Straff

Straff er en negativ reaksjonsform på uønsket oppførsel eller handling, og kan ta mange former. Straff kan ilegges informelt, i alt fra situasjoner der mødre straffer sine barn for uakseptabel oppførsel, og til situasjoner der stater ilegger sanksjoner overfor andre stater. I slike situasjoner vil det være de reelle maktforhold som avgjør hvem som vil være i stand til å utøve straffende myndighet. Her^[hvor?] er det imidlertid den formelle straffen, straff som rettslig sanksjonering av kriminalitet, som har størst interesse. I denne formen vil staten ha monopol på å ilegge straff innenfor moderne rettssamfunn.

Definisjon

Den grunnfestede^[klargjør] definisjonen på straff innen norsk rett er «et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde».^[1] Denne definisjonen ble først lansert av Johs. Andenæs, og er senere blitt sitert og gitt tilslutning av Norges Høyesterett. Definisjonen kan for så vidt anses for å ha gyldighet også internasjonalt, som en karakteristikk på de grunnleggende kjennetegn ved ileggelsen av straff. Den viser til et sentralt kjennetegn ved straffen, som skiller den fra andre rettslige sanksjoner, nemlig at målsetningen er å påføre lovbryteren et onde. Forholdsregler som ikke er straff kan nok ha den samme effekt i praksis, for eksempel en plikt til å betale erstatning eller tvungen innleggelse i en institusjon, men her er det andre målsetninger som står i fokus.

Det er i utgangspunktet den enkelte stat som definerer hva som regnes som straff innenfor sitt område. I visse sammenhenger vil imidlertid denne definisjonen måtte stå tilbake for visse folkerettslige forpliktelser, særlig gjelder dette menneskerettighetene, herunder internasjonale menneskerettskonvensjoner som inneholder visse skranker for når straff kan idømmes, og i hvilke former dette kan skje. Et eksempel er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som inneholder regler om behandlingsmåten for straffesaker, forbud mot ileggelse av straff uten lovhjemmel (se nærmere nedenfor) og forbud mot dobbeltstraff.

Problemstillinger i denne sammenheng har i praksis gjerne oppstått der staten ilegger straffelignende reaksjoner overfor borgerne som administrativ sanksjon, og dermed unndrar seg alminnelige rettssikkerhetsgarantier som følger med der straff skal idømmes, for eksempel grunnleggende krav til saksbehandlingen og forbudet mot dobbeltstraff. Eksempler på slike «administrative tiltak» er såkalte disiplinærsaker, fratakelse av offisielle tillatelser som førerkort, og ileggelse av tilleggsskatt.

Hva som er «straff» i EMKs forstand vil ikke være opp til statene selv å avgjøre; dette ligger nedfelt i konvensjonen, og er opp til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) å foreta en fortolkning av. Hva som etter nasjonal rett regnes som straff vil bare være et utgangspunkt. Om sanksjonen er straff eller ikke vil bli avgjort etter en konkret skjønnsmessig vurdering, der særlig to momenter kommer inn i bildet. Det første momentet går på den aktuelle handlingens art. Dette går på om den aktuelle normen retter seg mot handlinger som kan begås av enhver (typisk ordensforskrifter) eller om det snakk om en norm som kun kommer til anvendelse ovenfor spesielle grupper. Der normen er generell taler det for at man har med straff å gjøre. Det andre og viktigste momentet er hvor streng sanksjon overtredelsen fører med seg. Frihetsberøvelse vil normalt være nok til at det foreligger straff i rettslig forstand, selv om det finnes visse unntak fra dette der frihetsberøvelsen har vært av spesielt mild art, eller er helt kortvarig. Disse momentene har blitt anvendt av EMD i en rekke saker, og domstolen har blant annet kommet til at dispilinærtiltak i fengsler, bot ilagt av forvaltningen som følge av trafikkforseelse og rettergangsbot måtte anses som straff. I Norge har det vært diskusjon om inndragelse av førerkort skal regnes som straff i EMKs forstand, og Høyesterett kom i en dom fra 2002 til et bekreftende svar på dette spørsmålet.

Begrunnelser for straff

Fysisk avstraffelse av barn som metode i oppdragelse har vært begrunnet med Bibelens ord om å tukte den man elsker (blant annet «Den som sparer på riset, hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» fra Salomos ordspråk 13, 24). Bildet er tysk og fra 1500-tallet og viser en lærer som riser en elev i pedagogisk og dannende øyemed.

Dette tresnittet fra 1500-tallet viser tortur- og straffeinstrumenter fra Nürnberg i Tyskland, blant annet hjul og stegle, gapestokk og galge.

En av Theodor Kittelsens tegninger til Johan Herman Wessels satiriske dikt *Smeden og Bageren*, opprinnelig fra 1770-åra, der den ene av to uskyldige bakere blir henrettet istedenfor den skyldige smeden som byen bare har én av.

Opp gjennom historien har en rekke ulike begrunnelser blitt lansert for å legitimere bruken av straff. I moderne tid er det gjerne fire begrunnelser som har hatt sentral betydning.

Allmennprevensjon

Allmennprevensjon er i dag den dominerende begrunnelse for ileggelse av straff innenfor de fleste vestlige rettssystemer. Den grunnleggende tanke er at allmennheten (publikum) skal bli avskrekket fra å begå lovbrudd ved å bli minnet på de følgene dette kan få for dem dersom de blir oppdaget. Det forutsettes at individene handler rasjonelt, slik at de veier fordelene mot ulempene ved å begå straffbare handlinger. Ideen er at straffen skal være det avgjørende momentet som gjør lovbruddet ulønnsomt for borgerne. Allmennprevensjonen vil i tillegg kunne ha en viss moralbyggende effekt, ved at borgerne får internalisert den moralen som straffebudene gir uttrykk for. Som følge av at handlinger er belagt med straff blir de sett på som (mer) moralsk forkastelige, og dette øker igjen terskelen for folk flest til å begå kriminalitet.

Forskning har vist at teorien om allmennprevensjon har noe for seg, men dette vil variere sterkt fra person til person og utfra hvilken situasjon man befinner seg i. Den som har mye å tape på å bli idømt straff vil i mye større grad la seg påvirke enn de som ikke har like sterke bånd til det etablerte samfunn. I tillegg vil virkningen komme mye an på hva slags handling det er snakk om. Der handlingen er en nøye overveid svindel vil den kunne ha stor betydning, mens ved voldsutøvelse på byen en fuktig lørdagskveld vil følgene av handlingen ligge så langt tilbake i gjerningspersonens bevissthet at allmennprevensjonen får liten eller ingen betydning.

Individualprevensjon

Individualprevensjon er bygget på den tanken at lovbrytere som blir dømt til straff vil innse det forkastelige i det de har gjort som et resultat i tillegg til at de ser de negative konsekvensene straffen får for dem. Dette vil da i teorien føre til at vedkommende søker å unngå nye straffbare handlinger i fremtiden. Individualprevensjonen kan også komme inn på den måten at fangen blir rehablilitert mens han sitter i fengselet, ved hjelp av utdanning, gruppesamtaler eller andre tiltak. På midten av 1900-tallet var troen stor på denne begrunnelsen for straff, da den såkalte «behandlingsoptimismen» rådde. Kriminologisk forskning utover 60- og 70-tallet tilbakeviste imidlertid på avgjørende vis disse forestillingene. All forskning viste derimot at bruk av straff skapte mer og ikke mindre kriminalitet. For eksempel var de som ble idømt fengsel gjennomgående mer tilbøyelige til å begå nye straffbare handlinger enn dem som ble idømt mildere reaksjoner. Individualprevensjonen lever likevel videre, i hvert fall i teorien. Den optimismen som rådde tidligere er imidlertid forsvunnet, og i dag er siktemålet mer å unngå ytterligere skade for lovbryteren ved et fengselsopphold enn å forbedre ham, noe som anses som urealistisk.

Inkapasitering

Den eneste sikre virkningen av straff (i form av fengsel) er inkapasitering, det vil si at lovbryteren uskadeliggjøres og ikke kan begå ny kriminalitet så lenge han sitter inne. Denne tankegangen har primært kommet frem de siste par tiårene, og har blitt brukt som begrunnelse for å idømme strengere straffer for såkalte gjengangere, de som begår gjentatt kriminalitet. Ekstreme utslag av denne tankegangen finner man i land som USA, der man blant annet i flere delstater har innført såkalt "three strikes" lovgivning. Dette innebærer at man ved tredje gangs dom for en forbrytelse blir idømt alt fra 20-25 års fengsel til livstid, uavhengig av lovbruddets alvorlighet. I Norge og de fleste andre vestlige land har man ikke nådd slike ekstreme tilstander, men man har innslag av den samme tenkningen ved bestemmelser som foreskriver økte strafferammer for gjengangere. I tillegg har man i Norge innført en ny straffart kalt forvaring. Dette kan idømmes for særlige alvorlige forbrytelser, der det anses å foreligge en alvorlig gjentagelsesfare, og kan i prinsippet innebære at man blir sittende i fengsel på livstid.

Gjengjeldelse

I moderne rettssystemer er gjengjeldelse – hevn – noe som sjelden blir brakt frem som begrunnelse for straff – dette blir gjerne sett på som primitivt og lite konstruktivt. Reelt sett er likevel gjengjeldelse et klart motiv for straffen, og dette blir forsterket ved medias mange sensasjonelle oppslag om kriminalitetens uheldige virkninger. Visse forskere hevder at gjengjeldelse dessuten kan ha en positiv effekt, ved at den gjenoppretter «likevekten» i forholdet mellom gjerningsmann og offer. I en viss grad kan nok dette ha noe for seg; straffen virker slik at offeret og dettes pårørende føler at noe blir gjort, slik at de slipper å ta saken i egne hender slik de kanskje ellers ville ha gjort. På denne måten kan det sies at straffen er med på å opprettholde en viss harmoni i samfunnet.

Straffbarhetsvilkårene

*Andromeda* malt av Rembrandt. Prinsessen Andromeda ble ifølge gresk mytologi ofret av sin far og lenket til en klippe for å redde riket fra et sjømonster.

I alle rettssystemer er det visse grunnleggende vilkår som må være oppfylt for at noen skal kunne idømmes straff, i norsk rett gjerne betegnet straffbarhetsvilkårene. Det er særlig fire vilkår som står sentralt innenfor de fleste moderne rettssamfunn.

Det første vilkåret som må være oppfylt er at det må foreligge et objektivt straffebud som passer for handlingen. Denne regelen er begrunnet i det grunnleggende rettssikkerhetsprinsippet at man må kunne forutberegne sin rettstilling. Lovbudet må som følge av dette også være såpass klart utformet at det er mulig å på en noenlunde sikker måte forutse hvilke handlinger som er lovlige og hvilke som er straffbare. Mange lands konstitusjoner inneholder et krav av denne art, for Norges del se Grunnloven § 96. Også i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner har dette etterhvert blitt et sentralt krav, se for eksempel EMK artikkel 7. Som forlengelse av kravet om lovhjemmel kommer kravet om at loven ikke må gis tilbakevirkende kraft. At man kan forutberegne sin rettsstilling ved å sette seg inn i loven blir nemlig en umulighet dersom loven blir vedtatt eller endret etter at handlingen er begått. Forbud mot tilbakevirkende lover er på samme måte sentralt innenfor nasjonale konstitusjoner, for Norges del se Grunnloven § 97, og internasjonale menneskerettskonvensjoner. EMK artikkel 7 inneholder således også en bestemmelse om at lovbestemmelsen må være gjeldende på tidspunktet for overtredelsen for at straff kan idømmes.

Det andre vilkåret er at lovbryteren må ha utvist tilstrekkelig skyld. Hvilken skyldgrad som kreves vil variere. I norsk rett er utgangspunktet at man må ha utvist forsett, men mange bestemmelser foreskriver at uaktsomhet er tilstrekkelig.

Det tredje vilkåret er at det ikke må foreligge noen straffrihetsgrunner. De sentrale straffrihetsgrunnene i norsk rett er nødrett og nødverge. I andre lands rettssystemer kan disse reglene avvike noe, men et hovedprinsipp som går igjen er at en nødssituasjon vil frita for straff.

Det fjerde og siste vilkåret er at lovbryteren må være tilregnelig. Dette innebærer for det første at man må være over den kriminelle lavalder. I Norge er denne lavalderen 15 år, men dette vil variere fra land til land. I de fleste vestlige land ses imidlertid ileggelse av straff på barn som klart uhensiktsmessig og lite humant. For barn vil dermed andre tiltak være mer praktiske, som for eksempel innleggelse i barnevernsinstitusjon der man får nødvendig oppfølgning. Den andre siden av tilregnelighetskravet er at lovbryteren ikke må ha vært psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. I slike situasjoner har man ikke herredømme over seg selv, slik at ileggelse av straff ikke vil være rimelig. Der man har handlet under påvirkning av en psykotisk tilstand vil imidlertid andre tiltak kunne komme på tale, mest praktisk tvangsinnleggelse hos psykiatrisk institusjon. Dette regnes imidlertid ikke som straff, og pasienten vil måtte løslates så fort vedkommende anses frisk og ikke lenger som noen fare for samfunnet.

Ulike former for straff

Effekten av sult som straffemetode vises tydelig hos denne 23 år gamle Viet Cong-fangen som på bildet nylig har blitt sluppet fri.

Det finnes mange ulike former for straff som anvendes innen moderne rettssystemer. Den mest alvorlige formen er dødsstraff, som innebærer at man berøves livet. Dette blir i de de fleste moderne samfunn ikke lenger sett på som en human straffemetode, og er derfor avskaffet de facto eller de jure i de aller fleste land. Døddsstraff praktiseres imidlertid fortsatt i en del utviklingsland, først og fremst Kina og Iran, samt USA. FN har utarbeidet en konvensjon som forbyr dødsstraff i fredstid, og et uttalt mål er å få alle verdens stater til å tiltre denne. Denne målsetningen ser imidlertid fortsatt ut til å være et godt stykke unna å bli oppfylt.

Den vanligste formen for straff for alvorligere forhold er fengsel, noe som innebærer at man blir berøvet friheten. Det finnes ulike former for fengsler, alt fra høysikkerhetsfengsler der man sitter isolert og knapt får omgås andre mennesker, og til åpne anstalter der fangene har en stor grad av frihet. Det sentrale med denne straffeformen er imidlertid at man skal atskilles fra resten av samfunnet i en viss periode.

Den aller mest brukte formen for straff i alle verdens stater er bot, det vil si at man blir dømt til å betale et pengebeløp til statskassen. Bøter brukes normalt for mindre alvorlige forhold, og overfor førstegangslovovertredere. Bøter brukes også som foretaksstraff, det vil si straff som ilegges selskaper, og i slike tilfeller kan bøtene komme opp i store beløp. Internasjonalt har man eksempler på at bedrifter har blitt idømt millionbeløp i bøter for blant annet ulovlig samarbeid (kartellvirksomhet) og miljøødeleggelser.

En fjerde form for straff som har økt i betydning de siste årene er samfunnsstraff, det vil si at man blir dømt til å bruke et visst antall timer på samfunnsnyttig arbeid. Denne formen for straff idømmes normalt i stedet for fengsel, og når dette gjøres er det primært for å unngå de skadelige følgene et fengselsopphold normalt fører med seg, først og fremst med hensyn til den økte sjansen for tilbakefall. I tillegg vil samfunnsstraff være et billigere alternativ for staten. Innholdet i samfunnsstraffen varierer naturlig nok fra land til land, men det er et utgangspunkt at den straffedømte må samtykke til å bli dømt til denne straffeformen. Dersom man ikke gjennomfører arbeidet som pålagt kan straffen normalt omgjøres til fengselsstraff.

Se også

Referanser

^ http://www.regjeringen.no/nn/dep/jd/Dokument/NOU-ar/2008/nou-2008-15/4/2.html?id=527253^{[død lenke]}

[1] ttp://www.regjeringen.no/nn/dep/jd/Dokument/NOU-ar/2008/nou-2008-15/4/2.html?id=527253^{[død lenke]}

[1]