Johann Gottfried von Herder

Johann Gottfried von Herder (født 25. august 1744 i Mohrungen i Preussen, død 18. desember 1803 i Weimar i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach) var en tysk dikter, filosof og teolog under den tyske Weimarklassisismen.

Johann Gottfried von Herder
Født		25. aug. 1744 Morąg (Kongeriket Preussen)
Død		18. des. 1803 (59 år) Weimar (Sachsen-Weimar, Det tysk-romerske rike)
Beskjeftigelse		Filosof, teolog, lyriker, oversetter, skribent, litteraturkritiker, litteraturviter, kommentator, estetiker
Utdannet ved		Albertus-Universität Königsberg
Ektefelle		Maria Karoline Flachsland
Barn		August von Herder Carl Adelbert von Herder Luise Stichling Emil Gottfried von Herder
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen
Gravlagt		Herderkirche
Medlem av		Det prøyssiske vitenskapsakademiet Illuminatus-ordenen
Johann Gottfried von Herder på Commons

Han var på sin tid en av de mest innflytelsesrike forfattere og tenkere i Tyskland, og regnes til den klassiske «firstjernen» (sammen med Christoph Martin Wieland, Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller). Hans ideer dannet grunnlaget for utviklingen av skole og utdanning til langt utover på 1800-tallet. Han må derfor også regnes som en betydningsfull pedagog.

Biografi

Herder ble født i Mohrungen i Østpreussen som sønn av presten Gottfried Herder og skomakerdatteren Elizabeth Pelz. Han vokste opp sammen med to søstre. Oppvekstmiljøet var svært gudfryktig, og det ble lest flittig i Bibelen. Herder utmerket seg tidlig, og skolelæreren ga ham derfor privatundervisning i gresk og hebraisk. Foruten interessen for språk viste gutten også musikalske evner og utmerket seg i musikk og sang.

Han var en grublende og rastløs natur, og umettelig etter nye kunnskaper, men foreldrene var ikke villige til å sende ham på universitetet. Han ble i stedet kopist for byens diakon og studerte i dennes private bibliotek.

I 1762 flyttet Herder til Königsberg, der han begynte sitt teologiske studium. For å finansiere studiene ble han inspisient på gymnaset i byen, og snart underviste han her i en rekke fag. I Königsberg fulgte han forelesningene til Immanuel Kant, som også introduserte Herder for verkene til Rousseau. På denne tiden møtte han også Johann Georg Hamann, som var en del av Sturm und Drang-bevegelsen. Hamann representerte et opprør mot opplysningstidens fornuftsbaserte tenkning, gjennom ham ble Herder innført i diktningen og engelsk litteratur.

Herder ble kjent som en dyktig pedagog og ble snart etterspurt. I 1764 flyttet han til Riga for å undervise ved byens katedralskole. Det var i Riga Herder utviklet sin tanke om Volkstum, som kom til å stå sentralt i filosofien hans. Siden Riga var underlagt Russland, oppdaget Herder snart at den tyske identiteten ble ekstra vernet om blant tyskerne i byen. For Herder ga dette støtet til tanken om en egen tysk kultur. Her ga han også ut sitt første verk, Fragmente über die neuere deutsche Literatur, et innlegg til forsvar for en egen tysk nasjonal litteratur. Samtidig bruker han tid på å argumentere for «morsmålet», og oppfordrer til å samle inn folkeviser. I sin tenkning foregriper han dermed nasjonalromantikken og en folkeopplysningsidé vi senere finner hos Grundtvig.

I boka Kritische Wälder, som kom ut 1768-69, argumenterer Herder for at dikterne skal gå vekk fra de klassisistiske idealene og søke inspirasjon i den nasjonale kulturen og folkediktningen. På denne tida begynner han for alvor å argumentere mot rasjonalismen og krever mer «erfaring og natur», følsomhet og innlevelse. Med dette legger Herder langt på vei premissene for romantikken.

Fra 1769 til 1771 foretok han en rekke studiereiser, blant annet til Frankrike. Mens han var ute, skrev han en kjent «dagbok», der han for alvor tar et oppgjør med fornuften til fordel for følelsene. Han tar til orde for en ny historieskrivning, en «kulturhistorisk» innfallsvinkel. I 1770 møtte han dikteren Goethe, som kom til å ta sterkt farge av møtet. Herder inspirerte Goethe til originalitet og anbefalte ham å sette seg inn i folkevisene og Shakespeare. Sturm und Drang-epoken begynte for alvor etter dette møtet.

I slutten av april 1771 tiltrådte Herder en stilling som Oberprediger og Konsistorialrat i Bückeburg. Året etter giftet han seg med Maria Karoline Flachsland fra Darmstadt, som han fikk seks barn med. Herder forfattet i denne tiden noen bøker som skulle få betydning for historiefaget. Utviklingstroen er tydelig til stede hos ham: holdningen er at menneskeheten går framover mot større og større humanitet. Han begynte nå å drøfte kulturers vekst og fall, og sammenlignet kulturenes tidsløp med menneskelivet og ble med det opphavet til en organisk historieforståelse. Verkene ble ikke særlig godt godt mottatt i samtiden. Han samarbeidet med Johann Christoph Friedrich Bach, og står bak tekstene til Bachs oratorier Die Kindheit Jesu og Die Auferweckung des Lazarus (1773), samt til noen kantater og dramaverkene Brutus og Philoktetes (begge 1774).

Forholdet til den militaristiske og autoritære grev Wilhelm av Schaumburg-Lippe var anstrengt, ikke minst fordi grevens hustru Maria ble venn av Herder, og i 1776 flyttet Herder til Weimar der han bodde til sin død.

I Weimar ble han hoffprest for hertug Karl August av Sachsen-Weimar. Fra 1783 til 1792 arbeidet han på sitt største filosofiske verk, som i grunnen kan kalles «historisk-filosofisk». Verket ble sterkt kritisert av Kant. I årenes løp skulle disse to komme til å stå sterkt mot hverandre og dermed representere brytningen mellom opplysningstid og gryende romantikk.

Herder var de siste årene en bitter og skuffet mann. Han døde 18. desember 1803. Han ligger begravet ved Peter og Pauluskirken i Weimar.

Filosofi

Johann Gottfried von Herder ønsker å formulere en filosofi som ivaretok alt det unike ved kulturer. Han ble forløper for den såkalte Historisismen. Det innebar at man ikke kunne se historien når man selv var midt i den. Det vil si hans ideer var en forløper til at alt måtte settes inn i en kontekst for at å se den samlede sannheten. Individet er ikke noen ensom øy, men en del av en større (kulturell) helhet.

Herder skrev og virket i en periode hvor nettopp tysk nasjonal samling stod på dagsordenen, og hans syn kom til å prege nasjonsbyggings- og åndskampen i samtidens Tyskland. Han mente at en nasjon i betydelig grad utgjøres av de mennesker som taler et felles språk, en konklusjon som bidro til å legitimere tanken om å samle de tysktalende statene.

Verker (utvalg)

• Fragmente über die neuere deutsche Litteratur, Riga 1766-67.
• Von deutscher Art und Kunst. Einige fliegende Blätter (1773)
• Auszug aus einem Briefwechsel über Ossian und die Lieder alter Völker (1773)
• Volkslieder nebst untermischten anderen Stücken (1778/79 Erst in der 2. Auflage 1807 unter dem Titel Stimmen der Völker in Liedern )
• Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit (4 Teile 1784/91)
• Briefe zu Beförderung der Humanität; zehn Sammlungen (1791–1797)
• Terpsichore Lübeck 1795
• Christliche Schriften, Riga 1796-1799, 5 Sammlungen.
• Metakritik zur Kritik der reinen Vernunft, Leipzig 1799, 2 Tle.
• Kalligone, Leipzig 1800.
• Auch eine Philosophie der Gesichte zur Bildung der Menschheit, (1774)

Eksterne lenker

• Spiegelonline kultur Arkivert 19. april 2003 hos Wayback Machine. Projekt Gutenberg-DE
• International Herder Society
• Kommentert lenkesamling
• Portal