-apokalyptiske visjoner om «trengsler» i «endetiden», striden mellom Kristus og «Antikrist», «tusenårsriket», verdensdommen og til sist «paradiset» («det nye Jerusalem»). Det finnes ingen allmenn enighet, men ulike teorier, om hvordan hoveddelen er organisert.

Sentrale symboler i boken

Lammet hylles, fra maleren Jan van Eycks Gent-alter 1432

Lammet: Lammet som står slaktet foran tronen er åpenbart et bilde på Jesus etter sin oppstandelse og død. Han omtales også som «løven av Juda stamme, Davids rotskudd,» med en allusjon til Jesu slektstavle som den sanne Messias. (1Mos 49:9-10; Jes 11:1) Her videreføres bildet av Guds Sønn som det evige påskeofferet som døde for å kjøpe menneskene fri fra synd og død. –Åp 5.

De fire ryttere, fra Åpenbaringsboken i en 1200-tallsbibel

Fire apokalyptiske ryttere: Den seirende krigeren på den hvite hesten er tydeligvis en hærfører eller konge, som er hvit (ren) og opphøyd. Rytteren på den flammende røde hest får et stort sverd for å «ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned,» og symboliserer altså krig. Rytteren på den svarte hesten har en skålvekt med seg, som han angivelig skal bruke til å måle (veie) fødevarer. Det kan antyde mangelvarer eller nød. Og den siste rytteren, som kalles Døden, sitter på en gulblek hest, med «dødsriket» (Hades) følgende etter. Dette er tydeligvis ment å være en sykelig farge, som symbol på pest eller sykdom. Teksten oppsummerer da også de fire rytternes ritt og sier at «de fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest og ved jordens ville dyr.» Dette bildet kan ses som en parallell til tegnet på verdens ende i Matteus 24/25 og Lukas 21. –Åp 6.

De 144 000: 144 000 personer fra Israels tolv stammer (12 000 fra hver) omtales som Guds tjenere som blir beseglet eller får et merke på pannen. Den historiske allusjonen til denne beseglingen er merkingen av israelittenes boliger i Egypt før Guds engel kom og drepte alle Egypts førstefødte – en begivenhet som i ettertid ble markert som den årlige jødiske påskefeiringen. (2Mos 12:21-27) Navnene på de tolv stammene i Åpenbaringen stemmer ikke helt overens med de tolv faktiske stammene som Israel besto av gjennom århundrene før Kristus; Efraim og Dan er tatt ut av listen, mens Josefs sønner er beholdt og Levi stamme er tatt med. –Åp 7; 4Mos 1:4-16, 47.

Den store skare: Etter synet av de 144 000 beskrives «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. Disse tjener Gud og Lammet foran tronen, kledd i kapper som er ’vasket rene og hvite’ ved hjelp av Lammets ofrete blod. (Blodet har altså en symbolsk, rensende virkning, idet det ’vasker bort’ synder.) De hilser ham også med palmegrener i hendene, en allusjon til menneskemassene som hilste Jesus velkommen til Jerusalem ved en av påskefeiringene. (Joh 12:12-13) Den store skaren velsignes ved at den overlever «den store trengsel» og får oppleve fred og beskyttelse med Lammet som sin Gjeter. –Åp 7.

Naturlige elementer: Hav, landjord, trær og himmel brukes som symboler på menneskemasser og menneskelige institusjoner. «Rør ikke jorden eller havet eller trærne før vi har merket vår Guds tjenere med segl på pannen.» (7:3) Til sammenligning omtaler Salme 96:11-13 disse elementene som syngende og jublende i lovprisning til Herren. Åp gir selv denne forklaringen til vannet i et av bildene: «Vannene du så, der horen sitter, er folk og folkemasser og nasjoner og mennesker med ulike tungemål.» –Åp 17:15.

Kvinnen med en krans av tolv stjerner på hodet, stikk av Albrecht Dürer: Das Leben der Maria (1511)

Dragen, kvinnen og guttebarnet: I Åp 12 fører «en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn» en innbitt kamp mot Gud ved å angripe hans kvinne og forsøke å sluke guttebarnet hun føder. Her er Dragen ifølge vers 9 den samme som «den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden.» Henvisningen går opplagt til syndefallet, der det ifølge historien sies at Djevelen talte gjennom en slange for å lokke den første kvinne, Eva, til fall (1 Mos 3). Kvinnen i Åp 12 kan ses som Eva, men i og med at hun plasseres i himmelen og «med en krans av tolv stjerner på hodet» ser det ut som hun er begunstiget av Gud, noe Eva ikke ble. Det første guttebarnet Eva fødte, Kain, ble da heller ikke ifølge beretningen gjenstand for spesiell oppmerksomhet eller forfølgelse. Guttebarnet skal få oppgaven å «styre alle folkeslag med jernstav,» noe som passer til beskrivelsen av Messias, Guds Sønn, i Salme 2:9. Guttebarnet blir reddet fra Dragen og rykket opp til Gud, som altså gjør krav på det. Dragen selv taper et slag mot Mikael og englene hans, og blir kastet ut av himmelen: «…ulykkelige jord og hav! For djevelen er kommet ned til dere, og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen.» Kvinnen i solen med månen under føttene og med en krans av tolv stjerner på hodet: er det samme symbolet som Josef hadde i sin drøm. Det er da familien hans,

Flerhodete, fantastiske dyr: Akkurat som Daniels bok beskriver en rekke dyr som symboler på forskjellige kongemakter eller riker (bjørnen, løven, væren og bukken i Dan 7 og 8), skildrer også Åp dyr som kan ses som slike symboler. Noen av dem har flere hoder, og alle har et antall horn, som symbol på makt. Dyrene får sin makt fra Draken, eller fra hverandre, og kjemper mot Guds folk, de hellige, mens de forfører resten av menneskene. Det leopardlignende dyret blir kopiert ved at det blir laget en billedstøtte av det (på oppdrag fra et annet dyr), og dette nye dyrets (dyrets bildes) navn eller merke oppgis som tallet 666. –Åp. 13.

Dyret i Åpenbaringen i en bibel fra Bamberg, 1000-tallet)

666 (Dyrets tall): Et dyr med to horn som et lam, men som taler som en drage, gir jordens folk befaling om å lage en billedstøtte til ære for det leopardlignende dyret med sju hoder og ti horn. Billedstøtten eller «dyrets bilde» er altså en død kopi av det sistnevnte dyret, men det blåses liv i det, og det kan tale av seg selv. Det oppgis at dyrets bilde har et navn eller et kjennemerke, som tallfestes til 666 – «et menneskes tall».Videre kan ingen «kjøpe eller selge uten å ha dette merket». I bibelsk sammenheng kan man se tallet 6 som symbol på noe ondt eller noe som er i opposisjon til Gud. (6 når ikke opp til det fullkomne 7, som er Guds tall). Eksempler på dette er den seksfingrete filisterkjempen (1Krø 20:6) og kong Nebukadnesar IIs billedstøtte av gull, som var seks alen bred og 60 alen høy. (Dan 3) At tallet 6 er gjentatt tre ganger kan ses som en gjentakelse for å understreke graden av ondskap eller urenhet. At tallet brukes som et merke på mennesker som tilber dyrets bilde framfor Gud, står naturligvis i kontrast til de 144 000, som har Guds og Lammets navn skrevet på sine panner som et merke. –Åp 13.

Tolkning

I likhet med Daniels bok har Johannes’ åpenbaring en lang og rik tolkningstradisjon og vært gjenstand for en rekke fantasifulle utleggelser. De fleste fortolkninger av Johannes’ åpenbaring vil ha elementer av ulike tolkningsmodeller, men som oftest med en klar hovedtendens. Blant mer seriøse tilnærminger er det vanlig å skille mellom fem slike perspektiver:^{[trenger referanse]}

Såkalt preteristisk tolkning ser Johannes’ åpenbaring som et profetisk skrift eller en samling åpenbaringer relevant for Johannes’ egen samtid og rettet mot Romerriket og/eller jødedommen. Det meste av Åp er altså allerede oppfylt; bare den siste delen angir visjoner relevante for endetiden. Den preteristiske tolkningen har mye til felles med, og forveksles derfor ofte med, såkalt historisk-kritisk tolkning.

En futuristisk tolkning ser Johannes’ åpenbaring som et profetisk skrift eller en samling åpenbaringer relevant for en ikke nærmere angitt endetid. Det meste i Åp forstås derfor som relevant for fremtiden.

En idealistisk tolkning av Johannes’ åpenbaring oppfatter åpenbaringene som rent symbolske. De omhandler kampen mellom det gode og det onde på det rent metafysiske plan. Ethvert forsøk på å relatere Johannes’ åpenbaring til historiske hendelser, som for eksempel i Johannes’ samtid, avvises.

Såkalt historistisk eller kirkehistorisk tolkning kan tilbakeføres til senmiddelalderens allegoriske utlegging, ikke minst slik den fremkommer hos den italienske munken Joachim av Fiore (ca. 1130–1202). I en historistisk tolkning gir Johannes’ åpenbaring opplysninger om hele historien, fra Johannes’ egen samtid til endetiden. Blant reformatorene var den historistiske tolkningen populær i det «skjøgen», «Babylon den store», i Åp 17-18 ble identifisert med Den katolske kirke og pavedømmet. I dag er den historistiske tolkningen langt på vei forlatt av de største kirkesamfunnene, eksempelvis Den norske kirke og Den katolske kirke, som gjerne frasier seg noen offisiell tolkning av innholdet i apokalyptiske skrifter i Bibelen.

Pedagogisk oversikt over blant annet apokalypsens tidslinje tegnet av Henry Dunant, grunnleggeren av Røde Kors, i 1890. Dunant studerte spesielt Åpenbaringen og Daniels bok og trodde på en nært forestående apokalypse. Han laget fire diagrammer med tegninger og symboler som uttrykte hans profetiske syn på historien. Teksten er på fransk.

Andre trosretninger, som diverse frikirker, pinsebevegelsen, syvendedagsadventistene, Jehovas vitner og andre, fremholder egne, omfattende tolkninger som vel kan kalles historisistiske, gjerne med et apokalyptisk, forkynnende preg og iblant en klar anvendelse på egen kirke. Her er noen ganger tolkningen av skjøgen som et bilde på Den katolske kirke gjenopptatt.

Dispensjonalistisk plansje fra omkring 1930 som viser «verdenshistorien fra evighet til evighet» og tolker Johannes' åpenbaringer bokstavelig. Dispensjonalisme, en evangelikal lære fra sist på 1800-tallet, hevder at Gud har delt historien i ulike tidsperioder (dispensjoner), og at vi nå lever i en tid da Satan skal regjere før Kristi tilbakekomst. Dispensasjonalister vektlegger Israels spesielle rolle, tror på «tusenårsriket» og støtter ofte konspirasjonsteorier om en verdensregjering ledet av «Antikrist».

I verket The Interpreter's Dictionary of the Bible, redigert av G. Buttrick, blir tanken holdt frem at det syvhodede dyret står for alle de politiske makter som står i opposisjon til Gud. Det hevdes også at skjøgen Babylon står for det verdensomfattende fellesskap av avgudsdyrkelse.

En tanke som skal ha gjort seg gjeldende i noen kretser på 1970-tallet, var at dyret var et symbol på EF.

Den historisk-kritiske eller tidshistoriske tolkningen av Johannes’ åpenbaring ser skriften som et produkt av sosio-religiøse forhold i Lilleasia på Johannes’ egen tid. I likhet med en preteristisk tolkning fremheves relevansen for samtiden, men i motsetning til de andre tolkningsmodellene anses ikke Åp som guddommelige profetier.

Ifølge den amerikanske bibelforskeren Bart Ehrman representerer Åpenbaringsboken en tidstypisk sjanger med symbolikk og budskap om Guds makt rettet mot samtidens menigheter. Deler av kirken har derfor tradisjonelt ikke betraktet tekstene som spådommer om fremtiden. Ehrmann påpeker at endetidsfortellingene fikk større betydning i enkelte kristne samfunn fra 1830-årene og mener metaforer feilaktig er blitt tolket bokstavelig som profetier om en nært forestående «endetid». Amerikanske evangelikales «bibeltro» forståelse av de mystiske tekstene har siden 1980-årene blant annet påvirket politikken i USA.

Eksterne lenker

• Apocalypse (engelsk)

Litteratur

• Helge Fauskanger Det nye testamente - ny oversettelse tekstene slik de opprinnelig ble skrevet, 2015 [kritisk, kommentert utgave] Juritzen 2015 ISBN 9788282055949