John Fisher
| St. John Fisher Biskop og martyr | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. okt. 1469 Beverley, Yorkshire | ||
| Død | 22. juni 1535 (65 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1491–), katolsk biskop (1504–), biskop, naturviter | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | St John's College Beverley Grammar School | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia[1] | ||
| Gravlagt | St Peter ad Vincula | ||
| Saligkåret | 1886 | ||
| Helligkåret | 19. mai 1935 | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 22. juni | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | - | ||
| I kunsten | - | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
John Fisher (født 19. oktober 1469 i Beverley i Yorkshire i England, henrettet 22. juni 1535 i London) var en engelsk biskop som motsatte seg Henrik VIII og ble mot slutten av sitt liv utnevnt av paven til en av den katolske kirkes kardinaler (med San Vitale som tittelkirke), i det håp om at kongen dermed ville sette han fri fra fengsel.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet den 17. desember 1491 av erkebiskop Thomas Rotheram.
Biskop av Rochester
[rediger | rediger kilde]I 1504 ble han biskop av Rochester. Hans mangel på personlige ambisjoner fikk ham til å avslå rikere bispeseter, for pliktene i Englands minste bispedømme, selv om han gjennomførte dem samvittighetsfullt, ga ham tid til sine akademiske sysler.[trenger referanse] Fisher var en kjenner av den katolske tradisjon, og stod i kontakt med en rekke andre humanister (blant annet med Erasmus av Rotterdam, som besøkte ham i juni 1516, og Stephen Gardiner).
Biskop Fisher erkjente behovet for reformer innenfor kirken. Men han var motstander av de lutherske reformidéer, og skrev imot dem og forsvarte den katolske lære om nattverden. Han skrev fire bind mot Luther. De fire verkene var:
- Assertionis Lutheranae, Antwerpen 1523
- Contra captivitatem Babylonicam Lutheri, 1525
- Sacri sacerdotii defensio contra Lutherum, Köln 1925
- De veritate corporis et sanguinis Christi in Eucharistia, Köln 1527
Striden mot Henrik VIII
[rediger | rediger kilde]Kong Henrik VIII valgte ham som skriftefar for dronning Katarina av Aragón i 1527. Kongen fikk flere barn med Katarina, men bare datteren Maria vokste opp. Henrik begynte å gruble over grunnen til at han ikke fikk noen sønn, og leste i 3. Mos 20,21:[trenger referanse] «Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn.» Katarina hadde først vært gift med Henriks bror Arthur, som døde rett etter bryllupet. Var det grunnen til at han ikke fikk sønner? Han tenkte på å skille seg, og spurte våren 1527 sin lordkansler, kardinal Thomas Wolsey, om råd. Han støttet kongen, mens biskop Fisher, som allerede hadde erklært ekteskapet med brorens enke for gyldig, fastholdt energisk gyldigheten av kongens ekteskap med Katarina.[trenger referanse]
I 1531 gjorde Henrik VIII seg til den engelske kirkens overhode og rev den løs fra Roma, og geistligheten måtte anerkjenne det og hans nye tittel som «beskytter og overhode for Church of England». Fisher protesterte mot kongens krav på å være overhode for Kirken, men han og andre kunne anerkjenne tittelen med tilføyelsen: «så langt Kristi lov tillater».[trenger referanse][trenger referanse] Dette avviste kongen og Fisher mistet dermed kongens gunst. Tidlig i 1533 giftet Henrik seg i hemmelighet med Anne Boleyn, som ventet barn. I mars 1533 ble Thomas Cranmer innsatt som erkebiskop av Canterbury, og i mai oppløste han kongens ekteskap med Katarina. Kort etter erklærte han kongens ekteskap med Anne Boleyn for gyldig.
Samtidig med de lover som gjorde kongen til den engelske kirkens overhode, ble det i 1534 vedtatt en suksesjonslov, som bestemte at kronen skulle gå i arv til Henriks barn med Anne Boleyn. Biskopene ble nå anmodet om å avlegge ed på at de ville respektere den nye grunnloven. Mens både han og Thomas More kunne gå med på at kongens barn med Anne Boleyn fikk arverett, avslo de å avlegge en ed som innebar en godkjennelse av at Henriks første ekteskap ble annullert og som betydde en avvisning av pavens religiøse autoritet. Men alle de andre biskopene avla eden. Fisher skrev: «Ikke at jeg fordømmer noe annet menneskes samvittighet, deres samvittighet må frelse dem, og min må frelse meg».[trenger referanse]
I april 1534 ble han fengslet og sperret inne i Tower of London. Mens han satt der, utnevnte den nyvalgte pave Paul III ham til kardinal den 31. mai 1535 i håp om å redde hans liv. Men kong Henrik ble rasende, og sa at paven behøvde ikke å sende Fisher den røde kardinalhatten; han kunne heller sende Fishers hode til paven.
Innen en måned ble Fisher stilt for retten, funnet skyldig i forræderi og dømt til døden den 17. juni 1535. Deretter ble han halshogd. Det var den 22. juni 1535. Kroppen ble gravlagt uten ritualer på Allehelgenskirkegården i Barking, mens hodet ble satt på Tower Bridge og etter to uker kastet i Themsen den 6. juli, da det var Thomas Mores hodes tur til å stilles ut.
Fisher var like utmerket som humanistisk forsker, som den som fremmet den sunne lære, og som samvittighetsfull biskop.[trenger referanse] Hans venn Thomas More skrev om ham: «Jeg finner ikke noen i dette rike som kan måle seg og sammenlignes med ham i visdom, kunnskap og lenge prøvet dyd».[trenger referanse]
Hans teologiske arbeider påvirket konsilet i Trient.[trenger referanse]
Han ble saligkåret i 1886 og helligkåret av pave Pius XI i 1935, begge ganger sammen med sin venn Thomas More. De to æres som martyrer og har samme festdag. Opprinnelig ble de feiret 9. juli, men festen ble i 1969 flyttet til 22. juni, som er Fishers dødsdag.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Henry Beaufort (1374-1447)
- Kardinal Thomas Bourchier (1404-1486) * bispeviet 1435
- Erkebiskop John Morton (ca 1420-1500) *1479
- Biskop Richard Fox (1447-1528) *1487
- Erkebiskop William Warham (ca 1450-1532) *1502
- Biskop John Fisher (1469-1535) *1504[2]