New Statesman
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
New Statesman er et britisk politisk tidsskrift. Politisk anses det å stå til venstre.
Tidsskriftet ble startet i 1913 av Sydney og Beatrice Webb, som begge var medlemmer av fabianerne (en gruppering nært tilknyttet Labour Party) som gav tidsskriftet støtte.
Etter at tidsskriftet i 1930 ble sammenslått med det liberale Nation fikk det navnet New Statesman and Nation, som det beholdt til 1964. På 1930-tallet gikk tidsskriftet kraftig mot venstre, samtidig som det vokste fra et opplag på 13.000 ved sammenslåingen til 70.000 eksemplar ved slutten av annen verdenskrig.
Etter krigen argumenterte det for at Storbritannia skulle fungere som en tredje kraft og ikke være alliert med USA. Det hadde også stor betydning for kampen for avskaffelse av kjernevåpen. Sitt høyeste opplag hadde tidsskriftet mot slutten av 1960-tallet med 90.000 eksemplar.
Fra 1970-årene og frem til midten av 1990-årene sank opplaget kraftig, i 1996 var det nede i 23.000 eksemplar, for så å stabilisere seg på det nivået. Flere av sjefredaktørene i perioden satte sitt preg på tidsskriftet. Under Bruce Page kom det for eksempel til å satse på undersøkende journalistikk.
Tidsskriftet New Society ble oppkjøpt i 1988, noe som medførte et navneskifte til New Statesman and Society. I 1996 gikk man tilbake til det gamle navnet.
Etter at tidsskriftet i 1993 ble saksøkt av statsminister John Major havnet det i økonomiske problemer og ble reddet ved at forretningsmannen Philip Jeffrey kjøpte tidsskriftet. Etter strid i styret angående Jeffreys planer ble tidsskriftet av Geoffrey Robinson, forretningsmann og parlamentsmedlem for Labour.
Politisk har tidsskriftet senere hatt en skiftende plassering på den politiske skala. Etter at Ian Hargreaves ble redaktør kvittet han seg med de fleste av venstretilhengerne og gjorde tidsskriftet til en sterk tilhenger av Tony Blair. Under Peter Wilby beveget tidsskriftet seg atter mot venstre.
Sjefredaktører
[rediger | rediger kilde]- Clifford Sharp (1913-1928)
- Charles Mostyn Lloyd (1928-1930)
- Kingsley Martin (1930-1960)
- John Freeman (1960-1965
- Paul Johnson (1965-1970)
- Richard Crossman (1970-1972)
- Anthony Howard (1972-1978)
- Bruce Page (1978-1982)
- Hugh Stephenson (1982-1986)
- John Lloyd (1986-1987)
- Stuart Weir (1987-1990)
- Steve Platt (1990-1996)
- Ian Hargreaves (1996-1998)
- Peter Wilby (1998-2005)
- John Kampfner (2005-)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hyams, Edward: The New Statesman: the history of the first fifty years 1913-63. Longman. 1963.
- Rolph, C. H (utg.): Kingsley: the life, letters and diaries of Kingsley Martin. Victor Gollancz. 1973. ISBN 0-575-01636-1.
- Howe, Stephen (utg.): Lines of Dissent: writing from the New Statesman 1913 to 1988. Verso. 1988. ISBN 0-86091-207-8.
- Smith, Adrian: The New Statesman: portrait of a political weekly. Frank Cass. 1996. ISBN 0-7146-4645-8.