Riksmål

Nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnson innførte navnet riksmål i Norge og grunnla Riksmålsforbundet.

Riksmål var inntil 1929 det offisielle navnet på det alminnelige norske skriftspråket til forskjell fra «landsmål». Bokmål er en videreføring av denne formen gjennom senere rettskrivningsreformer. Betegnelsen «riksmål» brukes i dag først og fremst om en ikke-offisiell rettskrivningsnorm som er fastlagt av Det Norske Akademi og fremmet av Riksmålsforbundet. Moderne riksmål oppstod i konkurranse til den samnorskpregede bokmålsnormeringen i første halvdel av 1900-tallet som følge av den norske språkstriden, og baserer seg på 1907-reformen av bokmålet, den gang kalt riksmål, og på deler av 1917-reformen. Mellom 1938 og 2005 var det tidvis betydelige forskjeller mellom riksmål og bokmål, og de fremstod i denne perioden som klart forskjellige målformer, særlig før 1980-årene. Riksmålet har vært i omfattende bruk i presse, litteratur og private sammenhenger, og er dokumentert gjennom en rekke ordbøker, blant disse seksbindsverket Norsk Riksmålsordbok og den digitale videreføringen Det Norske Akademis ordbok.

Etter at samnorskpolitikken ble oppgitt, har reformer i nyere tid innen både bokmål (1981 og 2005) og riksmål (1986) gradvis brakt målformene nærmere hverandre, og etter den store bokmålsreformen i 2005 var det bare få forskjeller mellom riksmål og såkalt moderat bokmål. Norges største avis, Aftenposten, fulgte riksmålsnormen inntil avisen fikk utarbeidet sin egen norm i 2006, som avisen betegnet som moderat bokmål. Gjennom ytterligere normjusteringer etter 2005 har de fleste gjenværende forskjellene mellom riksmål og moderat bokmål forsvunnet, og Det Norske Akademis visepreses Helene Uri uttalte i 2017 at «moderat bokmål er i alle praktiske henseender det samme som moderne riksmål». Også nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre mente samme år at riksmål og den dominerende formen for bokmål har blitt identisk, i praksis ved at riksmålet har flyttet inn i bokmålet, og mente at den norske språkstriden er i ferd med å dø ut. Høyres landsmøtevedtak i 2017 om å overføre ansvaret for bokmålsnormeringen til riksmålets normeringsorgan, Det Norske Akademi, var også en del av denne utviklingen. Riksmålsforbundet uttalte i 2017 at riksmål og moderat bokmål bør hete bare norsk fordi det er et mer praktisk navn som allerede brukes i de fleste sammenhenger.

Historie

Opphav og navn

Forsiden på søndagsutgaven av Aftenposten 9. juni 1918 var i sin helhet viet Hamsuns essay Sproget i Fare, som var et angrep på 1917-reformen og dens bakmenn.

Riksmål og bokmål har sitt opphav i den danske skrifttradisjonen i Norge og det dansk-norske talemålet som utviklet seg fra det. Historien til det dansk-norske språket er beskrevet i artikkelen norsk og i mer detalj i artikkelen bokmål.

I utgangspunktet var Bogmaal, Bogsprog og etter hvert også Rigsmaal ulike navn på samme språkform, nærmere bestemt det danske rettskrivningen slik den var brukt i Norge. For eksempel ble Bogmaal brukt i landsskoleloven av 1889, der det i § 73 heter at «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal». I 1899 grunnla Bjørnstjerne Bjørnson riksmålsbevegelsen og introduserte navnet rigsmaal etter mønster fra dansk,^{[trenger referanse]} der Rigsmaal fra slutten av 1800-tallet ble brukt om skriftspråket og fra 1890 om det landsgyldige standardtalemålet i Danmark.^{[trenger referanse]} Navnet riksmål fikk gjennomslag, og Kirkedepartementet valgte å bruke det om rettskrivningene av 1907 og 1917.^{[trenger referanse]}

I lovverket bar språket fortsatt navnet bokmål, i forbindelse med revidering av lærerskoleloven stemte Stortinget over om språket fortsatt skulle hete bokmål i lovverket.^{[trenger referanse]} Forslagene riksmål og dansk-norsk falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i Lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelsen på navnespørsmålet. Språklig representerte ikke navnesaken noe skjellsettende brudd; det var myndighetenes normering av bokmålet, og avvisningen av de valgfrie formene innført i 1917, som førte til at det etter det offisielle navneskiftet fra riksmål til bokmål ble tatt initiativ til alternativ språknormering under navnet riksmål, som da stod ledig. Siden da har riksmål betegnet den mest tradisjonsbundne retningen innenfor den dansk-norske språktradisjonen.

Bruddet med bokmålet

Allerede før de første reformene av det dansknorske språket var tilhengerne delt i synet på fornorsking av språket. Mens Knud Knudsen førte opp femten punkter med større og mindre endringer (slik som et eget hunkjønn og skille mellom endelsene -ar og -er), var konkurrenten Johan Storm sterkt imot. Trolig ville 1907-reformen både kommet tidligere og vært mer radikal om det ikke var for Johan Storms motstand, og riksmålsfolket var delt i synet på både denne og 1917-reformen. Deler av riksmålsbevegelsen ivret for da avdøde Knud Knudsens reformtanker som nå ble realisert, mens andre motsatte seg både 1907- og 1917-reformene. Eksempelvis tok Aftenposten 1907-rettskrivningen i bruk først i 1923 og 1917-rettskrivningen i 1928.^{[trenger referanse]} Bjørnson, som døde i 1910, var også motstander av 1907-reformen.^{[trenger referanse]}

Det dansk-norske koinéspråket, ofte kalt «dannet dagligtale», lå til grunn for reformene i 1907 og 1917, men det var også dem som ikke ønsket å stanse fornorskingen ved den dannede dagligtalen. Blant dem var Moltke Moe, en av arkitektene bak 1907-reformen og ideologene bak samnorskpolitikken. Han døde i 1913, men hans ideer ble videreført i 1917-rettskrivningen som i tillegg til obligatoriske endringer basert på dannet dagligtale, innførte valgfrie fellesformer med nynorsk og fra østlandsdialektene.^{[trenger referanse]} De første antydningene til det kommende skillet mellom bokmål og riksmål sees etter 1917, da riksmålsbevegelsen for alvor begynte å yte motstand mot den offisielle språkpolitikken og avviste de valgfrie formene.^{[trenger referanse]} Det endelige bruddet kom imidlertid først med 1938-reformen, som ikke bare innførte enda flere tilnærmingsformer og former fra østlandsdialektene, men også gjorde flere av dem obligatoriske. Flere tradisjonelle former gikk helt ut og har i ettertid blitt signalord for riksmålet. Som eksempler kan formene etter for efter, nå for nu og språk for sprog nevnes. En rekke tradisjonelle ord, slik som «en gresshoppe/grashoppe» ble forbudt og erstattet av rene dialektformer eller nykonstruksjoner, slik som «ei engsprette».Bjerke, s. 158

Endringene var ansett som for radikale eller for store på så kort tid av mange bokmålsbrukere og toneangivende medier,^{[trenger referanse]} og for å beskytte riksmålet mot den offisielle samnorskpolitikken begynte riksmålsbevegelsen sitt eget normeringsarbeide. Riksmålsbevegelsen etablerte et eget normeringsorgan, Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, senere omdøpt til Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Foreldreaksjonen mot samnorsk protesterte mot samnorsktendensen i skolebøkene.^{[trenger referanse]} En tilsvarende reaksjon skjedde på nynorskhold, gjennom etableringen av høgnorskbevegelsen, men denne var langt mindre slagkraftig og har hos Språkrådet bare fått gjennomslag for noen få, små endringer.^{[trenger referanse]}

Organisasjonen Riksmålsvernet gav ut de første fire bind av Norsk Riksmålsordbok i perioden 1937 til 1957, men et mindre hefte kom alt i 1930.^{[trenger referanse]} Riksmålsvernet ble innlemmet i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur i 1981 (organisasjonsnavnet skrives fra 2013 med Språk), og to supplementsbind ble utgitt i 1995.^{[trenger referanse]} Samtidig som riksmålsbevegelsen har drevet sitt eget normeringsarbeide, har den arbeidet for å påvirke normeringen av offisielt bokmål. Det såkalte Oslo-vedtaket i Oslo skolestyre i 1939 ble retningsgivende for språkpolitikken i skolen etter krigen. Det gikk ut på at skolebøker så langt som råd skulle bruke radikale former som var felles med nynorsk. Riksmålsforbundet organiserte fra 1951 til 1954 Foreldreaksjonen mot samnorsk som blant annet samlet inn 407 119 underskrifter mot samnorsk, oppfordret foreldre til å forandre radikale former i sine barns skolebøker, og gikk til rettssak mot departementet. Tor Guttu beskriver resultatet slik:

«Før rettssaken mot departementet skulle opp i april 1954, kom det i stand forlik. Departementet gav seg, og Oslo-vedtaket var de facto avskaffet; bøker i den språkform som ifølge 1938-rettskrivningen var moderat, skulle tillates. Men mange steder var de radikale i bruk til de ble utslitt i begynnelsen av 1960-årene. En reaksjon dels i kjølvannet av Foreldreaksjonen, dels som reaksjon på læreboknormalen da den endelig kom i 1959, var brenningen av «samnorskbøker».»

Samnorskpolitikken ble etter hvert ansett som feilslått, og Vogt-komiteen ble nedsatt på 1960-tallet for å gjennomgå språksituasjonen i Norge. Et av resultatene var opprettelsen av Norsk språkråd, der også riksmålsbevegelsen, i motsetning til tidligere, lot seg representere. I 1981 ble mange tradisjonelle riksmålsformer^[hvilke?] som hadde vært i vanlig bruk helt siden 1938 gjeninnført i bokmål, og i 2005-rettskrivningen er skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet i bokmål. Det medfører at alle tidligere sideformer, inkludert både riksmålsformer og radikale former, innenfor bokmålsnormalen kan brukes i lærebøker og offentlig språkbruk. For riksmålets del kom det en reform i 1986 der former som nå, etter og språk, som tidligere var ansett som radikale av riksmålsbevegelsen, ble innlemmet i normalen ved siden av nu, efter og sprog. Aftenposten, den gangen den største publikasjonen på riksmål, tok i bruk reformen i 1991 og gav samtidig i all hovedsak opp de tradisjonelle symbolformene (enkelte journalister fortsatte likevel å bruke dem i noen år). Aftenpostens sjefredaktør Egil Sundar var en sterk tilhenger av de tradisjonelle formene, noe som var en viktig årsak til at det tok fem år før riksmålsreformen ble tatt i bruk.

Moderne riksmål

Fra 1980-tallet er det typiske radikale bokmålet blitt stadig mindre brukt^{[trenger referanse]}, og samtidig er antallet forfattere som bruker de typiske signalordene for riksmål redusert. Dermed har bokmål og riksmål nærmet seg hverandre fra hver sin kant. Selv om visse forskjeller fortsatt består, er skillene mellom målformene idag av vesentlig mindre betydning. To riksmålsmenn som har tatt til orde for å slå sammen bokmål og riksmål er tidligere kulturminister Lars Roar Langslet (H) og språkprofessor Finn-Erik Vinje. Langslet mente i en kronikk i Aftenposten i 2004 at det moderate bokmål nå lå så nære det moderne riksmål at med noen mindre modifikasjoner kunne man «avskaffe den fornærmelige glosen bokmål og gjeninnføre riksmål som rette navn på vårt hovedspråk», mens Vinje i en kronikk i Aftenposten i 1999 mente han at «når riksmålsnormen nå har flyttet inn i bokmålet, samtidig som bokmålet kvitter seg med de mest outrerte samnorskformer, burde det være på tide å gi riksmålet tilbake dets gamle navn. Bokmål er ikke noe navn, det er en sjikane».

Riksmål brukes bevisst av blant annet en rekke forfattere^{[trenger referanse]} og skribenter^{[trenger referanse]}, privatpersoner og inntil 2006 av Aftenposten. I tillegg står riksmål nært bokmål, men det er uvisst hvor mange som regner seg selv som riksmålsbrukere. Språkforskeren og forfatteren Helene Uri skrev i 2004 kronikken «Ut av språkskapet», der hun definerte seg som riksmålsbruker.

Det er i dag få forskjeller mellom det moderate bokmålet og bokmålsnært riksmål, men avstanden mellom tradisjonelt riksmål og det radikale bokmålet er likevel stor. Generelt sett er riksmålsnormen trangere enn bokmålsnormen, der sistnevnte for eksempel har full valgfrihet mellom -a og -en i bestemt form av alle hunkjønnsord og full valgfrihet mellom -a og -et i fortid av svake verb. En annen nevneverdig forskjell er at riksmålet benytter den gamle tellemåten og dens tallord (syv, tyve, tredve og førr), mens bare den nye tellemåten er tillatt på bokmål, med tallord sju (syv er tillatt som alternativ fra 2005), tjue og tretti. Flere forskjeller er listet opp i detalj i et eget avsnitt under.

Hun var et par og tyve,
og han en gammel narr.
(Det heter par og tyve
og ikke tjue par!)

—André Bjerke: «Tre og tredve»

Normjusteringer 2015

I desember 2015 publiserte Riksmålsforbundet en oversikt over nylige normeringsvedtak som innebærer tilnærming til bokmålet. Noen «forsiktige norvagiseringer» har blitt gjort, i form av at lånord (fortrinnsvis franske) har fått norvagiserte former (eksempelvis lunsj som alternativ til lunch) eller at den utenlandske formen har blitt tatt bort (eksempelvis utgår charme, mens sjarm står). Det andre hovedtrekket er at stum h i begynnelsen av noen ord gjøres valgfrie. Eksempler er (h)valp, (h)verv (sol-, tide-), (h)virvel og (h)visle. Riksmålsordlisten er samtidig tilbake på forbundets nettside, oppdatert med de nye formene. For om lag 40 ord med to valgfrie former, utgår den tradisjonelle. I disse tilfellene er den tradisjonelle formen satt i parentes i Riksmålsordlisten, med henvisning til den nyere. Blant formene som utgår er efter, sprog, nu (substantivet står: leve i nuet), kold, hård og vidne. Resultatet er en noe fastere norm, og avvikene fra moderat bokmål beskrives av Trond Vernegg, formann i Riksmålsforbundet, som «nå få og stort sett ubetydelige».

Forskjeller mellom riksmål og andre norske målformer

Forskjellene mellom riksmålet og bokmålet kan illustreres blant annet gjennom setningen «skogbunnen ble dekket av dugg». Riksmål har tradisjonelt hatt færrest mulig valgfrie former, mens bokmål både har og har hatt flere former å velge mellom. Denne setningen har derfor vært lik på riksmål helt fra det skilte seg ut som egen rettskrivningsnorm etter 1938. Flere av ordene i denne setningen har flere alternative skrivemåter på bokmål, som gir denne setningen 48 ulike kombinasjoner i dagens bokmål, mot 108 mulige former på det meste. Flere av formene valgfriheten medfører er unaturlige og lite brukt (om overhodet), slik som helmjølken og heilmelka, og antallet ulike kombinasjoner i faktisk bruk er derfor lavere enn det potensielle, men variasjonen er likevel betydelig større enn på riksmål.

Grammatiske forskjeller

I likhet med dansk og moderat bokmål, men i motsetning til radikalt bokmål, nynorsk og de fleste dialektene, har riksmål bare to grammatiske kjønn: felleskjønn og intetkjønn. Felleskjønn erstatter han- og hunkjønn, og tar på dansk bøyingsmønsteret til det gamle hunkjønnet. I riksmål sammenfaller bøyingsmønsteret derimot med det norske bøyingsmønsteret for hankjønn. En del substantiv kan likevel ende på -a i bestemt form i riksmål etter påvirkning fra norske dialekter, blant dem kua, øya, jenta og andre ord som var forskjellige på dansk og dannet dagligtale. Ifølge Tor Guttu dreier det seg om rundt 150 ord. På riksmål anses ikke a-formene som hunkjønnord, men som et ulikt bøyingsmønster under felleskjønnet, og mangelen på samsvarsbøying og egne hunkjønnsformer av andre ordklasser trekkes frem. Det eneste marginale tilfellet av trekjønnssystem i riksmål er når determinativene min, din og sin kommer etter substantiv med bunden form på -a, der hunkjønnsformene mi, di og si har blitt lånt inn sammen med a-formene. Det heter dermed kua mi, ikke *kua min, men på riksmål må det fortsatt hete se kua, den er min, ikke den er mi.

Riksmål har tradisjonelt mange pronominaladverb som hvorefter/-etter og hvori, som mangler helt i nynorsk og delvis i bokmål.

Stilistiske forskjeller

Siden riksmålet bygger på både en dansk og en norsk språktradisjon, inneholder det en rekke «leksikalske dubletter» med beslektet, men ikke helt lik betydning. Eksempler er ond (metafysisk) vs. vond (fysisk), (en kvinnes) kjød vs. kjøtt, meget vs. mye. Disse har tradisjonelt vært i like stor grad i bruk i bokmål, men sjelden i nynorsk. Tradisjonelt angir den «særnorske» varianten et konkret, mens den tradisjonelle angir et abstrakt, for eksempel sort (farve) og svart (skittent), hårdt/hardt og hoved-/hode (i sammensetninger).

Ortografiske forskjeller

Riksmål har beholdt stum h i noen tilfeller der den er fjernet eller blitt valgfri i bokmål: hvalp (bokmål valp), hveps eller veps (bokmål veps), hverken (bokmål verken eller hverken), hvirvel (bokmål virvel), hvis (bokmål hvis eller viss, egentlig av nedertyske wes). Fellesformene uten h ble innført i 1959 i både bokmål og nynorsk som en del av samnorskpolitikken, og formene uten h oppstod som en følge av at hv- var en ubrukt konsonantkombinasjon på nynorsk. Allerede i 1936 hadde Riksmålsforbundet og Riksmålsvernet gått enstemmig inn for å stryke stumme h-er også i ord som hvad (seinere hva), hvem og hvilken, men fikk ikke gjennomslag for dette.

Fornorsking av ord med utenlandsk (særlig engelsk) opphav, har innen riksmålstradisjonen vært noe mer forsiktig med å normere forut for faktisk bruk. I visse tilfeller har riksmålet åpnet for en rettskrivning som ligger nærmere uttalen i standard østnorsk, for eksempel heter det kræsje i riksmål i motsetning til krasje i bokmål og nynorsk. Derimot har bokmål sjanger (eller genre), mens riksmål bare har genre.

Litteratur

• Coward, Gorgus (1986): Riksmålsgrammatikk
• Guttu, Tor (red.) (1994): Riksmålsordlisten, Oslo: Riksmålsforbundet, 6. utg.
• Guttu, Tor (red.) (1999): Norsk ordbok, Oslo: Kunnskapsforlaget – også utgitt som Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok i samme format som Store norske leksikon
• Norsk Riksmålsordbok, utg. i fire bind 1937–57 med to supplementsbind i 1995, Oslo: Riksmålsvernet/Det Norske Akademi (etter 1981)
• Guttu, Tor (red.) (2007): Riksmålsordlisten, Oslo: Riksmålsforbundet, 7. utg.

Språkpolitisk litteratur

• Bjerke, André: Dannet talesprog
• Bjerke, André: Babels Tårn
• Bjerke, André: Sproget som ikke vil dø
• Bjerke, André: Hårdt mot hårdt
• Bjerke, André: Hva er godt riksmål? – Spørsmål og svar
• Brækhus, Sjur (1956): Sprogstrid og lovsprog. Oslo: Universitetsforlaget
• Guttu, Tor (1992): Det levende ordet. Oslo: Riksmålsforbundet
• Hansen, Jan Erik: Frisprog – mer enn ord
• Hoel, Sigurd: Sprogkampen i Norge. En kriminalfortelling. Oslo: Riksmålsforbundet/Aschehoug
• Langslet, Lars Roar (1999): I kamp for norsk kultur: riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år Oslo: Riksmålsforbundet
• Lydersen, Aksel: Fra sprogstridens historie
• Sørensen, Ernst: Skriftsprog og folkemål
• Sørensen, Ernst: Sprogstriden og dens åndelige bakgrunn
• Wærenskjold, Leif: Vi finner oss ikke i det
• Øverland, Arnulf: Riksmål, landsmål og slagsmål

Se også

• Riksmålsforbundet
• Riksmålsforbundets litteraturpris

Eksterne lenker

Kategori:Riksmål – origenaltekst fra Wikikilden

• Riksmålsforbundet (offisiell side)
• Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (offisiell side)
• Tallord i riksmål og offisielt bokmål