Mono (roman)

Mono er en roman av Geir Olav Jørgensen, utkommet på Cappelen i 2006. Den er Jørgensens debut som forfatter.

Jeg-fortelleren er Fjodor, som vi følger fra han er sju til han er midt i tenåra. Fjodor vokser opp på garden Aabothnes i ei vestlandsk fjordbygd, med mor, far, veslebror Vladimir og bestefar. Familien skiller seg på mange måter ut fra bygdefolket ellers; mor er ukrainsk jøde som utvandra til Israel, der hun traff den norske sjømannen som tok henne med hjem til Aabothnes. Livet blir en serie prøvelser for Tania. Under et besøk på helsestasjonen blir Fjodor og Vladimir smitta med hjernehinnebetennelse; Fjodor mister hørselen på ett øre og Vladimir blir helt døv. Mannen viser seg å bære på en psykisk sjukdom som slår ut alt mens guttene er små. Han stenger seg inne i løa i lange perioder, ute av stand til å ta seg av verken jobb, gard eller familie. Han forsvinner inn i sitt store prosjekt – å få i gang et stort damplokomotiv som onkelen en gang i tida fikk brakt til gards. Tania utkjemper mange kamper med mannen for å få han tilbake til livet, men må gang på gang gi opp. Sjøl har Tania fått hepatitt B etter en blodoverføring i Israel, og stundom overmannes hun av kraftløshet og blir liggende til sengs. Sjøl om guttene har et nært og godt forhold til mora, får de ikke den omsorgen de bør ha, og helsemyndighetene reagerer. Fjodor blir til beste i skolegården, og de andre gir han tilnavnet «Mono» på grunn av hørselsskaden.

Ved et par sjeldne anledninger kommer et pust fra den store verden til Aabothnes. Det er når moras slektning onkel Eli kommer på besøk fra New York. De dagene som onkel Eli er der, står for Fjodor som lysende unntak fra en ellers vanskelig hverdag. Da kommer faren inn fra løa, hele familien samles, de spiser god mat og drikker vin, han hører mora le. Den siste gangen er mora svært sjuk, og i stedet for fest arrangerer onkel Eli en sabbat.

Mono er langt fra en så trist fortelling som de ytre omstendighetene skulle tilsi. Fjodors beretning vitner om en sinnets letthet som bærer han over alle vanskeligheter. Han registrerer det som foregår rundt han, men han er øyensynlig en robust natur, og gir ikke inntrykk av sjøl å ta skade. Jørgensens stil bidrar til at stemningen i romanen tross alt er lett. Han bruker en ytterst parataktisk stil med nesten bare korte hovedsetninger, noe som gir teksten fart og friskhet og avviser grubling og svartsyn.

Autoritetsdata