Vigelandsanlegget

Vigelandsanlegget, Gustav Vigelands utendørs skulptursamling i Frognerparken i Oslo, består av «Hovedportalen» (utenfor bildet i venstre side), «Broen» over Frognerdammen, «Fontenen», «Monolittplatået» og «Livshjulet» som hovedenheter langs en akse på 850 meter.

Foto: 1965

Vigelandsanlegget er skulpturanlegget i Frognerparken i Oslo. Skulptursamlingen ble skapt av Gustav Vigeland mellom 1920-årene og 1943 i etterkant av bruken av Frognerparken som folkepark under Jubileumsutstillingen på Frogner 1914. Skulpturanlegget utgjør den største delen av, men ikke hele Frognerparken, som også omfatter herregårdsbebyggelsen Frogner Hovedgård med Henriette Wegners paviljong, øvrige parkarealer, Frognerbadet, Frogner stadion, Frogner tennis og serveringssteder. Frognerparken med Vigelandsanlegget er en av Oslos – og Norges – mest besøkte attraksjoner, med over en million besøkende hvert år.

Vigelandsanlegget ble, som en del av Frognerparken, vedtatt fredet av Riksantikvaren etter kulturminneloven 13. februar 2009, som første parkanlegg i Norge, under navnet «Frognerparken og Vigelandsanlegget». Opprinnelig ble skulpturanlegget kalt «Tørteberg-anlegget» etter høyden der de første skulpturene, blant annet «Monolitten», ble satt opp. Tørteberg var opprinnelig husmannsplass under Frogner Hovedgård.

The Guardian omtalte i 2024 anlegget som en av de beste skulpturparkene i Europa.

Oversikt

Utsyn over anlegget østover fra «Monolittplatået» mot «Fontenen», «Broen» med «Barneplassen» og «Hovedportalen» inn i Frognerparken. Foto: Roman Cieslak

Vigelandsanlegget omfatter 320 mål i Frognerparken og inneholder tilsammen 214 skulpturer, tretten smijernsporter, to bronsedører på portstuene og to vindfløyer. Alle skulpturene er modellert av Vigeland, og parken er opparbeidet etter hans tegninger. Sentralaksen i anlegget er 850 meter lang, og skulpturene er gruppert i fem større enheter langs denne:

1. «Hovedportalen» (inngangen i øst)
2. «Broen» (over Frognerdammen) med «Barneplassen»
3. «Fontenen»
4. «Monolittplatået»
5. «Livshjulet» (i vest)

Skulpturanlegget inneholder det meste av kunstnerens produksjon. Skulpturene er i bronse, granitt og smijern. Parken inneholder nærmere 600 figurer. Kunstneren modellerte selv alle skulpturene i full størrelse, mens hogging i granitt og støping i bronse ble utført av dyktige håndverkere. Arbeidet med parken strakte seg over mange tiår og den sto først ferdig rundt 1950. Oslo kommune bar de største kostnadene, men det var også flere privatpersoner som bidro med tilskudd.

Noen få skulpturer utenfor hovedaksen i det opprinnelge Vigelandsanlegget er satt opp etter kunstnerens død.

• 
  1. «Hovedportalen», den monumentale inngangen fra Kirkeveien» inn til parken og skulpturanlegget.
• 
  2. «Broen» er i granitt og utsmykket med lykter og 58 skulpturer i bronse.
• 
  3. «Fontenen» fra 1909 fikk sin endelige form i 1924. Monumentet består en skulpturgruppe på en sokkel i et basseng med skulpturer og relieffer.

  Foto: 2006
• 
  4. Den drøyt 17 meter høye «Monolitten» er et av de sentrale verkene i Vigelandsanlegget og står på anleggets høyeste punkt. Den består av 121 figurer.
• 
  5. «Livshjulet» i anleggets vestre ende er i støpt bronse. Det ble modellert i 1933-34 og oppført i 1949.

  Foto: 1952 (fra Nasjonalbibliotekets bildesamling)

Historikk

Modell til «billedhugger Wigelands Fontæne».

Foto: Narve Skarpmoen (1868–1930) / Nasjonalbibliotekets bildesamling

Noen av Vigelands skulpturer, deriblant miniatyrmodell av «Monolitten», utstilt i Vigeland-museet.

Foto: Hans Olav Lien, 2015

«Sinnataggen» regnes som Vigelands mest kjente skulptur. Den ble modellert 1928, støpt i bronse og satt opp 1940. Skulpturen er flere ganger utsatt for hærverk og er også blitt stjålet.

Gustav Vigeland (1869–1943) i 1929. Foto: Anders Beer Wilse Fra 1890-årene hadde Brændevinssamlaget i Oslo satt av penger til et fontenefond. Hensikten med dette fondet var å reise penger til en fontene som var tenkt plassert på Eidsvolls plass foran Stortinget. Et monumentalt verk av denne typen hadde Vigeland lenge drømt om, og allerede i 1901 begynte han på eget initiativ å lage skisser til dette prosjektet. For å komme andre interesserte kunstnere i forkjøpet, fikk han stilt ut en modell av sine planer på Kunstindustrimuseet i 1906. Responsen var hovedsakelig positiv, med noen unntak, for eksempel Christian Krohg, som han hadde hatt en del disputter med tidligere og som forble Vigelands fiende livet ut. Taktikken var likevel vellykket, for i oktober 1907 bestemte formannskapet i Oslo å anbefale bystyret å bevilge Brændevinssamlagets fond til Vigelands prosjekt. Uten at det ble lyst ut noen konkurranse, og til tross for at prisoverslaget var på nesten fire ganger fondets beholdning på 85000 kroner. En innsamling blant privatpersoner ville derfor bli nødvendig for å få realisert prosjektet. Vigeland arbeidet videre med fontenen parallelt med andre oppdrag. I 1914 foreslo han imidlertid å flytte fontenen til Abelhaugen i Slottsparken, da han var redd et fremtidig Eidsvollsmonument foran Stortinget ikke ville passe sammen med hans fontene. Abelmonumentet så Vigeland for seg flyttet over til Nisseberget. Fontenekomiteen ga sin tilslutning til denne flyttingen, men mange andre alternative forslag dukket opp fra andre i kjølvannet, blant annet Jernbanetorget. Vigeland likte svært dårlig at andre kunne blande seg inn i hans prosjekt på denne måten. I utkastet til denne planen hadde Vigeland tegnet inn en steinlagt plass, der hellene skulle danne en labyrint, og på slutten av året hadde han også fått en idé om å plassere flere granittgrupper i trappen opp mot fontenen. I 1916 åpnet han atelieret sitt for allmuen for å vise modellen av planen og de ferdige skulpturene. Responsen var blandet, og mange mente at mengden og størrelsen på statuene ikke passet i byens sentrum. Tidlig i 1919 fikk Vigeland en idé om en høy søyle av oppadstigende figurer, en idé som etterhvert ble en besettelse for ham. Skulle denne bli en del av skulpturparken, måtte den imidlertid få en annen plassering, fordi Abelhaugen neppe ville tåle vekten av alle disse skulpturene. I 1921 kom han derfor opp med en alternativ idé om å plassere hele anlegget rett ved hans nye atelier på Frogner. Uten å vite om plasseringen ville bli godkjent av de kommunale myndigheter, bestilte Vigeland steinblokken til «Monolitten» fra bruddet ved Iddefjorden for egen regning og risiko. Diskusjonene rundt plasseringen roet seg da planene ble flyttet ut av sentrum, men i 1922 kom det opp et forslag om å plassere skulpturen i området vest for Frognerdammen, et område som hadde ligget ubrukt siden jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. I 1924 ble det endelig bestemt at dette skulle være plasseringen for anlegget. Med denne plasseringen kom også utvidelsen av anlegget med en bro, og Vigeland satte da straks i gang å planlegge utsmykning av denne, i tillegg til inngangspartiet mot Kirkeveien. Steinen til «Monolitten» var på plass på bestemmelsesstedet i februar 1927 etter en svært krevende transport fra steinbruddet ved Halden, og den 15. august 1928 ble den hevet i vertikal stilling. Uthoggingen foregikk fra 1929 til 1943, og mesteparten av tiden var tre steinhoggere engasjert i dette arbeidet. I 1932 kom Vigeland opp med ideen om «Livshjulet», som skulle avslutte hovedaksen mot vest. Til tross for krigsutbruddet begynte monteringen av de 58 bronseskulpturene på broens rekkverk i mai 1940. Det ble ansett som mindre sannsynlig at de skulle bli ødelagt om de sto der fremfor om alle var lagret innendørs i atelieret. Sommeren 1943, etter Vigelands død, var «Monolitten» ferdig hugd. I to omganger, høsten 1943 og sommeren 1944, hadde publikum anledning til å gå opp i stillasbygget og ta «Monolitten» i øyesyn helt til topps. I 1946 var granittgruppene rundt Monolitt-platået på plass. I 1947 ble vannet skrudd på i fontenen, 40 år etter at Vigeland fikk bestillingen. Først rundt 1950 var de fleste skulpturene i parken på plass.

Seinere utvidelser og tillegg

«Selvportrett» ble stilt opp rett innenfor parkens hovedinngang i 1993.

Foto: 2006

Vigeland hadde flere idéer til utsmykking av parken i sine senere leveår, blant annet flere smijernsportaler, men på sykeleiet like før sin død skrev han at han ønsket at arbeidet som var påbegynt, skulle avsluttes med den daværende arbeidsledelsen. Allerede i 1934 hadde han gitt klart uttrykk for at han ikke ønsket at noen annen kunstner skulle jobbe videre med parken, om han selv gikk bort.

I 1988 ble bronsegruppen «Slekten» stilt opp i enden av tverraksen mot nord. Denne gruppen består av 21 figurer og er Vigelands største arbeid nest etter «Monolitten». I 1993 ble «Selvportrett», en helfigurstatue av ham selv, stilt opp rett innenfor parkens hovedinngang; symbolsk sett en signatur som står i stil med resten av parken hva størrelse angår.

Utenfor parkens hovedakser står det flere statuer som er kommet til etter at parkens hovedanlegg sto ferdig, for eksempel «Pike og øgle» (oppstilt 1958) og «Triangel» (oppstilt 1993).

I 2002 ble «Overrasket» satt opp, etter at den hadde stått bare i gips på Vigelandmuseets lager inntil siden 1942. Ansiktet på skulpturen forestiller Inga Syvertsen som sto modell da Vigeland påbegynte skulpturen i 1904. Vigeland gjorde ferdig skulpturen i 1942 med Ruth Maier som modell, bare måneder før Maier ble sendt til Auschwitz og drept.

• 
  «Slekten», en bronsegruppe med 21 figurer, ble stilt opp i enden av tverraksen mot nord i 1988.

  Foto: 2912
• 
  «Pike og øgle» ble oppstilt i 1958 som en av flere statuer som er kommet til etter at parkens hovedanlegg sto ferdig.
• 
  «Triangel» ble oppstilt i 1993

Navn

Hele parkens offisielle navn både etter stadnamnlova og kulturminneloven er Frognerparken, men skulpturanlegget i midten – offisielt kalt Vigelandsanlegget – blir noen ganger, og særlig i kommunikasjon overfor turister, uformelt omtalt som «Vigelandsparken», et navn som ikke har noen offisiell status. Navnet Vigelandsanlegget kom i bruk i 1930-årene under utbyggingen av anlegget, mens den uformelle betegnelsen «Vigelandsparken» så å si ikke er brukt før 1970-årene, flere tiår etter Vigelands død og ferdigstillelsen av anlegget. Navnet Vigelandsanlegget refererer bare til skulptursamlingen og det tilhørende anlegget, men ikke selve parkarealet, som fortsatt heter Frognerparken. Hele Frognerparken med Vigelandsanlegget ble vedtatt fredet av Riksantikvaren etter kulturminneloven 13. februar 2009 under navnet «Frognerparken og Vigelandsanlegget», og anleggets navn ble dermed fastsatt gjennom fredningsvedtaket og omfattet av kulturminnelovens fredningsbestemmelser.

Direktør for Bymuseet på Frogner Hovedgård, Lars Roede, uttalte i 2008 at «Vigelandsparken finnes egentlig ikke», og at navnet er turistenes navn, i motsetning til «Oslo-folkets mer jordnære navn, Frognerparken». Selv om navnet ikke har offisiell status, bruker Vigelandmuseet utenfor parken navnet Vigelandsparken i turistrettet kommunikasjon, og trikkeholdeplassen på Frognerlinjen ved parkporten er skiltet med dette navnet. Dette hevdes å være i strid med stadnamnlova og er omstridt. Ifølge Frognerparkens Venner skjedde endringen på holdeplassnavnet til «Vigelandsparken» tilsynelatende «for at turister lettere skal vite hvilken stasjon de skal gå av på».

Skulpturanlegget ble fra 1920-årene opprinnelig kalt Tørt(e)berg-anlegget, ettersom Tørteberg er navnet på høyden i Frognerparken der blant annet skulpturen «Monolitten» står i dag, og på en tidligere husmannsplass under Frogner Hovedgård som lå på dette stedet. Etter at navnet Vigelandsanlegget ble tatt i bruk i 1930-årene slo navnet gjennom fra slutten av 1940-årene, da anlegget stod ferdig.

Kulturminne

Frognerparken og Vigelandsanlegget er et kulturminne og har nummer 127174 i Riksantikvarens kulturminnebase.

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Vigelandsanlegget – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Parken; Vigelandsmuseets nettsted
• (no) «Frognerparken og Vigelandsanlegget». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.