Suksesjon
Suksesjon er betegnelsen på endringene i artssammensetningen som skjer over tid i et område (en annen betegnelse er økologisk suksesjon).
Suksesjon skjer som en følge av at forholdene endres og forårsakes av både naturlige og menneskeskapte forstyrrelser.[1] Dersom det er artene selv som endrer forholdene, kalles det autogen suksesjon. Et eksempel er gjengroing av et tjern til myr. Allogen suksesjon er når endringene skyldes ytre faktorer. Det kan være brå, store endringer som skogbrann, ras og vulkanutbrudd, eller menneskeskapte endringer som hogst. I de fleste tilfeller er suksesjon et resultat av både autogen og allogen suksesjon.[2]
Økologen Frederic Clements sitt arbeid om suksesjon, blant annet Monoklimaksteorien, dominerte fagfeltet på starten av 1900-tallet. Clemtents teorier ble senere kritisert av andre økologer, blant annet Henry A. Gleason, Arthur Tansley og Robert Whittaker.[2][3][4]
Primær- og sekundærsuksesjon
[rediger | rediger kilde]En suksesjon kan ha to utgangspunkt. Primærsuksesjon er når plantesamfunn etablerer seg på bar bakke, der det ikke er planter fra før. Det skjer der nytt land blir blottlagt, for eksempel når en isbre trekker seg tilbake eller det dannes ei ny øy ved vulkanutbrudd. Over tid vil disse områdene invaderes av planter og dyr. Sekundærsuksesjon er suksesjon i et område der det allerede er planter, eller i det minste et jordsmonn med frø og røtter. Forandringene vil føre til en gjenopprettelse av plantesamfunnet som eksisterte før katastrofen eller inngrepet inntraff. En slik suksesjon vil man få i for eksempel en skog som har blitt hogd ned eller rammet av brann.[2]
Forskjellige faser
[rediger | rediger kilde]Suksesjon innebærer en forandring der artene avløser hverandre i en bestemt rekkefølge. Artene er selv med på å forandre det abiotiske miljøet, og legger dermed forholdene til rette for at andre arter kan ta over. Arter er tilpasset spesielle forhold slik at de kan dominere på et stadium i suksesjonen og være helt utkonkurrert i neste. Suksesjonen deles derfor inn i ulike faser. Den første fasen kalles pionerfasen, og arter som er spesielt tilpasset her, kalles pionerarter. Ulike lavarter har evnen til å vokse direkte på stein og berg, og er derfor typiske pionerarter i en primærsuksesjon. I en sekundærsuksesjon vil pionerartene være lyskrevende arter som har en stor evne til å spre seg. Etter hvert vil pionerartene erstattes av andre, mer konkurransedyktige arter. Denne fasen kalles konsolideringsfasen, og vil som regel være den mest artsrike. Videre utvikling vil til slutt føre til en stabilisering, der artssammensetningen forblir uforandret i flere generasjoner. Dette er det siste stadiet i suksesjonen, og kalles klimaksfasen. Hva slags vegetasjonstype man får i klimaksfasen kommer an på klimaet og andre vekstbetingelser som næringsinnholdet i jorda. Under tregrensa er granskog det vanligste klimakssamfunnet i Norge.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «LA Langsom primær suksesjon». artsdatabanken.no. Besøkt 1. november 2024.
- ^ a b c «Suksesjon». Institutt for biovitenskap. Universitetet i Oslo. 4. februar 2011. Besøkt 1. november 2024.
- ^ «Gleason, Henry A. (1882 – 1975) American Ecologist | Encyclopedia.com». www.encyclopedia.com. Besøkt 1. november 2024.
- ^ Nicolson, Malcolm (april 2016). «Robert Harding Whittaker and the Individualistic Hypothesis». The Bulletin of the Ecological Society of America. 2 (på engelsk). 97: 154–162. ISSN 0012-9623. doi:10.1002/bes2.1220. Besøkt 1. november 2024.