Veier i Norge

Vindhallavegen ved Borgund i Lærdal.

Den første kjøreveien eller kongeveien i Norge beregnet for hjultransport ble bygget i årene 1625–30 mellom Kongsberg og Hokksund for transport mellom Kongsberg sølvverk og nærmeste havn. Omkring 1650 ble den forlenget til Drammen og Christiania. Siden ble «kongevei» fellesbetegnelsen for gjennomgående hovedveier anlagt av statlige myndigheter. Den Fredrikshaldske kongevei gikk mellom Christiania og Fredrikshald (Halden) og var en videreføring av eldre tråkk, dels tjodveier eller oldtidsveier som forklarer det slyngete løpet til Prof. Dahlsgate i Oslo. Slike veier ble forsøkt gjort mer farbare for hjuldoninger rundt 1660. Den fredrikshaldske kongevei var en del av Norges første utenriks ferdselsvei, «Københavnske kongevei», som ved hjelp av fergeforbindelse fra Helsingborg til Helsingør førte helt til København. Den Bergenske kongevei bandt sammen Oslo og Bergen, blant annet over Krokkleiva i Buskerud og Harestua i Oppland. Den wingerske kongevei var hovedferdsåren mellom Kristiania og Stockholm og gikk via Kongsvinger. Andre norske kongeveier er Den østerdalske kongevei og Den trondhjemske postvei. Den gamle kjerreveien som går fra Kristiansand til Jæren og Stavanger er også en kongevei. En gammel kongevei gikk dessuten gjennom den dype Vidalen i Oppland og en annen fra Ringerike til Valdres. Før disse veiene fantes private veier for landbruksformål, men de utgjorde ikke noe sammenhengende nettverk.

Historie

Vinje hevdet at geiten var Norges første veibygger. I Gulatingsloven fra rundt 950 står at «veien skal ligge der den alltid har ligget». Veistandarden ble vurdert ut fra veiens bredde mer enn grunnforholdene, og bedømt ved å ri «baugreid» (norrønt for «ring-ridning»). Et spyd med vidjeringer ble lagt på tvers av hesten. For hver grein eller kvist som rev av spydet en vidjering, måtte veibonden betale en ørtug sølv (9,83 gram) til kongen. Slik sikret man at «spydgaten» eller veibredden var minst 5 alen. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 legger kongens ombudsmann ansvaret for å foreta «baugreid» og sikre vedlikehold av veien. Christian IVs norske lov fra 1604 opprettholder dette, mens Christian Vs norske lov fra 1687 ikke nevner veiene. Men «baugreid» ble videreført som gjeldende lov.

På 1600-tallet var strekningen Christiania-Drammen med forgreninger til Kongsberg og Larvik praktisk talt de eneste veiene som var kjørbare med hjul om sommeren. På 1700-tallet ble det fart i veibyggingen og ved om lag år 1800 var det kjørbare veier mellom Christiania og de andre hovedbyene i Sør-Norge (Trondheim, Bergen og Stavanger). Ved omkring 1800 var det totale veinettet på 11 500 kilometer. Selv om dette var et sammenhengende veinettet egnet veiene seg best til ridning om sommeren og sledekjøring om vinteren. Etter 1950 har den samlede lengden på vegnettet i Norge økt med 1,1-1,3 % årlig.

Navn på lokale gater og veier i Norge bestemmes av kommunen. Ofte har navnet lange tradisjoner eller har lokalhistoriske referanser.

Sikkerhet

Den generelle fartsgrensen i Norge er 80 km/t på landevei og 50 km/t i tettbygd strøk, andre fartsgrenser er skiltet. I bebygde strøk er det vanlig med ytterligere fartsbegrensning, gjerne forbundet med fartshumper for å beskytte «myke trafikanter», som også har prioritet når de krysser veien på fotgjengeroverganger.

Vegmyndighetene arbeider etter en visjon om null drepte og null varig skadde i trafikken, den såkalte nullvisjonen. Nullvisjonen innebærer noen enkle huskeregler for dimensjonering av maksimum hastighetsnivå på veier. Det er 70 km/t på strekninger med møtende trafikk uten midtdeler, 50 km/t for veier med kryssende trafikk (kryssområder) og 30 km/t i områder hvor det ferdes «myke trafikanter» (bysentrum, boliggater). viser at 214 personer døde i trafikken i 2009. Dette er det laveste antallet drepte siden 1955. Antall drepte nådde en topp i 1970 med 560 på ett år og det har siden vært en generell nedgang i antall drepte. Det har ikke vært en like sterk nedgang i antall hardt skadde. I 2020 var antall drepte på et år under 100 for første gang siden 1947. I 2020 var det en nedgang i veitrafikken på opp mot 8 % fra året før, noe som trolig har betydning for antall ulykker. Norge har det lavest antall drepte i trafikken både i forhold til antall innbyggere og i forhold til kjørte kilometer.

Anlegg og vedlikehold

Asfalten, veibanens dekke i overflaten, slites særlig av piggdekk, mens de dypere, bærende lagene av veien brytes bare ned av tunge kjøretøy. Antallet personbiler på en vei har ingen betydning for skader i dypere lag av veikonstruksjonen.

Administrativ inndeling

I Norge kan veiene deles inn i følgende kategorier:

• Riksveier (med de norske europaveistrekningene)
• Fylkesveier
• Kommunale veier
• Private veier
• Skogsbilveier

Vegloven av 1824 delte veinettet i hovedveger og bygdeveger. Som hovedveg regnet loven alle mellomriksveier, mellom landsdeler, mellom byer og tilførselsveier til byer. Loven av 1824 bestemte at utgiftene som hovedregel skulle dekkes av det fylke hovedveien gikk gjennom. Videre stilte vegloven av 1824 følgende krav til veibredde: hovedvei 5,00 meter (unntaksvis 4,40 meter) og bygdevei 3,75 meter. Vegloven fra 1851 justerte unntaksregelen (for eksisterende vei eller spesielle forhold) ned til 3,75 m for hovedvei og 2,50 meter for bygdevei. Veglovene fra 1851 og 1912 beholdt inndelingen i bygdevei og hovedvei. Fra 1893 ble utgiftene til hovedveier dekket av statskassen. I 1912 ble de offentlige veiene inndelt i hovedveier og bygdeveier. Inndelingen i riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier) ble innført med vegloven av 1963.

I Norge var det pr. 1. januar 2010 til sammen 93 347 km offentlige veier. Av dette var 10 451 km (11,2 %) riksveier/europaveier, 44 318 km (47,5 %) fylkesveier og 38 578 km (41,3 %) kommunale veier. I tillegg til dette kommer private veier.

Veinettets utvikling

Før 1950 er tallene for «hovedveger» ført under riks- og fylkesvei, mens «bygdeveier» er ført under kommunale veier. Tall i kilometer.

År	Tilsammen				Derav fast veidekke
	Riksveier	Fylkesveier	Kommunale veier	Totalt	Riksveier	Fylkesveier	Kommunale veier	Totalt
2010	10 451	44 318	38 578	93 347
2010	27 477	27 281	38 589	93 347
2000	26 705	27 213	36 962	90 880
1990	26 143	26 849	35 177	88 174	25 484	17 559	17 982	61 025
1980	25 141	31 505	24 265	80 911	21 170	13 438	9 865	44 473
1970	24 118	29 223	17 760	71 101	6 370	1 736	3 379	11 485
1960	16 277	8 093	26 013	50 383	2 628	580	543	3 751
1950	21 568		22 679	44 247
1900	10 671		17 920	28 591
1850	6 181		9 910	16 091
1800	3 935		7 413	11 348

Regionsreform av veinettet

Det var i 2009 i alt 27 262 km fylkesveier i Norge. Dette utgjorde 29,2 % av de 93 247 km offentlige veiene i Norge. 1. januar 2010 ble de fleste riksveier som ikke var stamveier (kalt øvrige riksveier) overført til regionene (fylkene) og ble fylkesveier. 17 200 km riksvei (og 78 ferjesamband) ble omgjort til fylkesvei og gitt til fylkene, mot en kompensasjon på 6,9 milliarder kroner. Fylkene har etter dette rundt 44 000 kilometer vei, mens staten har cirka 10 000 kilometer i sitt veinett. Etter at reformen trådte i kraft er det to typer fylkesveier i Norge – de opprinnelige fylkesveiene som ikke var skiltet, og skiltet fylkesvei, dvs. de tidligere riksveiene.

Geografisk inndeling

Hovedveinettet i Norge er organisert langs 8 korridorer. Disse representerer landets hovedtrafikkårer.

• Korridor 1: Oslo–Svinesund/Kornsjø
• Korridor 2: Oslo–Ørje/Magnor
• Korridor 3: Oslo–Grenland–Kristiansand–Stavanger
• Korridor 4: Stavanger–Bergen–Ålesund–Trondheim
• Korridor 5: Oslo–Bergen/Haugesund med arm via Sogn til Florø
• Korridor 6: Oslo–Trondheim med armer til Måløy, Ålesund og Kristiansund
• Korridor 7: Trondheim–Bodø med armer mot Sverige
• Korridor 8: Bodø–Narvik–Tromsø–Kirkenes med armer til Lofoten og mot Sverige, Finland og Russland

Teknisk inndeling

I Norge kan veiene inndeles i tre hovedgrupper med forskjellig utbyggingsstandard. Disse er

• motorveier
• motortrafikkveier
• andre veier

Det viktigste kjennetegnet som skiller disse fra hverandre er evnen til å lede forskjellig stor trafikkmengde. For å oppnå ønsket flyt i trafikken er det laget en vegnormal, som sier hvilken vegtype som skal bygges avhengig av gjennomsnittlig trafikkmengde/døgn/år, ÅDT (årsdøgnstrafikk). Vegnormalen er veiledende. Mange veier har høyere trafikkmengde enn listen og mange hovedveier har lavere bredde enn 8,5m. Ombygging skjer dersom finansiering tillater. Tallene for hovedveier er som følger utenfor tettbygd strøk:

• ÅDT <4 000: 8,5m kjørebane med 3,25m kjørefelt og 1m skuldre (Kan reduseres til 7,5m i kostbart/sårbart terreng). Fartsgrense 80/90 km/t. Kan være motortrafikkvei.
• ÅDT 4 000-6 000: 10m kjørebane med 3,5m kjørefelt, 1m forsterket midtoppmerking og 1m skuldre. Fartsgrense 80 km/t. Kan være motortrafikkvei.
• ÅDT 6 000-12 000: 12,5m kjørebane med 3,5m kjørefelt, 2,5m midtdeler og 1,5m skuldre. Fartsgrense 90 km/t. Motortrafikkvei.
• ÅDT 12 000-20 000: 20m kjørebane med 3,5m kjørefelt (4 stk), 3m midtdeler og 1,5m skuldre. Fartsgrense 100 km/t. Motorvei (kalles også «smal motorvei»).
• ÅDT >20 000: 23m kjørebane med 3,5m kjørefelt (min 4 stk), 3m midtdeler og 3m skuldre. Fartsgrense 100/110 km/t. Motorvei.

Andre inndelinger er etter største totalvekt, største aksellast om vinteren, vogntoglengde, dossering og type veidekke. I 2009 hadde alle riksveiene i Norge fast veidekke bortsett fra riksvei 252 (nå fylkesvei 252) (Tyin–Eidsbugarden), riksvei 258 (nå fylkesvei 258) (Gamle Strynefjellsvegen) og riksvei 886 (nå fylkesvei 8860) (Storskog–Grense Jakobselv). Disse fikk beholde grusdekket i henhold til Nasjonal verneplan for veger og bruer. Alle tre ble omdefinert til fylkesvei 1. januar 2010. Det er fortsatt en del andre fylkesveier med grusdekke.

De enkelte veistrekningene kan inndeles etter type byggverk, som for eksempel bro, tunnel, «skjæring» eller «fylling». Også fergestrekninger kan betraktes som veistrekninger ved at bilfergene inngår i veinettet.

I 2005 var 111 km riksveg skiltet med fartsgrense 100 km/t, 1083 km var skiltet 90 km/t og 19000 km hadde vanlig fartsgrenser på 80 km/t. I 2014 ble en del motorveier skiltet med 110 km/t.

I 2020 hadde 11 % (om lag 1200 km) av riksvegnettet så smal kjørebane at det ikke var gul midtstripe, noe som betyr at det kan være vanskelig for to vogntog å møtes. I Nord-Norge hadde 785 km riksveg ikke gul midtstripe, mens Vestland og Rogaland fylker hadde 270 km riksveg uten midtstripe.

Veier og delstrekninger i Norge har en intern kode hos Vegvesenet. Det er en bokstav for veikategori (E,R,F,K,P,S=europa/riks/fylkes/kommunal/privat/skogsbilvei), en bokstav (som er V for veier i trafikk, og A under anlegg m.fl.), og et nummer 1–9999. Nummeret er fra 2020 unikt i Norge for kategori E,R,F. For delstrekninger legges det til S og et nummer (for strekning) og D og et nummer (for delstrekning som normalt er 1 for hovedløpet). I tillegg kan steder langs veien betegnes med koden pluss M og et nummer 0–99999 som er meter innenfor delstrekningen. Armer kan ha eget S-nummer, men har ofte kun egne D-nummer.

Se også

• Liste over norske motorveier og motortrafikkveier
• Liste over broer i Norge etter lengde
• Veitunneler i Norge
• Undersjøiske veitunneler i Norge