Psykologisk institutt (UiO)

Psykologisk institutt
PSI
Harald Schjelderups hus, som huser Psykologisk institutt og deler av Det medisinske fakultet Foto: Jan-Tore Egge
Type		Institutt, psykologisk fakultet
Virkeområde		Norge
Etablert		1909
Instituttleder		Bjørn Lau
Ansatte		Ca. 200

Psykologisk institutt (PSI) ved Universitetet i Oslo er Norges største institutt innen psykologi og et av de største forskningsmiljøene i nevrovitenskap. Instituttet er samlokalisert med deler av Det medisinske fakultet i Harald Schjelderups hus (Forskningsveien 3A) på campus Gaustad, og ligger rett ved siden av Rikshospitalet; det deler også laboratorier med Rikshospitalet. Instituttet er et av universitetets største, med omtrent 1 340 studenter og omtrent 200 ansatte. Instituttet har fra 1990-årene vært preget av en nevrovitenskapelig utvikling, og en av forskningsgruppene i nevrovitenskap er utpekt av regjeringen som «verdensledende forskningsmiljø». Bjørn Lau ble valgt til instituttleder i 2019. Det pågår en debatt om organiseringen av instituttet, og instituttet har vedtatt at det ønsker å bli eget fakultet under navnet Det psykologiske fakultet; instituttledelsen valgt i 2019 har egen fakultetsstatus som en hovedsak i sin valgplattform. Psykologisk institutt har et nært samarbeid med UiO-tilknyttede institusjoner med store psykologiske fagmiljøer som Oslo universitetssykehus og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Fokus og historie

Det gjøres forskning innenfor de fleste av psykologiens fagområder, delvis av høy internasjonal standard innen for eksempel kognitiv nevrovitenskap, personlighetspsykologi og sosialpsykologi. Instituttets forskningsvirksomhet er nært knyttet til forskerutdanningen gjennom doktorgradsprogrammet. Forskningsvirksomheten er inndelt i avdelinger for

• Klinisk psykologi
• Kognitiv og klinisk nevrovitenskap
• Helse-, utviklings- og personlighetspsykologi
• Metode, arbeids-, kultur- og sosialpsykologi
• Senter for livsløpsendringer i hjerne og kognisjon, som av regjeringen er gitt statusen «verdensledende forskningsmiljø» som et av fem sentre ved UiO
• Avdeling for klinikk, praksis og klinisk ferdighetstrening

Nevropsykologisk klinikk ved instituttet gir tilbud om utredning og oppfølging av voksne personer henvist med mistanke om hjerneskade.

Instituttet har også flere laboratorier, delvis plassert på Rikshospitalet. En nevrokognitiv testlab med bl.a. MR-skannere deles mellom Psykologisk institutt og Rikshospitalet, og er plassert på Rikshospitalet.

Psykologisk institutt samarbeider med Det medisinske fakultet, Oslo universitetssykehus, andre sykehus på Østlandet, og andre psykologiske fagmiljøer, bl.a. NKVTS.

Psykolog, hjerneforsker og nobelprisvinner i medisin May-Britt Moser startet forskerkarrieren ved PSI

Instituttet ble opprettet i 1909 etter initiativ fra Anathon Aall, men første professor i psykologi ble Harald Schjelderup i 1928. Instituttet var opprinnelig en del av Det historisk-filosofiske fakultet – et fakultet som opprinnelig rommet alle nye vitenskaper, også naturvitenskap – og ble en del av Det samfunnsvitenskapelige fakultet da det ble etablert i 1963. Organiseringen av instituttet har blitt diskutert flere ganger, ikke minst i lys av psykologifagets tilknytning til helseforskning, biomedisinsk vitenskap og helsevesenet, og den stadig sterkere nevrovitenskapelige orienteringen. Instituttet har tre ganger vedtatt at det ønsker å bli et eget fakultet, et ønske som har blitt støttet av bl.a. kollegiet/universitetsstyret, SV-fakultetet og Studentparlamentet da spørsmålet var oppe sist. I begrunnelsen for hvorfor instituttet ikke hører hjemme på SV-fakultetet viste instituttledelsen i 1999 til at «psykologifaget har fjernet seg mer og mer fra samfunnsvitenskapene og nærmet seg nevrofagene». Instituttledelsen valgt i 2019, ledet av Bjørn Lau, har som sentral del av sin valgplattform at PSI skal få status som eget fakultet i valgperioden; instituttledelsen har vist til at instituttet har en størrelse og faglig bredde som tilsier at det bør være fakultet; samtidig har PSI opplevd sterk vekst i studenter, ansatte, økonomi og eksternfinansierte prosjekter siden årtusenskiftet, og forskningen har beveget seg enda mer i nevrovitenskapelig retning; instituttets største forskningsmiljøer er nå innen nevrovitenskap. PSI er større enn flere av UiOs nåværende fakulteter. I diskusjonen om organiseringen av instituttet har det tidvis også vært nevnt en mulig sammenslåing med Det medisinske fakultet, tilsvarende utviklingen ved andre universiteter, eksempelvis UiT, som alternativ til egen fakultetsstatus, men gjeldende vedtak er at instituttet vil bli eget fakultet.

Instituttet arrangerer hver høst «Psykologiens dag» hvor publikum kan stifte nærmere bekjentskap med psykologisk forskning gjennom populærvitenskapelige foredrag, eksperimenter og psykologiske tester.

På grunn av instituttets lange historie, størrelse og sentrale rolle i norsk psykologi er flertallet av norske psykologer utdannet ved instituttet. De to psykologene, hjerneforskerne og nobelprisvinnerne i medisin Edvard Moser og May-Britt Moser er begge utdannet psykologer ved instituttet, men tok sine doktorgrader ved Det medisinske fakultet.

Studier

Instituttet tilbyr hovedsakelig klinisk orienterte profesjonsstudier i psykologi og forskningsorienterte bachelor- og masterstudier i psykologi; studiene er likestilte, de overlapper sterkt i de første årene, begge gir en bred generell kompetanse i akademisk psykologi og begge kvalifiserer for doktorgradsprogrammet (ph.d.) i psykologi, som også tilbys ved instituttet. PSI tilbyr også et årsstudium i psykologi som historisk var opptaksgrunnlag for profesjonsstudiet, og som kan inngå i grader i andre fag. Bachelorprogrammet har flest studenter, fulgt av profesjonsstudiet. Alle studiene ved instituttet har svært høye opptakskrav; i THE World University Rankings er psykologistudiene ved UiO høyest rangert i Norge.

Instituttledelsen har flere ganger uttalt, både i Fanny Duckerts og Pål Krafts lederperioder, at alle høyere grader ved instituttet bør gi rett til tittelen psykolog; i høring i 2019 uttalte instituttet at profesjonsstudiet «har fått sin definerte plass som utdanning til klinisk helseprofesjon» mens psykologi som fag favner bredere som «kombinert samfunns- og naturvitenskapelig fag, med linjer til både biologi/medisin, pedagogikk, humaniora, og de andre samfunnsfagene»; instituttet uttalte at tittelen på helseprofesjonen bør endres til klinisk psykolog.

Profesjons- og masterutdanning

Profesjonsstudiet i psykologi ble innført ved Universitetet i Oslo i 1948 etter forbilde av cand.psych.-graden som hadde blitt innført ved Københavns Universitet i 1944, og gir graden cand.psychol.; studiet ble i Norge frem til 1969 bare tilbudt ved Universitetet i Oslo. Profesjonsstudiet er seksårig, med fem års akademiske studier og ett års klinisk praksis.

Bachelor- og mastergradene er videreføringen av det seksårige hovedfagsstudiet i psykologi (cand.polit. i psykologi), opprinnelig etablert i 1976 ved Institutt for psykologi ved Universitetet i Trondheim (NTNU); før Bologna-prosessen var det bare NTNU som hadde hovedfagsstudier i psykologi, som ved NTNU ble innført lenge før NTNU også etablerte profesjonsstudium i 1995. I forbindelse med Bologna-prosessen ble gradsbetegnelsene og studieløpene standardisert med resten av Europa til bachelor- og mastergrader, og tilbudt ved de andre universitetene som også har profesjonsstudier, herunder UiO. Bachelor- og masterløpet er det studiet som ligner mest i oppbyggingen på psykologutdanninger utenfor Norge, herunder den nåværende danske cand.psych.-graden.

Bachelorstudiet i psykologi og de første årene av profesjonsstudiet er ved UiO i stor grad identiske, gir samme brede teoretiske kompetanse i psykologi og undervisningen i de psykologiske basalfagene er felles; flere av fagene kan innpasses på tvers av programmene. Bachelorgraden og de første årene av profesjonsstudiet ved UiO er begge en videreføring av det som ved UiO opprinnelig ble betegnet som profesjonsstudiets første avdeling, som gav en bred innføring i de psykologiske basalfagene. De siste årene av profesjonsstudiet, tradisjonelt omtalt som andre avdeling, har et mer praktisk klinisk fokus. På masternivå spesialiserer man seg innen forskning i større grad enn på profesjonsstudiet. Mastergraden i psykologi ved Universitetet i Oslo har retninger innen kognitiv nevrovitenskap, helse, utvikling og samfunn, og arbeids- og organisasjonspsykologi, og gir i alle tilfeller graden master i psykologi (M.Sc. in psychology).

Både profesjonsstudiet og bachelor- og masterløpet i psykologi ved UiO består av fem års akademiske psykologistudier og oppfyller dermed selve utdanningskravet i den europeiske standarden for psykologutdanning, EuroPsy, men bare profesjonsstudiet oppfyller også kravet om et års veiledet praksis. Det pågår en debatt om psykologimastere som oppfyller utdanningskravet i EuroPsy, slik alle som har gjennomført hele løpet ved UiO gjør, også bør ha mulighet til klinisk videreutdanning, særlig ettersom personer med tilsvarende utenlandsk utdanning fra bl.a. Danmark har en slik mulighet i Norge. Nåværende instituttleder Bjørn Lau har tatt hovedfagsstudiet (cand.polit., nå master) i psykologi og deretter en toårig klinisk masterutdanning i Danmark, en modell som er utbredt internasjonalt og som blant annet tidligere leder i Norsk Psykologforening Sverre L. Nielsen har foreslått å innføre i Norge.

Forskerutdanning

Den eldste psykologutdanningen i Norge, magistergraden (mag.art.) i psykologi, ble innført ved UiO i 1920; dette var primært en forskerutdanning som bestod av en vitenskapelig avhandling som bygget på 7–8 års studier. Det var fra starten også mulig å avlegge den filosofiske doktorgrad (dr.philos.) i psykologi, men denne graden var beregnet på mer etablerte akademikere.

Den psykologiske doktorgrad (dr.psychol.) og organisert doktorgradsprogram i psykologi ble innført i 1985 og erstattet av ph.d.-graden og organisert ph.d.-program i psykologi i perioden 2003–2008. Instituttets egne stipendiater og stipendiater ved andre institusjoner med opptak på instituttets ph.d.-program kan avlegge denne graden. Det er også mulig å avlegge den tradisjonelle filosofiske doktorgraden (dr.philos.) i psykologi for forskere som tar doktorgraden på tradisjonell måte, dvs. som et selvstendig forskningsarbeid uten formell veiledning; det er ofte mer etablerte forskere med vitenskapelige stillinger ved andre institusjoner som velger denne graden.

Kjente forskere

• Stein Andersson, professor i klinisk og kognitiv nevropsykologi
• Henning Bang, førsteamanuensis i psykologi
• Marianne Skogbrott Birkeland, forsker I ved NKVTS og professor II ved PSI
• Cato Bjørkli, førsteamanuensis i psykologi
• Jon Frode Blichfeldt, professor II
• Timothy John Brennen, professor i kognitiv psykologi
• Maria Teresa Grønning Dale, førsteamanuensis i psykologi ved PSI og seniorforsker ved NKVTS
• Fanny Duckert, professor i psykologi
• Thomas Espeseth, professor i nevrovitenskap
• Anders Fjell, professor i nevrovitenskap
• Carl Erik Grenness, professor
• Siri Gullestad, professor
• Knut Arne Hagtvet, professor
• Ellen Hartmann, professor i klinisk psykologi
• Mona-Iren Hauge, førsteamanuensis i psykologi ved PSI og seniorforsker ved NKVTS
• Thomas Hoff, professor
• Arne Holte, professor i helsepsykologi
• Harriet Holter, professor i sosialpsykologi
• Tine Jensen, professor i klinisk psykologi ved PSI og forsker I ved NKVTS
• Bjørn Killingmo, professor i klinisk psykologi
• Maria Stylianou Korsnes, professor II i nevropsykologi
• Ingela Lundin Kvalem, professor
• Bjørn Lau, professor og instituttleder
• Siri Leknes, professor i nevrovitenskap
• Irene Levin, førsteamanuensis II
• Ole Jacob Madsen, professor
• Jon Trygve Monsen, professor i klinisk psykologi
• Svein Mossige, professor
• Egil Nygaard, professor, tidligere forsker ved NKVTS
• Geir Overskeid, professor
• Bjørn Rishovd Rund, professor
• Harald Schjelderup, professor
• Jan Smedslund, professor
• Ole André Solbakken, professor i klinisk psykologi, fagavdelingsleder
• Kjetil Sundet, professor i klinisk nevropsykologi
• Nora Sveaass, professor og tidligere medlem av FNs torturkomité
• Lotte Thomsen, professor
• Karl Halvor Teigen, professor emeritus
• Stephen von Tetzchner, professor
• Siri Thoresen, forsker I ved NKVTS og professor II ved PSI
• Odd Arne Tjersland, professor
• Anne Kari Torgalsbøen, professor i klinisk psykologi
• Svenn Torgersen, professor i klinisk psykologi
• Kristine Beate Walhovd, professor i nevropsykologi
• Trine Waaktaar, professor i psykologi
• Eivind Ystrøm, professor i psykologi
• Merete Glenne Øie, professor i klinisk psykologi
• Ylva Østby, forsker i nevropsykologi

Eksterne lenker

• Psykologisk institutt

Autoritetsdata