Politisk kommissær
Politisk kommissær, også kalt politruk, er en partifunksjonær som har til oppgave å overvåke de egne væpnede styrker og stå for deres politiske skolering, organisasjon og lojalitet til det styrende parti. Begrepet politisk kommissær oppsto under den franske revolusjonen (1789–1799) for å beskytte den mot anti-revolusjonære tanker og tiltak og for å sikre republikkens seier.
I Sovjetunionen
[rediger | rediger kilde]Det russiske ordet politruk (политру́к - sammendratt fra политический руководитель) betyr «politisk instruktør» og er en sammentrekning av «polit» for politisk og «ruk» for hånd «ruka» (рука) - politisk håndleder. En politruk var en av det sovjetiske kommunistpartiet utnevnt befalsperson som innen Den røde armé fungerte som stedfortreder til en militær avdelingssjef. De ble innført av Lev Trotskij etter den russiske revolusjon da man skulle integrere tropper som hadde tjenestegjort under tsaren. Innen år 1942 bar de tittelen politisk kommissær og senere er de også blitt kalt zampolit. Blant politrukens oppgaver inngikk å formidle propaganda til troppene i henhold til marxistisk-leninistisk partidoktrine og å se til at partiets beslutninger ble etterlevd. Fram til 1942 hadde de rett til å sette til side den militære befalingsorden og til og med avsette befal dersom de anså det nødvendig.
Ordningen oppnådde nok den hensikt å sikre de væpnede styrkers sikre underordning under kommunistpartiet, men når det innebar en reell todeling av befalingsmakten kunne det gå ut over stridseffektiviteten. Politukenes betydning under Vinterkrigen mot Finland i 1939-1940 var en bidragende årsak til at Den røde armé led så mange harde tilbakeslag da.
Før invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 lot Adolf Hitler utferdige den såkalte kommissærordren, som befalte at fangede politruker skulle henrettes summarisk. Dette tjente imidlertid til å styrke moralen i Den røde armé.
Kjente personer som har innehatt denne post er Josef Stalin som var politisk kommissær under den russiske borgerkrig, Nikita Khrusjtsjov under slaget om Stalingrad og Leonid Bresjnev.
På ubåter med ballistiske raketter og på krigsskip hadde den politiske kommissær sammen med kapteinen hver sin nøkkel til avfyringsinnretningen for medførte atomvåpen.
Selve uttrykket og tittelen politisk kommissær ble endret og tidvis avskaffet en rekke ganger, både før og etter annen verdenskrig, men ordningen bestod - med justeringer - helt frem til Sovjetunionens oppløsning i 1991.
I Kina
[rediger | rediger kilde]Folkets frigjøringshær innførte tidlig politiske kommissærer (政治委员, 政委, pinyin: Zhèngzhì wěiyuán, Zhèngwěi) i det kommunistiske Kina; der har man dem også for eksempel i Folkets bevæpnede politi (政治委員). Kjente kinesiske politikere som har hatt denne post er Deng Xiaoping, Yang Shangkun, Li Xiannian, Bo Yibo og Xi Zhongxun.
I andre kommunistiske land
[rediger | rediger kilde]De fleste kommunistiske land tok etter Sovjetunionens system med politiske kommissærer, men det kunne variere hvilken grad de kunne overstyre befalsordningen. Systemet er kjent blant annet fra Nord-Korea, Vietnam, Øst-Tyskland, Romania og Bulgaria. De kommunistiskinspirerte styrkene under den spanske borgerkrig benyttet også ordningen.
I Taiwan
[rediger | rediger kilde]Etter at Kuomintang flyttet sin regjering til Taiwan innførte den sovjetutdannede Chiang Ching-kuo et system med politiske kommissærer (政戰官, Zhèngzhàn guān) i Taiwans væpnede styrker.
Nazityskland
[rediger | rediger kilde]Fra desember 1943 ble det innført noe tilsvarende de politiske kommissærer i det tyske Wehrmacht, der kalt Nationalsozialistischer Führungsoffizier. De hadde imidlertid ikke myndighet til å gripe inn i befalsordningen.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Den väpnade profeten: Trotskij 1879-1921. Stockholm: Coeckelbergs. 1973.
- Modernizing China's military progress, problems, and prospects. Berkeley: University of California Press. 2002.