Vestalinnene

Vestalinnene (latin: virgines Vestales) var det kvinnelige presteskapet som tjente Vesta gudinnen for hjemmets arne i det gamle Roma. Vesta-kulten var del av Romerrikets statsreligion, og vestalinnene ble behandlet med stor respekt. Ifølge Livius skrev kulten seg fra den mytiske tiden under kong Numa (717-673 f.Kr) og forble en viktig del av romersk liv helt til år 394, da den kristne keiseren Theodosius den store slukket Vestas hellige ild, og stengte tempelet hennes for godt. At kulten var svært gammel, synes å bli bekreftet av sagnet om Rhea Silvia, mor til Romulus og Remus - der farbroren hennes, Amulius, tvang henne til å bli vestalinne fordi han ikke ville risikere at hun fikk noen mannlige arvinger.

Vestalinne, slik Frederick Leighton tenkte seg henne, cirka 1890.

I kong Numas tid var det bare to vestalinner, og Plutark hevdet at de to første het Gegania og Verenia, fulgt av Canuleia og Tarpeia. Under kong Servius Tullius ble antallet fordoblet til fire, senere utvidet til seks; og slik forble det, til tempelet ble stengt tusen år senere.

Romersk statue av en vestalinne med suffibulum festet med en brosje.

Historie

Livius, Plutark og Aulus Gellius knyttet opprettelsen av Vesta-kulten til kong Numa, og Livius mente det skjedde i byen Alba Longa. Aulus Gellius skrev at den første vestalinnen ble tatt fra foreldrene sine og leid vekk av Numa. Servius Tullius skulle ha økt antallet vestalinner til fire. Den kristne Ambrosius av Milano skrev om en sjuende prestinne i senantikken, men dette er tvilsomt. Numa utnevnte også en pontifex maximus («øverste brobygger», her: «yppersteprest») som førte tilsyn med vestalinnene. Varro ga de første navnene Gegania, Veneneia, Canuleia og Tarpeia. Den tarpeiske klippe er angivelig oppkalt etter Tarpeia.

Vestalinnene fikk stor makt og innflytelse i Roma. Da Sulla satte den unge Julius Cæsar på sin liste med proskripsjoner, meklet vestalinnene på Cæsars vegne. Augustus inkluderte Vestas prestinner i alle viktige seremonier. Plinius den eldre skrev i sitt verk Naturalis Historia (bok 28):

Også i dag er det en generell tro at våre vestalinner har kraft ved å ytre bestemte bønner til å få arrestert rømte fanger, og nagle dem på stedet, om de ikke har dratt hinsides byens område. Om disse meningene en gang ble oppfattet som sannhet, og det ble godtatt at gudene hørte på bestemte bønner, eller er påvirket av bestemte ord, da er vi nødt til å konkludere i bekreftelsen av hele spørsmålet.

Den bysantinske historikeren Zosimus av Konstantinopel beskrev hvordan den kristne adelsdamen Serena, en niese av Theodosius som hadde stengt Vesta-tempelet, gikk inn dit, tok et halsbånd fra gudinnens statue og la det rundt sin egen hals. Den siste av vestalinnene kom til og forbannet henne for dette. Ifølge Zosimus ble Serena straffet med mareritt om sin snarlige død, og snart ble hun domfelt på mistanker om konspirasjon. Den samme halsen som blasfemisk hadde pyntet seg med gudinnens smykke, fikk i stedet galgens løkke rundt seg.

Arnen i ruinen av Vestas tempel ses i forgrunnen.

Vestapresteskapet

Vestalis Maxima

Den fremste av vestalinnene var Virgo Vestalis Maxima eller Vestalium Maxima som førte tilsyn med prestinnene, og møtte ved pontifikalkollegiet. Vestalis Maxima Occia ledet ifølge Tacitus vestalinnene i 57 år. Den siste kjent vestalinnen var Coelia Concordia, som gikk av i 394 da keiser Theodosius stengte tempelet.

Utvelgelse

Vestas prestinner ble hentet fra aldersgruppen 6-10 år, og måtte sverge å leve i kyskhet i tretti år. Seremonien for utvelgelse var kjent som captio («opptak»). Pontifex maximus førte den utvalgte vekk fra familien med ordene: «Jeg tar deg, Amata, til vestalinne, for å utføre de hellige ritualer en vestalinne etter loven skal utføre på vegne av det romerske folk...» Ved ankomst til tempelet var nykommeren i gudinnens tjeneste og under hennes beskyttelse. For å bli opptatt, måtte jenta være lytefri, ha begge foreldrene i live, og være datter av en fribårne.

Opprinnelig måtte kandidaten være en patrisier, men det ble åpnet opp for plebeiere, og siden for døtre av frigivne, siden mange patrisiere var uvillige til å se sine døtre som vestalinner i 30 år. Tacitus skriver at i år 19 e.Kr. tilbød Fontinus Agrippa og Domitius Pollio hver sin datter som vestalinne. Begge pikene var av god familie; men Pollios datter ble valgt fordi Fontinus Agrippa var skilt, og dette var uheldig for familiens omdømme. Piken tok så avskjed med foreldrene sine og ble overgitt i pontifex maximus' omsorg. Fra da av var han den eneste mann med noen innflytelse over henne; og den eneste mannen som hadde adgang til vestalinnenes hus. Trolig sørget han også for å ansette tjenestejenter som kunne orientere ham om deres minste ord og handling. I vestalinnenes hus holdt han en høytidelig tale for henne og ga henne tittelen Amata. Håret hennes ble klippet av og hengt opp i det hellige treet utenfor. Når håret hennes var vokst ut igjen, ble det flettet i seks fletter som ble satt opp i en innviklet frisyre som først ble gjenskapt i 2013. Romerske bruder kopierte denne frisyren i bryllupet.

Vestalinner måtte alltid gå kledd i en gammeldags tunika av hvit ull. Ved offerritualer tok de på seg et hvitt slør med purpurkant, suffibulum, festet på brystet med en brosje. Som vestalinner fikk de ikke gå med annen pynt.

De første ti årene som vestalinne var læreår. De neste ti årene praktiserte hun det hun kunne; og de siste ti årene underviste hun nykommere. Som vokter av Vestas flamme, sikret hun pax deorum, fredsavtalen mellom guder og mennesker. Derfor skulle hun også overholde kyskhetsløftet og delta i den årlige feiringen Vestalia.

Etter 30 års tjenestetid kunne vestalinnen trekke seg tilbake og bli erstattet av en ny. Hun var da fri til å gifte seg, om hun så ønsket. Pontifex maximus fungerte som far for bruden og ville typisk sørge for et ekteskap med en adelsmann. Et ekteskap med en tidligere vestalinne var en stor ære.

Nymfen Egerias kilde der vestalinnene hentet vannet sitt. Caffarella-parken i Roma.

Oppgaver

Vestas prestinner hadde som sin fremste oppgave å vokte gudinnens hellige ild; de hentet også vann fra en hellig kilde og laget mola salsa («malt salt», en slags saltkaker) til rituelt bruk. Alt skulle gjøres med primitive redskaper, som man brukte i forhistorisk tid. Vestalinnen fikk ikke drikke vann som var fraktet gjennom rør, men hentet vannet sitt fra nymfen Egerias hellige kilde og bar det hjem i en leirkrukke på hodet. (I senere tid overlot de til tjenestejenter å hente det.) Plutark mente at vestalinnene hadde enerett på vann fra denne kilden; det fikk ikke settes ned på jorden før bruk, så vannkrukkene hadde en spiss bunn som kremmerhus, for å hindre at noen i ren forglemmelse satte dem ned. Vannet ble tømt i en spesiell beholder av marmor. Når det ble brukt i ritualer, skulle det først renses med salt, som igjen var renset ved å skjæres med sag av jern og bakes i ovn. Mola salsa ble laget av de aller første aksene fra årets emmerkorn, knust i en morter slik det ble gjort i oldtiden, før kvernens tid. Mola salsa minner sterkt om nattverdsoblater.

Tempelets rituelle renhold med sopelime var også vestalinnenes oppgave. De pyntet også tempelet med laurbær som ble skiftet ut en gang i året, til romersk nyttår som var 1. mars, når den hellige ilden skulle tennes igjen på forhistorisk måte, ved å gni et stykke tre mot en annen trebit tatt fra et frukttre, helt til det slo gnister. I likhet med Pantheon hadde Vesta-tempelet et hull i taket, der røyken fra den hellige ilden steg opp til gudene. Sluknet ilden - og det skjedde flere ganger i løpet av tusen år - var dette det verste av alle tenkelige varsler. Skyldtes ikke ulykken våt brensel eller en voldsom regnbyge, men at vestalinnen var sovnet, ble hun straffet som en trell ville blitt, med pisking - kledd naken og pisket i mørket av pontifex maximus. Så gjorde de opp ild igjen. Men en gang i året, 1. mars, romersk nyttår, fikk ilden slukne av seg selv. Så ble ny ild gjort opp ved å gni to stykker tre mot hverandre. Samme seremonien er kjent hos ortodokse jøder i Jerusalem til påske.

Hvert år i midten av mai ble argei, 24 eller 27 strådukker som minnet om menn med armer og bein bundet, båret ned til Pons Sublicius, den eldste broen i Roma. Derfra kastet vestalinnene strådukkene i i Tiberen for å rense byen; flaminica dialis var sørgekledd. Det het seg at disse argei hadde fått navn etter høvdingene som angivelig var kommet med Herakles fra Argos til Roma, og hadde tatt seg til rette på Kapitolhøyden. Dionysios fra Halikarnassos kjente skikken fra sin samtid, og hevdet at den ble innstiftet av Herakles for å roe de innfødte da han avskaffet menneskeofre til Saturn, kanskje en sammenblanding med at Kapitolhøyden tidligere ble kalt «den saturninske høyden».

Når en romer skrev testamente, deponerte han det hos en venn, i et tempel eller hos vestalinnene. Keiser Augustus deponerte sitt hos vestalinnene, og etter hans død ble det brakt til senatet.

Vestalinne fra Hadrians tid.

Aureus med vestalinne, gullmynt fra årene 43–39 f.Kr.

Palladium

På et hemmelig sted gjemte vestalinnene Palladium, en av Roms største helligdommer. Det het seg at det var en liten trefigur av Pallas Athene som Æneas angivelig fikk med seg på flukten fra Troja. Ingen utgravninger har avdekket vestalinnenes skatter; men det er funnet spor etter senere beboere, først keisere og siden paver - og to skatter av gullmynter, den ene angelsaksisk og helt sikkert gravd ned da Roma ble plyndret.

Vestalia

Første dag i denne høytiden var 7. juni, den eneste dagen i året da Vesta-tempelet stod åpent for andre kvinner. De kom barføtt, og offeret deres til gudinnen var typisk en enkel rett, frembåret på et fat. Selv ofret vestalinnene mola salsa («malt salt»), en slags saltkaker først omtalt av Plautus i skuespillet Amfitryon, der saltkakene nevnes som et offer guden Jupiter verdsetter. Plinius den eldre hevder at kong Numa var den som innstiftet skikken med å ofre saltkaker til gudene. På Vestalias siste dag, 15. juni, tok bakere og andre som arbeidet med korn, en fridag etter å ha pyntet boder og butikker med blomsterkranser. Kvernsteiner og eslene som arbeidet i møllene, ble pyntet med kranser av fioler. Vestalinnene sørget for å feie opp rusk fra tempelgulvet og fraktet det opp i et smug på Kapitolhøyden, til Porta Stercoraria, før Vesta-tempelet stengte for besøkende igjen frem til neste års Vestalia. Porta Stercoraria var en port i Kapitol-kleiven (clivus Capitolinus), som bare ble åpnet mot et smug (angiportus) denne ene dagen i året, 15. juni, slik at avfallet fra Vesta-tempelet kunne kostes ut i Tiberen.

Privilegier

Vestalinner hadde fortrinn som var utenkelige for andre romerske kvinner; de hadde stemmerett og kunne til og med ha eiendom. Etter endt tjenestetid mottok vestalinnen en raus medgift fra statskassen. Hun stod da fritt til å gifte seg, men få ville si fra seg sin priviligerte, uavhengige posisjon. På teater og gladiatorkamper fikk vestalinner reserverte plasser helt fremme, mens andre romerske kvinner hadde de dårligste plassene - bakerst, i lag med utlendinger, fattige og treller. Tolvtavleloven ga vestalinner rett til å sette opp testamente og bestemme hvem som skulle arve dem. (Cicero. de Rep. III.10; Gaius, I.145) Sosialt stod en vestalinne bare tilbake for keiserinnen. Bare keiserinnen og vestalinner fikk kjøre i vogn i Romas gater.

Vestalinner var ukrenkelige, og når de var utendørs, gik liktorer foran, bærende fasces; og støtte de tilfeldig på en forbryter på vei til sin henrettelse, ble han benådet. Vestalinnen måtte imidlertid avlegge ed på at møtet var et tilfeldig sammentreff som ikke var avtalt. Gikk noen under en vestalinnes bærestol, når hun satt i den, ble han henrettet. Selv konsuler og magistrater skulle vike og senke fasces i vestalinnenes nærvær. Var de stevnet i retten, ble de avkrevd noen ed; og de ble gravlagt innenfor bygrensen.

En vestalinnes innvielse, slik Alessandro Marchesini tenkte seg det.

Straff

Ettersom Romas skjebne ble knyttet så tett opp til at vestalinnene klarte å holde gudinnens ild brennende, og at de overholdt sitt løfte om kyskhet i de tre tiårene de tjente i tempelet, kom de i krisetider raskt under mistanke for å være skyld i gudenes vrede. Gikk noe virkelig galt, var det lett å legge skylden på vestalinnene. Livius omtaler vestalinnen Oppia, trolig av den plebeiske slekten Oppia gens, selv om det er overraskende at en plebeier kunne bli godtatt som vestalinne så tidlig som i 483 f.Kr. Samme året brøt det ut krig med Veii, og Volsci. Daglig ble det meldt om dårlige varsler, men prestene klarte ikke å finne årsaken til gudenes vrede, verken i fuglenes flukt eller i offerdyrenes innvoller. Dermed rettet mistanken seg mot vestalinnene, og særskilt mot Oppia som dermed ble dømt til døden. I 420 f.Kr. kom vestalinnen Postumia i søkelyset. Hun var kvikk og livlig, men slapp med en streng reprimande fra pontifex maximus om å oppføre og kle seg med større verdighet.

Etter det katastrofale romerske nederlaget i slaget ved Cannae i andre punerkrig («Hannibalkrigen») i august 216 f.Kr. ble det igjen fokusert på vestalinnene. Da rapportene fra konsulen og prætoren var lest, ble det avgjort at M. Claudius som hadde kommando over flåten stasjonert ved Ostia, skulle overføres til hæren ved Canusium. I Roma hersket panikk etter påstanden om at ikke mindre enn to vestalinner, Opimia og Floronia, skulle ha gjort seg skyldige i utukt. L. Cantilius, en pontiff av lavere rang som hadde forbrutt seg mot Floronia, ble pisket i Comitium av pontifex maximus til han døde av det. Decemviri ble pålagt å konsultere de sibyllinske bøkene, og den gresktalende historikeren Quintus Fabius Pictor sendt til oraklet i Delfi i Hellas for å få vite hvilken bønner som ville formilde gudene, og hvordan ulykkene skulle ta en ende. I mellomtiden ble merkelige ofringer foretatt i Roma, også menneskeofringer. En galler og gallisk kvinne, samt en greker og en gresk kvinne ble begravd levende under Forum Boarium, senket i en steinkrypt som også tidligere var besmittet av menneskeofringer, en praksis romerne normalt hadde avsky for. Da gudene ble ansett for å være formildet, sendte M. Claudius Marcellus 1 500 menn fra Ostia, innkalt til tjeneste i flåten som voktet Roma. Senatet lot M. Junius utnevnes til diktator, og Tiberius Sempronius til magister equitum.

Vestas rundtempel på en denar fra 55 f.Kr.

Opprinnelig skal en vestalinne som brøt kyskhetsløftet, ha blitt pisket eller steinet i hjel; men Roms femte konge, Tarquinius Priscus, skal ha endret dette. En vestalinne var jo egentlig ukrenkelig, og det var derfor lite ønskelig å spille hennes blod; så i stedet ble den skyldige begravd levende. Begravelser var tillatt innenfor pomerium, Romas bygrense; men den bestemmelsen ble omgått ved at hun i stedet ble levende innemurt i et underjordisk rom på Campus Sceleratus (= Ondskapens mark) innenfor bymuren ved Porta Collina, der hun omkom av «naturlige årsaker».

I 1872 lokaliserte professor Lanciano krypten til Via Goito, rundt 40 meter fra inngangen til finansdepartementet ikke langt fra Termini jernbanestasjon. Praksisen brøt forbudet mot å gravlegge noen innenfor bymurene. I kammeret stod en seng og et bord, og vann og brød for noen få dager; slik sett steg hun ned i et møblert rom, ikke et gravkammer. Men når lampen sluknet, lå kammeret i evig mørke.

Det gikk en stund rykter om at vestalinnene dyrket slanger, trolig fordi de hadde kontakt med legekulten for Asklepios på Tiberøya, og kulten til Bona Dea som hadde slangen som sitt symbol. I 121 f.Kr. - da Gaius Gracchus og hans tilhengere ble myrdet - hadde vestalinnen Licina innviet et alter i Bona Dea-templet. Dette kan ha ligget bak anklagen om brudd på kyskhetsløftet i 114 f.Kr. som også ble rettet mot to andre, Aemilia og Marcia, i panikken etter Catos nederlag i Thrakia. I tillegg begynte Vestas ild å slukne av seg selv - et sikkert tegn på at en vestalinne hadde brutt kyskhetsløftet - så da et lynnedslag tok livet av Elvia, en jomfru som var ute med hesten sin, og etterlot kjolen hennes svidd og dradd opp til hoftene, ble vestalinnene Licina, Aemilia og Marcia stilt for retten, og Marcia domfelt. Hun ble bundet og satt i en bærestol, og prester fulgte opptoget gjennom den skrekkslagne mengden. Der snudde prestene seg bort mens Marcia krøp ned en stige til graven sin. Hun fikk med seg en dagsrasjon mat og drikke, og en lampe på ferden. Så ble graven kastet til.

Brudd på kyskhetsløftet forekom sjelden.

Vestalinnen Tuccia ble anklaget for å ha brutt sitt kyskhetsløfte, men i én versjon av historien beviste hun sin uskyld ved å bære hjem vann fra Tiberen i en sil.

Plinius den yngre var overbevist om at Cornelia, som var virgo maxima og ble gravlagt levende på ordre fra keiser Domitian, var uskyldig i anklagen om brudd på kyskhetsløftet. Han beskrev hvordan hun forsøkte å beholde sin verdighet da hun steg ned i kammeret; løsnet kappen sin da den hengte seg opp, og snudde seg vekk i avsky da bøddelen tilbød å støtte henne.

Dionysios fra Halikarnassos hevdet at de tidligste vestalinnene ved Alba Longa ble pisket og henrettet for å ha brutt kyskhetsløftet, og at barna deres ble kastet i elven. Dionysios hevdet også at levende begravelse var en skikk innstiftet av den romerske kongen Tarquinius Priscus om prestinnen brøt sitt kyskhetsløfte. Etter hans død fant man instruks om dette i de sibyllinske bøker; og i hans regjeringstid skulle prestinnen Pinaria, datter av Publius, ha utført ofringene uten å være kysk​. Den bysantinske historikeren Georgios Kedrenos fra 1000-tallet hevder som den eneste at kong Numa innstiftet dødsstraff ved steining for ukyske vestalinner, før Priscus endret skikken til levende begravelse. Pisking med kjepper ble tidvis benyttet før begravelse, som det skal ha blitt gjort mot Urbinia i 471 f.Kr. Den ene av de to partnerne hennes tok livet av seg; den andre ble pågrepet og pisket som en slave på Forum og deretter henrettet. Straks ble det angivelig slutt på den pesten som hadde kostet så mange kvinner livet.

Minucia ble sagt å kle seg vel elegant, og ble fratatt i sine oppgaver i helligdommen. Hun fikk også forbud mot å frigi slaver, slik at myndighetene kunne underkaste dem tortur for å presse frem vitneutsagn mot henne. Et slikt vitnemål, tvunget ut av en slave, endte med at hun ble gravlagt levende.

I legenden om St. Agnes fortelles at hun avviste prefektens sønn, og da fikk valget mellom å ofre til Vesta eller bli sendt til et bordell.

Vestalinnenes hus og Vestas tempel sett fra Palatinerhøyden.

En rekonstruksjon av vestalinnenes hus, tegning av Christian Huelsen (1905).

Atrium Vestæ

Atrium Vestæ («Vestas hus») var vestalinnenes hjem, en palasslignende bygning i tre etasjer med femti rom, beliggende like bak det sirkelrunde Vestatempelet ved den østlige enden av Forum Romanum, mellom Regia («kongehuset») og foten av Palatin. Domus publicæ hvor pontifex maximus bodde, lå i nærheten av bygget inntil denne rollen ble overtatt av de romerske keiserne. Helt i øst lå en åpen, hvelvet hall med en statue av kong Numa.

Ovid i Fasti beskrev Vestas rundtempel, hvor dikteren sammenligner tempelet med jorden selv.}} Ruinen av Vesta-tempelet som står der i dag, er rester av det tempelet som ble restaurert i 191. En rekke templer på samme tomten var tidligere brent ned, første gangen da gallerne inntok Roma i 390 f.Kr. I 241 f.Kr., da Caecilius Metellus reddet Palladium og dermed ble blind (men siden fikk synet mirakuløst tilbake). I 210 f.Kr. ble tempelet reddet fra å brenne helt ned, takket være innsatsen til tretten slaver, og i 14 f.Kr. ble kultobjektene reddet ut før faren var over. Etter den store brannen i år 64 ble Vesta-tempelet igjen flammenes rov, men snart gjenoppbygd, trolig først av keiser Nero selv, og siden i 191 av keiserinne Julia Domna.

Fra gamle mynter og litterære beskrivelser er det kjent at Vesta-tempelet alltid har vært sirkelrundt, selv om stil og bygningsmaterialer endret seg noe gjennom tidene. Ifølge Ovid havde Vesta-tempelet opprinnelig stråtak og vegger av flettet siv. Det bekreftes av arkeologer at tempelets runde grunnplan skriver seg fra Romas eldste tider, i likhet med den stråtekte «Romulus' hytte», som stod på Palatin fra Romas oldtid, med årene som nærmeste nabo til marmorpalasser. Tanken om at Roma bare kunne overleve så lenge ilden på Vestas alter ikke gikk ut, har trolig betydd at ilden ble passet av døtrene til stammehøvdingen, som for sikkerhets skyld oppbevarte ilden i hjemmet sitt. Dette underbygges av at Vesta-tempelet lå ved siden av Regia, som ble tatt for å ha vært boligen til kong Numa.

De hyttene som de første latinerne og etruskerne bodde i, var runde og bygd av siv. Da folk gikk over til å bygge av stein, beholdt man den runde grunnplanen, og slik ble Vestas helligdom stående helt til Romerrikets fall, som et minnesmerke i marmor over oldtidens sivhytter. Tre bygninger utgjorde Romerrikets religiøse og moralske tyngdepunkt: Vestas tempel, vestalinnenes bolig (Atrium Vestae) og Regia, først antatt å ha vært kongebolig; senere bolig for pontifex maximus. Vestalinnenes hus ble grunntypen for kristne nonneklostre; og nonner gikk i kirkens tjeneste etter et ritual som minnet om opptaket i Vestas kult. I ruinen står en rekke statuer av vestalinner; den ene har sløret sitt, suffibulum, lagt over hodet; dette ble gjort bare når Vesta mottok offer. Vestalinnenes soverom lå opp en trapp. Marmorpalasset deres var iskaldt om vinteren; det er den bygningen på Forum, der først ligger i skygge når solen synker bak Palatin om vinteren. Som fuktsperre fikk vestalinnene bygd dobbelt vegg på den siden av bygget som snur mot Palatin, og et ekstra gulv i alle rom, merkelig løst lagt oppå amforaer som er skåret over. Mellom disse sirkulerte da varm luft fra sentralvarmeanlegget.

Litteratur

• Beard, Mary (1980): «The Sexual Status of Vestal Virgins» i: The Journal of Roman Studies, 70, s. 12–27.
• Kroppenberg, Inge (2010): «Law, Religion and Constitution of the Vestal Virgins» i: Law and Literature, 22 (3), s. 418–439.
• Lanciani, Rodolfo (1898): «The Fall of a Vestal», kapittel 6 i Ancient Rome in the Light of Recent Discoveries. Houghton, Mifflin and Company, Boston & New York.
• Peck, Harry Thurston (1898): Harpers Dictionary of Classical Antiquities
• Parker, Holt N. (2004): «Why Were the Vestals Virgins? Or the Chastity of Women and the Safety of the Roman State» i: American Journal of Philology, 125 (4), s. 563–601.
• Platner, Samuel Ball; Ashby, Thomas (1929): A Topographical Dictionary of Ancient Rome, London: Humphrey Milford. Oxford University Press, via Perseus
• Wildfang, Robin Lorsch (2006): Rome's Vestal Virgins. Oxford: Routledge, innb., ISBN 0-415-39795-2; uinnb., ISBN 0-415-39796-0.

Eksterne lenker

(en) Vestals – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• [1] Kronologisk liste over vestalinner
• «Vesta og nonnene», artikkel av H.M. Trangerud
• «Den evige ild», Teknisk ukeblad
• «Vestales», Smith's Dictionary of Greek and Roman Antiquities
• House of the Vestal Virgin