Sikhisme

En sikh foran det gylne tempelet i Amritsar.

Sikhisme [si:kisme] (av sanskrit shikshya, hindi sikh: elev, disippel^[1]), er et religionssamfunn som ble stiftet i Punjab i India på 1500-tallet av Guru Nának (1469–1539) og konsolidert under hans ni etterfølgere som kalles guruer (lærere).

Sikhene utgjør i dag flertallet av befolkningen i Punjab og omtrent 1.7%^[2] av Indias befolkning. Det finnes dessuten et betydelig antall sikher i andre deler av verden, blant annet i Storbritannia og Canada. Antall tilhengere i verden ligger på omtrent 25 millioner mennesker.

Bakgrunn

Sikhenes religiøse lære oppstod i et nordindisk bhakti-miljø, som forkastet hinduismens ritualer og kastesystemer og i stedet la vekt på yoga, et indre liv preget av mystikk og forestillingen om en enhetlig, altomfattende guddom. Sikhismen deler grunnleggende trekk med hinduismen, for eksempel læren om karma og gjenfødsel.

Den har imidlertid også noen trekk fra islam: fremhevingen av monoteisme, den sentrale betydning av én hellig bok, oppfatningen av de troende som ett folk, og fraværet av presteskap.^{[omstridt – diskuter]} Spesielt har sufismen, den islamske mystikken, vært viktig.

Lære

Nának forfattet et stort antall hymner som er samlet i sikhenes hellige bok, Adi Granth. I disse hymnene fremsettes sikhismens grunnleggende lære. Målet for det religiøse liv er forening med Gud som er én, evig, allvitende og allmektig. Gud er å finne i det enkelte menneskets sjel, men foreningen er likevel bare mulig ved en nådeshandling fra Guds side, for mennesket er dominert av begjær, egoisme og uvitenhet. Når mennesket frelses, frigjøres det fra gjenfødsel og oppnår en tilstand av evig og uendelig lykke.

Sikhenes livsførsel er vanligvis preget av de fem k'er: kirpan (å bære sverd), kangha (kam), kara (stålarmbånd), kacch (en type bukser), og kes (ikke å klippe håret). Dette er imidlertid ikke absolutte krav, og unntak forekommer. Sikhene avstår fra alkohol og tobakk, men har ellers ingen spesielle matforskrifter, selv om flere sikher frastår fra å spise kjøtt, på grunn av læren om reinkarnasjon.

Guru Granth Sahib

Sikhenes hellige bok Adi Granth, med ærestittelen Sri Guru Granth Sahib, ble systematisert i 1604 av den femte guruen Guru Arjan Dev Ji. Boken inneholder tekster som brukes daglig, og tekster som brukes ved de fleste livsfasemarkeringene. Guru Granth Sahib er poetisk i formen. Boken er vesentlig under bryllups-, navne- og innvielsesseremonier, og for sikhenes gudsdyrkelse.

Adi Granth består av tre deler: en kort innledende del med tekster som brukes daglig; en hoveddel (Ragaene) som er organisert i 31 kapitler etter de ulike versemålene som brukes; og en tredje del med blandede tekster. Den siste delen inneholder også tekster av religiøse tenkere fra andre religioner, flest av sufien Sheikh Farid og dikterhelgenen Kabir fra sant-tradisjonen. Det at disse er tatt med, er for sikhene et symbol på deres egen åpenhet overfor andre religioner. Sikhene har aldri hevdet at deres egen vei er den ene sanne.

Gurdwara

Sikhenes gudshus, gurdwara, «guruenes hjem», er i likhet med moskéer først og fremst forsamlingshus, men må alltid inneholde et eksemplar av Adi Granth. På taket skal sikhenes gule flagg være heist. Menn og kvinner deltar sammen i gudstjenesten, som består i lesning eller sang av hymner fra Adi Granth.

Sikhene har religiøse fester, for eksempel feiring av Nánaks og Gobind Singhs fødselsdager. Feiringene består ofte av prosesjoner og høytlesning fra Adi Granth.

Historikk

Sikhismen ble under Nának og de ni etterfølgende guruene (til 1708) utviklet til en stor religiøs bevegelse med sentrum i Punjab. Under den fjerde guru, Ram Das (aktiv 1574–1581), ble Amritsar («nektardammen») grunnlagt. Den femte guru, Arjun (1563–1606), påbegynte byggingen av Det gylne tempel i Amritsar, som med det ble sikhenes hellige by.

Under trykket fra muslimske herskere ble sikhene etter hvert organisert militært i et krigersamfunn (khalsa). Denne utviklingen begynte under den 6. guru (Har Gobind, død 1645) og ble fullført under den 10. (og siste) guru (Gobindh Singh, død 1708). Medlemmene av krigersamfunnet ble pålagt å bære fem kjennetegn, også kalt «de fem K-ene» fordi de fem nøkkelordene starter med en K på punjabi:

kēs – uklippet hår (som skjules under en turban)
kaṅghā – en liten kam av tre
kaṛā – et armbånd av stål eller jern
kirpān – et sverd eller en dolk
kacchera – en spesiell kortbukse, som bæres under annen bekledning

De skulle også bære tilnavnet Singh, som betyr «løve».

Sikhene førte stadig kamp mot Mogul-styret i Delhi. Under Ranjit Singh (1780–1839) grunnla de et eget rike med sentrum i Lahore. I 1849 ble de slått av britene, og riket innlemmet i Britisk India. Sikhene forble lojale mot det britiske styret under det store oppgjøret i 1857, og kom derfor til å spille en viktig rolle i hæren, politiet og administrasjonen. De beholdt slike posisjoner også etter Indias frigjøring i 1947. Frigjøringen innebar imidlertid en deling av Punjab mellom India og Pakistan, og 2,5 millioner sikher flyktet til den indiske delen av Punjab. Der gjorde de sine interesser sterkt gjeldende i politiske kamper. I 1966 ble Punjab delt i et hindudominert Haryana og et sikhdominert Punjab, med panjabi og sikhenes eget skriftspråk gurumukhi som offisielt språk.

Fra 1980-årene har deler av sikhbefolkningen i Punjab kjempet for løsrivelse fra India og opprettelse av en egen sikhstat, Khalistan. Denne kampen har ført til flere blodige oppgjør med den indiske statsmakten, se India#Historie.

I Norge finnes det rundt 3323 medlemmer av sikh-menigheter.^[3] Det er menigheter i Oslo (Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji), Bergen (Bergen Singh Sabha Gurdwara) og Lier (Gurudwara Siri Guru Nanak Niwas).

Sikhenes 10 guruer

Det var 10 sikh-guruer fra 1539 til 1708:

Navn	Tid	Merknader
1. Guru Nának	d. 1539	Stiftet sikhismen
2. Guru Angad Dev	1539–52	Disippel av Nának, skal ha utviklet gurmukhiskrifta.
3. Guru Amar Das	1552–74
4. Guru Ram Das	1574–81	Svigersønn av Amar Das, grunnla byen Amritsar.
5. Guru Ardjan Dev	1581–1606	Sønn av Ram Das, bygde Det gylne tempelet i Amritsar.
6. Guru Har Gobind	1606–44	Sønn av Ardjan.
7. Guru Har Rai	1644–61	Barnebarn av Har Gobind.
8. Guru Har Krisjan	1661–64	Sønn av Har Rai, døde som sjuåring
9. Guru Teg Bahadur	1664–75	Sønn av Har Gobind.
10. Guru Gobind Singh	(1675–1708)	Utnevnte boka Sri Guru Granth Sahib til sikhenes ellevte, «evige guru».

Referanser

^ (no) «Sikhisme» i Store norske leksikon
^ Kristiansen, Knut (30. desember 2019). «sikhisme». Store norske leksikon. Besøkt 18. mai 2021.
^ Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja - Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2013

Litteratur

Sanger fra Adi Granth, sikhenes hellige bok. Utvalg og innledende essay av Knut A. Jacobsen ; oversatt av Astri Ghosh. De norske bokklubbene, 2004 – XLVII, 310 s. – (Verdens Hellige Skrifter; 26). ISBN 82-525-5196-3
Clarke, Peter B (1994): Verdens religioner, oversatt til norsk ved Bente Lohne, Grøndahl og Dreyer
Dee, Michael (1999): «Sikhenes kunst». I: Kunst for alle, nr 5/6, 1999. (Om utstillingen «The Arts of the Sikh Kingdoms» på Victoria & Albert Museum i London)
Jacobsen, Knut A (2006): Sikhismen : historie, tradisjon og kultur. Høyskoleforlaget, ISBN 978-82-7634-676-3
Kjærholm, Lars (1995): «Veien til himmelen er belagt med mudder» i: Illustrert vitenskap, nr 1, 1995

Eksterne lenker

[1] (no) «Sikhisme» i Store norske leksikon

[2] Kristiansen, Knut (30. desember 2019). «sikhisme». Store norske leksikon. Besøkt 18. mai 2021.

[3] Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja - Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2013

[1]

[2]

[3]