Urspråk

Stamtreteorien i historisk lingvistikk. Urspråkene gjenfinnes grenpunktene eller nodene. 15, 6, 20 og 7. Utspringspråkene, eller endepunktspråkene, er 2, 5, 9 og 31. Rotspråket er 15.

Urspråk (eller protospråk) er et opprinnelig og utdødd språk som samtlige språkene i en bestemt språkgruppe har utviklet seg ut ifra. Normalt kan urspråk i beste fall rekonstrueres ut ifra fellestrekkene i språkgruppen som stammer fra urspråket. I noen få tilfeller er det derimot bevart skriftlige kilder av urspråk. Eksempler på dette er latin (som er de romanske språkenes urspråk) og runeinnskrifter på urnordisk (som er de nordgermanske språkenes urspråk).

Skiftende teorier om urspråk

Den greske historikeren Herodotos skrev på 400-tallet f.Kr at det hersket uenighet om hvilket språk som var eldst. For å finne svaret, holdt man to spedbarn isolert sammen med en stum tjenestejente. Det første ordet som det ene barnet ytret, var bekos, der betød «brød» på frygisk. Ut fra dette konkluderte man med at frygisk var eldst av alle språk. Hieronymus (ca 400) mente i stedet at det gamle testamentes språk, hebraisk, måtte være opphav til alle språk, en oppfatning han delte med de andre kirkefedrene og de fleste jøder, siden det står at Adam satte navn på alle dyr og fugler (1. Mos. 2,20).

Da Hugo Grotius i 1643 utgav De origene gentium Americanarum delte han samtidens oppfatning av at nederlandsk var verdens eldste språk, og det urspråket som ble snakket i Edens hage. Eksempelvis ble den siste stavelsen i stedsnavnene Island og Grønland sammenlignet med den aztekiske endestavelsen -tlan i mexicanske stedsnavn som Quaxitlan og Ocotlan.

Olof Rudbeck var en betydelig svensk vitenskapsmann. Da han i 1660-årene ville tegne et kart over området ved Mälaren, fant han det han mente var påfallende likhetstrekk mellom stedsnavnene der og ved Middelhavet. Som et resultat skrev han verket Atlantica i fire bind på i alt ca. 3 000 sider, utgitt fra 1679 til 1702. Av verket fremgår det at Skandinavia er sivilisasjonens vugge, Atlantis, og at svensk er verdens urspråk, som blant annet hebraisk og latin stammer fra. Rudbecks forskning var derimot pseudovitenskap, og selv i hans samtid var det ikke alle som ukritisk aksepterte hans idéer og tolkninger. Utover på 1700-tallet ble Atlantica i økende grad ansett for å være mislykket. «Ludvig Holberg skrev en satire over Rudbecks skrifter, og Diderot bruker i Encyclopédie Rubeck som et advarende eksempel på hvordan man ikke skal blande etymologi og mytologi.»

Etienne Bonnot de Condillac mente at urspråkene oppstod ved onomatopoetikon som pip-pip for «fugl» og drypp-drypp for «vann», fulgt av grimaser. Etter hvert som kulturen utviklet seg, gjorde også språket det, mente han, inntil grammatikk og logikk kunne føyes sammen til det perfekte språket, nemlig Condillacs eget morsmål, fransk. Problemet var bare at steinalderfolk som stod på et teknologisk sett svært primitivt stadium, iblant kunne oppvise en grammatikk som i logisk oppbygning og kompleksitet var fullt på høyde med gresk og latin.

Litteratur

• Lehmann, Winfred P. (1993): Theoretical Bases of Indo-European Linguistics. London, New York: Taylor & Francis Group (Routledge).
• Schleicher, August (1861–1862): Compendium der vergleichenden Grammatik der indogermanischen Sprachen, 2 bind. Weimar: H. Boehlau (Opptrykk: Minerva GmbH, Wissenschaftlicher Verlag). ISBN 3-8102-1071-4.
• Kortlandt, Frederik (1993): General Linguistics and Indo-European Reconstruction (PDF), Københavns Universitet
• Pulgram, Ernst (1959): «Proto-Indo-European Reality and Reconstruction» i: Language 35 (Jul.-Sept.): 421–426
• Pokorny, Julius (1953): Allgemeine und Vergleichende Sprachwissenschaft – Indogermanistik [General and Comparative Linguistics - Indo-European Studies] 2, Bern: A. Francke AG Verlag, s. 79–80

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.