Aldo Manuzio
| Aldo Manuzio | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1449[1][2] Bassiano (Kirkestaten)[2] | ||
| Død | 6. feb. 1515[1][3][2] Venezia (Republikken Venezia)[2] | ||
| Beskjeftigelse | Typograf, forlegger, tutor, typograf, trykker, redaktør | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Ferrara (elev av: Battista Guarino)[2] La Sapienza (elev av: Domizio Calderino, Gaspare da Verona)[2] | ||
| Ektefelle | Maria Torresano (1505–)[2] | ||
| Barn | Paolo Manuzio[2] Marco Manuzio[2] Antonio Manuzio[2] Alda Manuzio[2] | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia[2] Kirkestaten[2] | ||
| Medlem av | Accademia Aldina (1502–)[2] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Aldo Manuzio, latinisert Aldus Manutius (født 1450 i Sermoneta ved Roma, død 6. februar 1515), var en italiensk boktrykker og forlegger. Hans utgaver av antikke greske verk ble en av de viktigste forutsetningene for 1500-tallets humanisme.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Aldo Manuzio fikk under Gasparino da Verona i Roma og Guarino da Verona i Ferrara sin tids beste utdanning i latin og gresk språk. I 1482 besøkte han sin venn og studiekamerat Giovanni Pico i Mirandola, og fortsatte der sine studier i gresk. Her satte han seg som mål å redde den klassiske greske litteraturen for ettertida ved å få de viktigste verkene satt på trykk.
Virke
[rediger | rediger kilde]Han valgte seg Venezia som det mest passende stedet for å sette opp en trykkpresse. Her samla han rundt seg en stab av greske lærde. Han gjorde gresk til virksomhetens arbeidsspråk, og brukte også gresk privat. På et tidspunkt hadde han hele tretti greske skriftlærde og handverkere boende.
I 1495 hadde han klart første bind av Aristoteles' verker, som han avslutta med i alt fem bind i 1498. Ni komedier av Aristofanes kom i 1498; Thukydid, Sofokles og Herodot fulgte i 1502, Xenofon og Evripides i 1503 og Demosthenes i 1504. I 1509 kom et bind med arbeider av Plutark.
Krig og ufred satte en midlertidig stopper for forlagsvirksomheten, men i 1513 kom en utgivelse av Platons skrifter, og i 1514 Pindar, Hesykhios fra Milet og Athenaios. Da han døde i 1515 var han i gang med den første trykte oversettelsen av Septuaginta. Dette ble utgitt posthumt i 1518. I tillegg til de nevnte verkene – som alle var førsteutgaver – sto Manuncio bak en lang rekke opptrykk av manuskripter som var blitt trykt i andre italienske byer på samme tid.
Manutius' forlag utga også en lang rekke romerske og italienske klassikere. Her kan nevnes Polizianios samlede verker, Dantes Divina commedia, Petrarkas dikt, en samling latinske dikt fra tidlig kristen tid, Plinius' brev, Quintilian og Valerius Maximus – alt i enten førsteutgave eller med en til da ukjent kvalitet i papir og typer.
Til de latinske og italienske utgavene fikk han utviklet et elegant skriftsnitt som bærer hans navn (aldinsk, i dag bedre kjent som kursiv). Det påstås at snittet er modellert over Petrarkas håndskrift. Hensikten med denne typen var å få en smal og slank skrift til bøker i oktavformat, som Manuzio var den første til å trykke. Som trykker og forlegger var han ikke bare opptatt av at bøkene skulle være vakre og oppfylle strenge håndverksmessige mål; de skulle også ha en overkommelig pris. Det var også Manuzio som innførte den moderne bruk av det ortografiske tegnet semikolon («;»).
Han døde som en fattig mann, etter å ha gitt verden bokskatter som i dag omsettes for uhyre summer.
For å oppmuntre til studier i antikkens språk, diktning og kultur grunnla Manuzio i 1502 et akademi som han kalte «Nytt akademi». Et av akademiets mer berømte medlemmer var Erasmus av Rotterdam.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000720161, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l m n Treccani-leksikonet, Enciclopedia Italiana-ID manuzio-aldo-il-vecchio[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 131639304, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Lowry, Martin: The world of Aldus Manutius. Business and scholarship in Renaissance Venice. Oxford 1979.
- Lowry, Martin J. C.: «Aldus Manutius and Benedetto Bordon. In Search of a Link», i: Bulletin of the John Rylands University Library of Manchester, 66, (1983/1984).
- Bibliotheca Aldina. A collection of one hundred publications of Aldus Pius Mautius and the Aldine Press, including some valuable Aldine conterfeits. Roma 1991.
- Aldo Manuzio e l'ambiente veneziano. 1494-1515. (Libreria Sansoviniana, 16. juli – 15. september 1994.) A cura di Susy Marcon e Marino Zorzi.(Venezia 1994)
- Cooper-Richet, Diana: «La redécouverte des éditions aldines au XIX siècle. Antoine Augustin Renouard, bibliophile, collectionneur et passeur culturel», i: The Renaissance in the Nineteenth Century. Utg. Yannick Portebois. Toronto 2003.
- Schück, Julius: Aldus Manutius und seine Zeitgenossen in Italien und Deutschland, Hamburg 1862.